I dag ble min framtid relativt bestemt.

Må utfolde min intense bloggetrang i dette øyeblikk. For en dag det har vært!! Jeg er mentalt utslitt etter en tids stress og press og slitsomme tanker, rundt reise og eksamen og workshop, men nå pumper adrenalinet som bare det, til tross. 

Nervøs og med hjerteklapp møtte jeg opp hos Regus Kontorkompleks i Nydalen, og ble godt tatt i mot av jentene i Across the Pond. Etter litt introduksjon med relativt klamme håndflater fra min side, satte jeg meg ned ved bordet til University College of Falmouth. Representanten derifra var mest innenfor illustrasjon, og kunne derfor si meg at porteføljen min var sterk, og anbefale meg å komme tilbake til Oslo i februar for å snakke med de fra Falmouth som var innenfor foto. Fikk mange konstruktive tilbakemeldinger å bygge videre på også, som å kanskje fokusere mer på bilder uten mennesker i framtiden, for å vise at jeg mestrer mer varierte fotografiske retninger og motiver.

Etterpå fikk jeg snakket med fotografen (som underviste i linjen "photography in the arts") som representerte Swansea Metropolitan University. En drøy time senere hadde vi gått gjennom porteføljen min og diskutert bildene mine, inspirasjon og foto generelt fram og tilbake, og jeg fikk ham faktisk til å skifte mening om et av bildene mine til det positive. Vi hadde en samtale der vi delte vår fascinasjon over analoge bilder, og vår entusiasme over hva som foregår utenfor fotografiets rammer og handling. Overraskende som det var, kjente jeg tårene piple i øyekrokene da han sa han gjerne ville tilby meg en studieplass på Swansea til høsten. Jeg kjente ti kilo fly av skuldrene mine med det samme, alt press og stress som har samlet seg der den siste tiden.

Ta det med ro, jeg klarte å samle meg og jeg begynte ikke å gråte. Jeg mener, jeg vet jeg kan være overbevisende til tider, men det får jo være måte på!

Jeg fikk med meg en bok om universitetet, samt representantens mailadresse som jeg kunne kontakte ham gjennom om det var noen ting jeg lurte på, og hoppet ut av rommet i ren ekstase. Der ventet gode klemmer fra Marita og Vivian, som hadde kommet for å høre hvordan det gikk.

Ennå har bena mine små gelesommerfugler som flyr rundt og skaper ubalanse i gangen min. Med litt distanse fra ettermiddagen kommer følelsen av at dette her er helt uvirkelig. Jeg visste sjansen til å bli tilbudt studieplass var der, men jeg trodde virkelig ikke at det kom til å skje. At noen kom til å tilby en slik plass til meg. Fotografen sa også at jeg var den første som han i løpet av de to dagene hadde tilbudt plass til. For en ubeskrivelig følelse å få bekreftet at det jeg elsker er noe å satse på, at det er verdt det. At jeg faktisk kan. At fremtiden utover et halvt år ikke kun er et svart hull, med noen tråder av håp og antagelser i.
Fordi neste oktober flytter jeg til Wales for tre år!