En aldri så liten drøm gikk i oppfyllelse fredag kveld.
For to år siden holdt Minor Majority sin siste konsert på Folken i Stavanger før de hadde pause på ubestemt tid. Da var aldersgrensen 18 år, og jeg var 17 år og 11 måneder. Nå skulle jeg likevel få sjansen til å se dem live, i går kveld, på Verftet i Bergen, aktuelle med ny cd. At billetten ble gratis for min del, var jo ikke heller et minus. Noen ganger lønner det seg veldig å være med i en studentorganisasjon!
Jeg og Helene møtte opp og ble ikke skuffet da de begynte hele showet med den beste av de beste; come back to me. Standarden var satt, og den var satt høyt. Vokalist Pål Angelskår har en så behagelig stemme, og personligheten hans lyser virkelig fram på scenen; beskjeden. Mellom et par sanger begynte han å fortelle små, koselige historier om bakgrunnen til sangen, og en kunne nesten se rødmen bak skjegget da en gjeng framderst begynte å plystre på ham. Da tiden var inne for å presentere bandet, gjemte han halvveis ansiktet sitt bak hendene idet navnet hans ble nevnt. Jeg innrømmer å ha sett mer show på scenen ved flere andre konserter jeg har vært på, men igjen - det er litt begrenset hvor kult en kan få det til å se ut, og hvor mye show en kan lage ved for eksempel å spille keyboard. Sangene er ikke alltid like livlige heller, så jeg kan si at showet passet til sangene.
Det ble en konsert med herlige akkustiske toner, så behagelige å høre på, hvor noen av sangene var de du virkelig kunne synge med på, mens resten bare var en nytelse for øret. For meg ble det nesten litt nostalgisk, og jeg glimtet ofte tilbake til for tre-fire år siden da jeg virkelig pleide å høre på Minor Majority. Kanskje var det alle de kosete parene som sto rundt meg - det myldret av dem - eller så var det kanskje bare en reaksjon på en 2,5 årig singeltilstand, men jeg grep meg ganske så ofte i å fantasere om Pål Angelsåker og nachspielet etterpå hvor vi kom til å knytte nære bånd, hvor vi ville klimpre til dancing in the backyard og hvor vi innerst inne ville være enige om at to personer ville finne hverandre den kvelden. Jeg tror det er noe med den simple stilen, at viktigheten i musikken kommer så godt fram, at en kunne skimte litt nervøsitet for å stå og underholde et så stort publikum - noe som igjen fremkaller genuitet i stemmen - som fremkaller disse fantasiene. Alt i alt en nydelig konsert, og publikum ble like ekstatiske da bandet kom inn igjen på scenen etter det gamle "går av scenen for å bli klappet inn igjen og ta tre sanger til"-trikset, selv om det alltid lå i kortene at de faktisk ikke hadde tenkt å forlate oss ennå. Tusen takk for en vakker fredagskveld!
I går var forresten Marthe og Marianne (som jeg bodde med i Brasil) på besøk hos meg og Anne Marit, og vi så Love Actually og spiste hjemmelaget pizza! Kjempekoselig!
<3
SvarSlettH