Fordi plystring faktisk er en kunst.

Den siste tiden har jeg funnet ut at hvis jeg lar vannflasken min stå inne på rommet mitt en dag, så vil vannet være like kaldt da som det hadde vært etter en dag i kjøleskapet. Det finnes ikke isolasjon på hjørnerommet mitt! Og på toppen av det hele, da jeg skulle legge meg i går fant jeg ut at vifteovnen min, som jeg pleier å fyre opp ti minutter før jeg legger meg slik at temperaturen når bortimot normal romtemperatur, ikke vil gi fra seg varm luft lenger. Jeg har pleid å sove med full joggedress på siden september, så det sier kanskje litt om hvor ubehagelig natten min var. Alternativ varmemetode er vanskelig å få til, i og med at brannalarmen på rommet mitt funker litt for godt, noe jeg sjokkert har fått erfare ved noen anledninger. Tre talgelys i rommet i en time og PIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIP!!!!!! Hadde vært litt synd å våkne av den lyden mitt på natta.

Snakker om pip, gjett hvem som har lært å plystre!

Om ikke helt rent, så nærmer det seg iallefall noe. Klarte å røpe for Eirik og Anne Marit på tirsdag at det var en manglende egenskap hos meg, og Eirik tok affære og satte seg dypt inn i plystringens logopediske oppbygging. Nå klarer jeg nesten å plystre slik som folk plystrer på folk for å se om de er innbilske og snur seg og ser hvem det er som plystrer på dem og så kan de som plystret le av de som snudde seg fordi de er innbilske.

Eirik tror av og til at jeg bare lurer ham. Han tror ikke det er mulig å vokse opp i Norge uten å lære å plystre.

Men, vent litt.. betyr det at jeg er unormal..?

Er det ikke flere der ute som ikke kan plystre?

Kanskje jeg bare var en av de derre ´for kul og for opptatt til å finne ut hvordan man plasserer tungen og blåser for å lage lyd´-ungene. Eller ungen. Det var ikke akkurat slik at vi lærte å plystre i Ålgård Jentekor, ok?! Og tenk så mange penger mine foreldre kunne ha spart på å lære meg å plystre i stedetfor å sende meg på nyttesløs pianoundervisning.

Fant forresten en gruppe på facebook, "Vi som ikke kan plystre".

Der sto det følgende:

Det er ikke alle som klarer å plystre. Dette er ikke noe å være flau over, og jeg er sikker på at vi er et relativt stort fellesskap!

I denne gruppen kan vi du dele dine positive opplevelselse ved å ikke kunne plystre, eller fortvile litt over at du blir mobbet av venner og familie fordi du ikke har denne evnene.

Antall gruppemedlem: 14. Jeg tror kanskje Eirik hadde et poeng angående hvor mange det er i Norge som faktisk ikke kan plystre.

Det er en tålmodighetsprøve å lære å plystre når en er 20 år. Det er sikkert like vanskelig som det er å lære å sykle når en er 20 år (joda, jeg kan altså sykle). Jeg mener at det er noen ting som en bare skal ha fått inn i løpet av oppveksten, barneåra, for når en er blitt så gammel som jeg er, så har vi det altfor travelt til å sette av tid på agendaen til å lære å plystre. Eller for eksempel å knipse.

Nå er det jo lett å sette søkelyset på hvem sin feil det er at jeg aldri lærte meg denne musikalske kunsten. Jeg har satt opp noen alternativ:

1. Gata vår var en plystrefri sone.

2. I gata vår gikk alle og sang i stedetfor å plystre

3. Ingen i familien min plystrer (? Mor? Siri? Elin? Far..?)

4. Noen i familien min kan plystre, men pleier ikke å gjøre det til hverdags (tilståelser, takk?).

5. Jeg var rett og slett altfor bizzi til plystring.

6. Plystring var for de glade barna som sprang rundt og hoppet i strikk hele dagen mens de plystret på pippi.

7. Og helt ærlig, hvor mange av mine barndomsvenner pleide egentlig å gå rundt og plystre?

Ok, sikkert en del. Kanskje jeg var særingen i klassen som bodde på andre siden av skolen for alle de andre, og som aldri lærte seg å plystre. Jeg føler meg litt som Homer Simpson, som etter mange år blir gjenforent med moren, og som derfor tok igjen alle barndomsopplevelsene - som for eksempel å være med i skoleteateret og vinke til mamma fra scenen- i voksen alder.

Jeg tror jeg skal ut i smuget og hoppe strikk og plystre.


Jeg ville iallefall gjort det om det hadde det vært plass.