fredag, september 26, 2008

22 dager.

.
I dag er jeg i Brasil på 22. dagen.

Jeg har ikke brukt sokker på 22 dager.

Her nede jogger menn forbi deg i bare speedoen, selv om klokka er ni om kvelden og sola borte for tre timer siden.

Her måtte vi vennes av med å hive dopapiret i do, og heller anvende oss til søppelbøtta ved siden av.

Her går det menn på gata, kledd opp i små ballerinaskjørt mens de rister opp og ned på hoftene slik at skjørtet får vind, og viser ubeskjedent fram den brasilianske tangatrusen med matchende hofteholdere under.
Vi var forresten på Gay Parade her for et par uker siden, det er noe av det mest intense jeg noen gang har vært med på. Disse "typene" var så femi at selv Paris Hilton ville sett ut som en tomboy i forhold. Hele Campo Grande, parken i gamlebyen, var stappfull av dansende homser og transvesitter. Skulle ønske jeg hadde våget å ta med kameraet, så kunne dere fått sett selv.

Tenk at neste uke er det allerede oktober. Det er nå bare 17 dager til jeg fyller 19 år, her nede i Bahia. For første gang i mitt liv har jeg bursdag på våren, og får ikke oppleve de mørke, norske høstkveldene. Da skal jeg lage muffins. Jeg har funnet ut at jeg har det ganske greit, siden jeg kan bare avtale med studentene på Pousadaen, leilighetskompleks 5 minutter med buss fra hotellet, og så får jeg komme der og lage egen mat.
Jeg koser meg!

I dag spilte guttene kamp mot et lokalt brasiliansk fotballag, og nesten hele gateway var der for å se på. Jeg var der, satt på heiabenkene og så faktisk på hele kampen, mens Charlotte prøvde å lære meg hva som var bra spill og ikke. Men dette har vi snakket om før, så det trenger vi ikke gå mer inn på.
Derfor satt jeg heller og fotograferte et par glimt fra kampen, som vi tapte: 8-5. Etterpå samlet fotballtrener Rinaldo oss, og informerte om tyvene som var gamle kjenninger av politiet, og som hadde stått og sett ned på halve kampen. Stått og sett på alle de rike, norske studentene. Rinaldo fortalte at de nå lå der oppe og ventet, så vi burde gå i større grupper, eller ta taxi rett tilbake til hotellet. Jeg, med mitt kamera til 8500 kroner i en plastikkbærepose fra spar, skal ærlig si jeg følte meg en smule utsatt.

Er ikke det litt sprøtt? Når læreren din sier at tyver står klare til å ta dere med en gang dere går ut, så det kanskje er tryggest å gå samlet flokk?

Til nå har vi allerede hatt flere tilfeller av ran og svindling blant studentene.

Brasil er sprøtt.

Brasil er et eneste stort kultursjokk.

mandag, september 22, 2008

Da var det en stund siden sist!

.
Har ikke hatt tid eller nett til å oppdatere, men her får dere en grundig en.

Jeg har kjøpt meg gitar! Jeg, Remy og Erlend reiste inn til gamlebyen, Pelhorinho, og kjøpte hver vår inne på en liten blå butikk som heter Prima Vera. Min er svart og kjempevakker. Det var herlig å få spille litt igjen, og få øvd meg litt mer. Vi holder ennå på å avtale når vi skal ha vår første gitartime, det er så vanskelig å få kommunisert når vi ikke har mobiler og alle bor på hver sin plass og ingen går i samme klasse.

Å slippe å tenke på mobilen er egentlig ganske befriende! Jeg har lurt litt på hvordan det vil bli når jeg kommer hjem igjen, om jeg rett og slett vil glemme å ta med meg mobilen rundtforbi, og om jeg enda automatisk vil legge pengene i behåen i stedetfor lommeboka. Blir spennende å se... Forresten så klarer jeg nå å lade mobilen igjen, så dere kan nå meg på mitt gamle, norske nummer.

Samme dagen som jeg kjøpte meg gitar, skulle vi på spa. Men spaen var fullbooket de neste fire dagene, så vi spurte resepsjonen til råd, praiet oss en taxi og kjørte avgårde mot det uventede. Taxien stoppet utenfor en park full av massasjebord og parasoller, og som lå mellom stranda og veien. Her fikk vi massasje for hele kroppen i en time til 90kr. Helt greit, hadde det ikke gjort så forferdelig vondt! Massøren min fant knuter til og med på armene mine!

I helgen fant vi ut det var på tide med en aldri så liten utflukt. Vi fikk ordnet tur til det mer eksklusive (iiiik) Praia do Forte. Her sov vi en natt på et eksotisk hotell, og bare det var verdt hele turen, som tok 1,5 time med bil. Planen var hvalsafari, men med en del uflaks og værgudene i mot oss så ble ikke det noe av. Buhu. I stedetfor hoppet vi på en annen tur som innebar 20 minutters gåing gjennom regnskogen (ups; er ikke like spennende som det høres ut!), for så å padle med hendene bortover et vann i noen små raftingbåter. Ikke så vittig nei, ble rett og slett sliten! Men notert som egentrening. Etter det slengte vi oss i tau over hele vannet, det var litt mer spennende. Cirka alle jentene mistet bikinitrusa da de landet i vannet på andre siden. Jammen bra det sto en macho brasilianer der til redning!
Praia do Forte var en herlig liten plass, med en del mer turister enn vi er vant med. Så utrolig å kunne gå med kameraet framme, og slippe å tenke på hvem som følger etter oss litt lenger bak. Etter middagen på kvelden gikk vi hjem og slappet av, helt til neste morgen. Jeg og Elin gjorde i det minste det, Susanne, Marte og Kimo kom seg ut blant de lokale. Søndagen fikk vi se på skilpadder, fisker og haier i en liten skilpaddepark, og det var gøy det. Vi var hjemme rundt halv sju, alle kjempetrøtte. Koselig tur!

Når det gjelder skolen, så har vi til nå hatt tre idretter: dans, capoeira og sandvolleyball. Jeg kan si det med en gang; capoeira er noe dritt. Heldigvis er vi snart ferdige med det. Vi så en oppvisning med det den første uka, og da så det virkelig kult ut. Problemet er at jeg ikke er noen akrobat! Jeg klarer å snurre kråke, men noe mer avansert funker bare ikke for meg. Dansen, derimot, er kjempegøy! Danselæreren vår er en energiball, og når hun viser afrodansen for oss så kan jeg lett se for meg henne danse rundt et bål i det villeste Afrika. Jeg skal begynne å ta ekstra dansetimer to ganger i uka.

I dag hadde vi altså vår første sandvolleyballtrening med Vegard Høydalen som trener. Det var hardt, men kjempegøy. Herlig å stupe rett uti havet etterpå. Vi skal ha sandvolleyball som fag i to uker framover nå, og begynner med treningsteori først i oktober. Og når vi først snakker om oktober, - det er jo da jeg har bursdag! Da skulle jeg ønske jeg hadde hatt et kjøkken til å lage bursdagsmuffins i! På min egen måte... Det er ganske dumt å ikke kunne lage min egen mat, det er noe av det jeg kommer til å savne mest tror jeg. Men jeg hører rykte om at de på Pousadaen har stekeovn, så jeg tenkte jeg kunne snylte iltt på dem. Ting vil alltids ordne seg!

Hvordan går det hjemme? Vær så snill hold meg oppdatert, det er jo ikke alle dere som har blogg som jeg kan gå å lure på... Jeg dør av nysgjerrighet! Og hvis dere først er her inne, så skader det ikke å legge igjen en liten kommentar, det er ikke så avansert. Så vet jeg i allefall om noen gidder å lese her inne en gang i blant:) Savner dere hjemme!

søndag, september 14, 2008

fredag, september 12, 2008

Jeg svever avgårde på rosa noter...

I dag opplevde jeg noe som jeg tror vil forandre dette oppholdet her i Brasil til noe helt spesielt. Og det var en mann som forandret det. Han løftet taket av alle forventninger, han fikk omverdenen til å svinne hen. Jeg ble sittende stum, jeg kjente gåsehuden sitre på hele kroppen, og tårene piple øyekrokene. Fingrene hans danset over de spente strengene, han spilte gitar som en Gud. Han satt foroverbøyd med det halvlange håret hengende ned i det aldrende, brasilianske ansiktet, og minnet på en måte om en eldre og mildere versjon av Severus Slur. En kunstner-Slur som visste å yte og nyte god musikk, høre strengene klimpre, og å oppleve de små og store gledene i livet. En Slur som spilte Girl from Ipanema slik at den fikk en ny betydning.

Hvorfor han forandret hele oppholdet? Fordi han skal lære meg å spille gitar. Jeg og to andre gutter fra kurset skal reise til ham en gang i uka, og betale 80kr hver for halvannen time med gitarundervisning. Det er jo så å si gratis. Å, men det var vemodig å se fingertuppene mine mykne opp, og steg for steg gå tilbake til sin opprinnelige myke tilstand. Jeg har savnet den vakre lille lyden av en gitarstreng. Savnet hvordan den lille lyden fyller opp rommet og gjør det mykere, helere. Varmere.

Og i morgen, en måned på forskudd, reiser jeg og kjøper meg min bursdagsgave fra mor: min første gitar. Det kribler!


Bildet er av Gunnar, tatt i Aksdal i sommer.

tirsdag, september 09, 2008

Hjelp!

Bildet jeg tok av min lillesøster Karina i sommer kom videre til finalen i Gjesdalbuens sommerbildekonkurranse! Jeg har altså sjansen til å bedre min økonomi betraktelig; så kan jeg få litt hjelp?? Alt du trenger å gjøre er å gå inn på http://www.gjesdalbuen.no/ og legge av din stemme på "Solbriller på snei". En gang til dagen!


Tusen takk!:D

En liten oppdatering:)

En ting jeg fort la merke til ved Salvador, er at folk er veldig religiøse. Her er det grafitti hvor det står Jesus Christo, store skilt med det samme innprintet og utallige kirker rundt om i hele byen. Ansvarlig på Hotel Oceanico, Gisele, ble påkjørt en gang, og måtte streve hardt for å overbevise mannen som satt bak rattet i den andre bilen om at dette var ikke Guds vilje, som han påsto. Alt er opp til Gud. Hvis du sier "Sees i morgen" til en brasilianer, kan du risikere å få "hvis Gud vil det" til svar.



Tid er også noe som bare kan kalles begrep her nede. Ikke bare kan vi ikke gå med klokke og ikke selv vite hvordan ting ligger an, alt her er forsinket. Sier du 10 min., så betyr det om en stund, snart, kanskje i morgen. Hvis man mener faktisk 10 min., så må du peke på klokken for å passe på at ting er på lag. Brasilianerne jobber vel og hardt, men tar livet som det kommer dag for dag. På sightseeingturen fikk vi se en dame som ble påkjørt av en annen buss, og ble liggende på asfalten. Guiden vår sa "Det går bra med henne, slikt skjer hele tiden. Hun har sikkert bare brukket en arm." Jeg kan faktisk tro at slikt skjer hele tiden også. Trafikken her er ikke helt stødig. Eneste reglene utenom lyskryss (av og til) er tut og kjør!






Vi har nå rukket å bli litt bedre kjent med nabolaget. Ikke langt fra skolen ligger det en liten, shabby dagligvarebutikk, som vi akter å ikke gå på mer ettersom vi har funnet en større, bedre, rensligere litt lenger bort i gata. Vi har også en plastisk kirurgisk klinikk i samme gata, viss vi skulle få noe av den typen innfall. Apropos, så er faktisk det vanligste plastiske inngrepet i Brasil rumpeimplantat. Og det er heller ikke tull alle ryktene vi hører om brasilianere. 80% av jentene på min alder har det en kan kalle "perfekte former" hjemme i Norge. Det vet de jammen å vise fram også! Flaks jeg hadde med meg et par bikinier hjemmefra, for her nede er det ikke mange bikiniene som er særlig større enn en g-streng. Føler ikke helt det store motet der nede på stranda alltid.


På lørdag reiste vi til stranden Praia do Flamengo, der ventet en restaurant full av langbord med et brasiliansk koldtbord. Maten tok sin tid å få ("10 min"), men imens fikk vi se hvallek ute i havet. Det var fantastisk! Først trodde vi bare det var delfiner (hehe; "bare"), men etter hvert så vi en tydelig stor hvalhale stå opp over overflaten. Ellers ble jeg veldig trøtt av en hel dag på stranden, og også tydelig irritert over at huden min ikke viste noen tegn til å ha ligget til pynt i sola en hel dag. Solfaktor 18 er oppskrytt.



På kvelden reiste vi ut på en reggaebar, etter vorspiel på Farrol Barra Flat, hvor en del av studentene bor og som er nærmere sentrum. Nå skal jeg ikke skryte på meg at de spilte noe reggae der, men det var et liveband som spilte en del ikke så verst musikk. Og i køen inn ble klokka midnatt, og vi slo til med Hurra for Marte som fyller 19 år! Fikk et par blikk... Brasilianere har tydeligvis ikke så lett for å oppfatte navnet mitt, for da jeg fikk billetten min som dama i inngangen hadde rablet på, sto mitt navn oppført som Luna. Veldig kjekk kveld uansett, og de av brasilianerne som kunne litt engelsk var ikke sene om å sette i gang en samtale. Søndagen døste vi hele dagen og gikk ut på byens finere yachtklubber på kvelden. The Lafayette er en restaurant som har terrasse over sjøen, hvor vi satt og fikk servert mat på linje med Big Horn Steak House hjemme. En veeldig fin måte å feire Marte på:)



Vi snakkes!




Hvis Gud vil det... ;) Nei uff!!:p

lørdag, september 06, 2008

Um um tres, obrigada

Da var jeg framme i Salvador, - endelig! Ja, nå har jeg jo egentlig vært her i to dager, men på grunn av veldig dårlig nettilgang, har ikke bloggen blitt oppdatert før nå. Beklager det. Uansett så reiste vi fra Oslo på tirsdag, en time forsinket, til Lisboa. Der fikk skyss til hotellet som vi skulle overnatte en natt på. Jeg havnet på enerom, så det var litt trist. Det jeg husker fra Lisboa er Che Guevara sprayet inn på en fontene, og en mur der det står Clinton Fore på. Spør ikke meg! Onsdagen gikk flyet vårt elleve, og vi var ikke framme i Salvador før klokka var syv på kvelden, det vil si tre på dagen i Brasil. Og la meg bare få dette klart; åtte timer på fly er lenge! I allefall når det er siste del av en tredagers reise.

Så reisesyk at jeg allerede gruet meg til hjemreisen, kom vi oss til hotellet. Det ligger på Avenida Oceanica, og rett ovenfor gata ligger Atlanteren. Herlig med litt frisk sjøluft etter reisen. Først må jeg vel si at det å bo på hotell er en smule oppskrytt. Ikke at jeg hadde ventet noe luksus, men bare så vi ikke misforstår hverandre; jeg ville gjerne heller bodd på leilighetene hvor de andre bor. De har kjøkken, mikrobølgeovn, brødrister, ja det meste! Det vi så da vi (så vidt) kom inn døra var på rom 113 var: to senger midt i rommet, et lite kjøleskap, et skap og et nattbord. Noe av det første Susanne og jeg gjorde var å ommøblere, slik at vi fikk plass til oss selv. Susanne er min romkamerat, og meget fornøyd med det! Vi har også et bad, som mangler en lampe og med en dusj som ikke bare dusjer deg, men hele badet i tillegg. Det er heller ikke alltid at springen vil spytte ut litt vann, men det er en av de små overraskelsene som gjør livet så spennende. Det er kun en person på hotellet som snakker engelsk, så det første jeg skulle lære meg på portugisisk var um-um-tres, - 113. Obrigada!

Jeg håper jeg ikke høres pessimistisk ut nå, for jeg er egentlig fornøyd. Jeg er i Brasil! Dette er bra brasiliansk standard! Selv om jeg kanskje skulle ønske at det lille, runde badebassenget på taket var mulig å ta noen svømmetak i. I sjøen er det nemlig en del bølger, noe som gjør svømming en del komplisert. Likevel er det herlig å stå oppe på takterrassen å kjenne den varme vinden mens det eneste du kan se på lang vei er azurblått hav. Og frokosten er et kapittel for seg selv! Hver morgen står det to forskjellige juicer på bordet, melk (som jeg ikke har våget å smake på enda), eggerøre, skinke, skive, boller og 5 forskjellige kaker. Jada, i Brasil spiser man kake til frokost. Og langs hele promenaden er det boder hvor en kan kjøpe friske kokosnøtter med sugerør til.

Mens vi snakker om promenade, så er det sterkt frarådet å gå rundt alene. Her er det mye kriminalitet! Dette er veldig trist, for jeg ser så mange fine motiv som jeg knipser i hodet mitt, mens kameraet mitt er for det meste nødt til å ligge igjen hjemme. Og som like mye kriminalitet er det fattigdom. I Salvador ligger de rike bygningene vegg i vegg med fattigdommen selv. Her arbeider husholderskene og kjøkkendamene hardt hele måneden for 400 real, noe som er normallønnen til de fleste arbeidende, og som tilsvarer rundt 1200 kr. Derfor blir vi rådet til å aldri gå med store sedler på oss, som 20 real og 50 real, fordi vi vil da gi inntrykk av at vi er norske, rike studenter, og tiltrekke oss mang et sultent barns øye. Jeg føler det er litt annerledes med kriminaliteten her i forhold til Norge, her stjeler en for å skaffe mat til barna sine, eller for å overleve, mens hjemme er det ofte ren grådighet.

I går kveld var vi ute og spiste på Pialo Pizza, byens beste pizza. For en stemning! Servitørene gjorde jobben sin, for å si det slik. De var flinke på å gire opp stemningen, og da vi trasket inn, vel ca seksti stk, tok de det på strak arm. Jeg gikk hjem litt tidligere enn de andre fordi jeg var så trøtt, og betalte taxien 5 real, det vil si cirka 15 kr for det. Litt ironisk at i Norge koster det 90 kr for bare å sette seg inn i taxien.

I dag hadde vi første dag på skolen, på informasjonsseminaret. Der fikk vi hilse på nonnen som grunnla Faculdade Social da Bahia. Hun er 82 år gammel, og fortalte oss om hvor viktig det var for verden at vi var der, at vi knyttet bånd, og dette på engelsk. Det finnes nesten ingen i Salvador som snakket engelsk. Hun fortalte oss at om vi ikke snakket samme språk, så kunne tungene i hjertene våre forstå hverandre.

Etter det var vi på en firetimers sightseeing rundt i byen, og bydelen Barra. Overalt hvor vi kjørte var det folk som begynte å vinke febrilsk til oss, og en plass begynte en eldre mann å danse en veldig funky dans for oss. Jeg fikk tatt bilde av ham, men har problemer med å få lagt over bildene på pcen, så de kommer senere. Vi var også vitner til en buss som kjørte på en dame, noe som heldigvis gikk godt. Trafikken her er ikke helt klok. Etter bussturen tok vi båt ut til et lite fort utforbi havnen, hvor vi fikk se en lokal gruppe praktisere capoeira, Brasils nasjonalsport, for oss. Det var vittig: kampsport, sang, spill, aerobic og dans, - alt i ett. Jeg gleder meg sinnsykt til å begynne med det! Vi begynner ikke med skikkelig skole før mandag, så vi vet enda ikke hvordan timeplanen blir.

Akkurat nå sitter vi syv stykker ute i gangen i andre etasje på Hotel Oceanico, fordi her har vi funnet nett. Inne på rommene, med unntak av noen få, finnes det ikke nettkontakt. Golvet er umåtelig hardt å sitte på, men vi har det da koselig. Nesten som på LAN. Tror jeg.

Nå begynner rumpa mi å dovne bort, så på tide å avslutte. Men jeg kommer tilbake igjen, og forhåpentligvis med noen bilder også!

Ciao!

mandag, september 01, 2008

På TVen i den lille to-roms leiligheten til Ingebjørg snurrer The Holiday på den vesle flatskjermen i hjørnet. Det er litt ironisk, for filmen handler om noen som reiser på ferie og opplever nye ting og en helt ny kultur. Det er en julefilm, og jeg elsker den virkelig. Søt og ærlig.

I morgen reiser jeg nok et skritt i retning Brasil, nemlig til Lisboa, som er min mellomstasjon. Da forlater jeg Norge for tre måneder, ut i en ny kultur og til nye opplevelser. Når jeg kommer tilbake vil det være jul.

I dag har Ingebjørg og jeg vandret rundt i Oslos gater. Jeg har sett høyskolen hvor hun studerer, og hun har introdusert meg for byens beste kebab. Jeg har også laget mine mest improviserte muffinser til nå i min muffinsbakende karriere, og de ble faktisk ikke så verst! Og med muffins og melk til the Holiday i den søteste hybelen jeg har satt bena mine i, må jeg si at min siste kveld i Norge før reisen min begynner for fullt, har vært meget vellykket.




Iiih!