Om hverdagsopplevelser

Livet er kort, og av og til tar vi oss selv i å minne oss på det. Er det en ting jeg prøver å bli bedre på, så er det å leve i nuet, i samtiden. En dag bestemte vi oss for å dedikere de nærmeste dagene til ting vi aldri har gjort før, og selv om det ikke ble kjempe effektivt på den måten vi kanskje hadde håpet, så er det jo en aktivitet som passer til de fleste dager. Aktiviteten har potensiale for utbredning og fristforlengelse, om en skulle sagt det på Ingeborg-vis (som rett som det er spør meg om jeg har lært noe nytt i dag). Og nye opplevelser er noe som skjer de fleste dager også, om en tenker over det.

På fredag lagte vi rømmegrøt fra bunnen av for første gang. Dette var en interessant opplevelse som ga mersmak: det var slett ikke så vanskelig å lage og det ga en liten boost til egoet (og ego-boosting er fremdeles en aktivitet som er høyt satt pris på) fordi en innser at en ikke er totalt avhengig av Toro (som uten tvil er i alles hjerter for det om). Og grøten ble god! Så gikk vi på treningssenteret og hadde med oss Tina – som har aldri trent der før og ergo har vi heller aldri trent sammen hele gjengen før. Det var en første gang. Etter trening gikk vi og spiste fish & chips, noe vi heller aldri har smakt før noen av oss. Tror ikke jeg kommer til å spise det igjen heller for den saks skyld, etter min mening smaker alt frityrstekt det samme. Videre lagte jeg bananbrød, eller banankake, for første gang. Revolusjonerende innenfor søtkakebakekunst, så det var score.

Andre ting vi gjorde for første gang denne helgen var å gå ut og spise på en ekte spansk tapasrestaurant. Nå skal det sies at generelt så føles alt mye kjekkere å gjøre når en fokuserer på at det er første gang en gjør det, optimismen og entusiasmen bobler i allefall i meg da. Og i Ingeborg og Helene. Vi må se ut som om vi er høye på livet bare fordi vi springer gjennom en flokk med duer og får dem til å fly opp slik som hunder alltid får dem til å gjøre på film, av den enkle grunnen det har vi aldri gjort før.

Ingeborg og Helene hadde aldri sett Le fabuleux destin d’Amelie Poulain før, og er det en film som er verdt å se så er det den. Nå har jeg en forkjærlighet for franske filmer og Paris generelt, men denne filmen bringer fram de små meningsfulle detaljene i livet, de små gledene som gjør en dag til en bra dag. Amelie Poulain oppdaget at nettopp det å gjøre en liten ting for andre kan utgjøre utrolig mye i vedkommendes liv. I filmen ser vi alle småblikkene som i den store sammenhengen er 'uvesentlige'. For alt i alt er det de små gledene som gjelder, er det ikke? Som lyder, lyden av skoene til Propelku når hun løper ned trappene fra slottsballet, lyden av føtter mot nylagt, kram snø en vinterdag, lyden av måkene over Swansea bay som siver inn gjennom vinduet om morgenen. Eller lukten av den første vårdagen, den som en kjenner når en sykler i full fart nedoverbakke og en kan både kjenne og lukte og føle at den siste kalde vinterdagen har passert, og en føler at en fysisk sykler inn i en ny tid.

Kanskje er det bare den milde våren i Wales som gjør meg litt lysere til sinns. Kanskje er det et resultat av for mye research på vinterblues i forbindelse med mitt personlige prosjekt. Eller kanskje er det Paris og Amelie Poulain som baker plommekake. Og hvis noen skulle få lyst til å bake bananbrød så er oppskriften jeg brukte slik:

250 gr hvetemel
1 ts bakepulver
125 gr smeltet kokosfett
200 gr sukker
4 modne og moste bananer
2 egg
1 ts vaniljeekstrakt
100 gr hakket mørk sjokolade

Sikt hvetemel og bakepulver i en bolle. Bland alt det andre i en annen bolle til det ser ut som en grøt, og ha det oppi melblandingen og bland hele røra passelig. Stek på 180 grader i ca en time, det kommer litt an på hvor dyp formen er. Enjoy!

Personlig prosjekt del 2, semester 1

Da var siste prosjekt for første semester med visual diary levert! Og endelig skal jeg få livet mitt tilbake. Det har vært noen småhektiske dager, for å si det slik. Selvdisiplin, selvdisiplin... Etter en utslitende helg (min egen feil, jeg vet) møtte jeg opp på uni på mandag for å få tilbakemelding på essayet jeg leverte inn før jul. Det gikk overraskende bra, jeg fikk 60% av 70%, altså det som tilsvarer B i det norske skolesystemet. Så den er jeg kjempefornøyd med, og det ga meg en liten piff videre. 

Videre så har vi holdt på med et fargeprosjekt, noe som betyr at jeg har tilbragt noen dager i fargemørkerommet. For å opplyse dere: alt foregår i bekmørket. Ingen trygge infrarøde lys her, nei! Men det var utrolig spennende, og heller ikke så vanskelig ettersom en allerede kan det basiske fra svart/hvitt-mørkerommet. Eneste var at jeg følte meg heller fargeblind etter å ha stirret timesvis på bilder for å finne ut om de er for blå eller for cyan, for røde eller for magenta. Men så var det ute av verden også, og på tirsdag hadde vi crit (kritikk) på det prosjektet. Det var også personlig prosjekt, så tema og alt var helt opp til oss. Det som fikk meg til å frike ut litt var at vi ble delt inn i grupper, hvor hver gruppe skulle presentere og kritisere hverandres arbeid for resten av klassen. Min gruppe begynte med mitt prosjekt, og jeg frøs helt. Gruppen snakket litt om prosjektet mitt, hva meningen min bak det var og så videre, og jeg kom ikke med en eneste kommentar selv. Eller verst av alt: ingen av lærerne kom med noen spørsmål eller kommentarer. Det har jeg ikke opplevd før, og siden vi også får karakterer på hvordan vi snakker for oss på criten tenkte jeg at nå var løpet kjørt. 

Etter to til (relativt) intense dager med analysering og skissering i min visual diary, sendte jeg Ingeborg ned med den og fikk den levert inn før semesterslutt (jeg var for langt nede på søvn og følte meg følelsesmessig og fysisk for ustabil til å tiltre offentlig). Da hun kom opp igjen kom også Inger, som hadde med seg karakteren på fargeprosjektet mitt. Og her kommer den gode nyheten, på karakterarket mitt sto det følgende: A beautifully poignant set of images that reflect a sense of loss and isolation. The images were well balanced in terms of colour and sequenced well. Overall mark: D. 

Til informasjon: D står for distinction, og tilsvarer en norsk A. Selvskrytet tar kanskje litt overhånd her, men la oss nå bare innse at det er fordi jeg ikke er vant til å få toppkarakterer. Så tusen takk til farmor, dette prosjektet var for (og om) deg! Så i dag feiret jeg med et par timer ettermiddagssøvn før trening, sushi, Ben & Jerry´s og Big Bang Theory med Ingeborg og Helene. Hvem skulle tro denne dagen skulle ta seg så bra opp! Og nå er det strengt tatt en uke fri, de kaller det så fint reading week, men noe strukturert pensum å lese på har vi ikke. Så jeg skal kose meg med den lektyren jeg har, og restituere meg vel og bra før neste prosjektbrief blir lagt ut. 

God helg, folks!

Personlig prosjekt, semester 1

Endelig kom scanneren min i posten, negativscanneren som jeg fikk av far, Kirsti og trollene til jul. Å, hvor nydelig den er (for dere spesielt interesserte så er det altså en Canon canoscan 9000f). I kveld feiret vi vårt nye bekjentskap ved å scanne inn mitt siste innleverte prosjekt, fire svart-hvitt bilder som ble mørkeromsprintet på fiberbasert papir. Temaet var denne gang helt opp til oss selv, og inspirasjonen min var årstiden og SAD - eller seasonal affective disorder. I Norge ble timene med dagslys drastisk kortet ned etterhvert som dagene i november gikk, og mangelen på lys kan for mange gi den tunge vinterdepresjonen. Lysbehandling er en behandlingsmetode som kan virke mot depresjonen og angsten, noe som igjen viser til hvor viktig lys er for å føle lykke. Følelsen av at en er alene kan bli en traurig hverdag, og jeg dedikerte derfor denne serien med bilder til ensomheten. 

Desember i mitt hjerte

Years and years ago, when I was a boy, when there were wolves in Wales, and birds the color of red-flannel petticoats whisked past the harp-shaped hills, when we sang and wallowed all night and day in caves that smelt like Sunday afternoons in damp front farmhouse parlors, and we chased, with the jawbones of deacons, the English and the bears, before the motor car, before the wheel, before the duchess-faced horse, when we rode the daft and happy hills bareback, it snowed and it snowed. But here a small boy says: "It snowed last year, too. I made a snowman and my brother knocked it down and I knocked my brother down and then we had tea." 

Dylan Thomas

Min norske Vinter er saa vakker;
 De hvide sneebedækte Bakker,
 Og grønne Gran med puddret Haar,
 Og trofast Iis paa dybe Vande,
 Og Engledragt paa nøgne Strande;
 Jeg bytter neppe mod en Vaar.

 Nu Dalens muntre Sønner glide
 Paa Skier ned fra Fjeldets Side
 Saa rask som Piil i Luften fløi,
 Nu let paa Skøiter de sig svinge,
 Nu Kanefartens Bjelder klinge,
 

Og Øret dirrer af den Støi.

Fred hvile over Kuldens Bolig!
 Der sidder raske Nordmand rolig,
 Beskjermet mod hver Uvens Vold;
 Og den, som turde Freden bryde,
 For sildig skal den Kamp fortryde;
 Vi føre Frihed i vort Skjold.

 Om Alting fryser her i Norge,
 For Venskabs Varme tør jeg borge;
 Thi der er Ild i Nordmands Bryst.
 Kom, Broder! kom, men uden Kulde,
 Hverandre indtil Døden hulde,
 Syng Venskabs Skaal med mandig Røst

Johan Nordahl Brun

Godt nyttår alle sammen!