Paris, je t´aime (fremdeles)

Åtte år var gått, og det var på tide med en ny visitt til en av mine yndlingsbyer of all time; Paris. Utrolig beleilig at photography avdelingen på Swansea Met bestemte seg for å la årets store utenlands felttur gå til akkurat denne byen! Det jeg elsket med det var at nå kunne jeg gjøre alt jeg ikke fikk gjort sist gang, da jeg kanskje var for ung eller for uvitende. Jeg dedikerte turen til det jeg elsker mest; kunst og kultur. Hovedanledningen var Paris: Photo, du kan vel kalle det Paris fotografiske svar på New Yorks fashion week. Paris: Photo var en utstilling i Louvre, fordelt på tre rom med 200 fotografers verk utstilt i hvert. Og vet du hva? Jeg gikk ikke en gang der. 

Vi hadde tre fulle dager på oss til å utforske byen, og fra min synsvinkel kunne de ikke ha blitt utnyttet bedre. Da vi ankom Montmartre, alle passe slitne eller eventuelt overtrøtte etter en bereiselig natt med buss og tog, gikk vi rett opp på toppen bak hotellet vårt; Sacre Coeur. Med utsikt over hele Paris ble dette en plass jeg besøkte daglig, et herlig sted å la inntrykkene synke og tankene flyte. Videre spaserte vi gjennom Montmartre og bortover mot Champs Elysèe, og kort fortalt gikk hele dagen til denne gåturen. Vi nådde til slutt Triumfbuen, og her fant vi ut at det meste ordner seg om du er kunststudent i Paris: vis fram kameraet og studentbeviset så kommer du gratis inn på det meste av gallerier og offentlige kunstneriske knutepunkter. Toppen av triumfbuen viste en 360 graders utsikt over hele byen, i tillegg til at bygget i seg selv er ganske imponerende bygget og innehar en interessant historie tilbake til Napoleonstiden. 2000 ukjente soldater fra ukjente land ligger begravet under bygningen, tenk det.

Siden vi var så godt i gang med trappegåingen opp triumfbuen, bestemte vi oss for at vi like greit kunne gå opp trappene til Eiffeltårnet også. Stor skuff ble det da vi fant ut at det bare gikk an å gå opp til andre etasje, fra derfra måtte man ta heisen opp til topps. Skuffelsen ble likevel kortvarig da vi nok en gang lot oss bli overrumplet av den fantastiske utsikten. Det er noe med Eiffeltårnet om kvelden når det er opplyst og ikke så folksomt, det kan gi ethvert menneske en trang til å bli holdt litt rundt. Så gikk kvelden med til rødvin, italiensk mat, og å sitte på toppen av Sacre Coeur utover natta med enda litt mer rødvin og nyte eksistensialismen. 


Resten av turen kort oppsummert: en tur rundt på Louvre, kunstutstillinger med Jean Michel Basquiat, Larry Clark, Sophie Calle, rødvin, hvitvin, Boulevard de Clichy, litt mer rødvin,  hotell-utsjekking, utstilling med Andrè Kertesz, Ellen Kooi, Sally Mann (den var utrolig bra!), rusling i gatene bortover Seinen og Notre Dame, og en lang ubehagelig tog- og busstur hjem til julepregede Swansea. Resultat: utslitt og lykkelig. Paris, jeg er snart tilbake igjen, det er et løfte!

På toppen av Sacre Caeur

 På toppen av Sacre Caeur

Innsiden av Triumfbuen i Camps Elysèe

 Fra toppen av Triumfbuen

 Louvre

 Modern Museum of Art

  Modern Museum of Art

  Modern Museum of Art

 Sophie Calle´s utstilling; Rachael, Monique

 Vinsjappa på hjørnet

Notre Dame

Au revoir Swansea, bonjour Paris!

I kveld var jeg vitne til enda litt mer stereotypisk britisk kultur, og det er herlig å kjenne sosialantropologen i meg vokse til tider. Mari og jeg var nemlig på åpning av en ny pub i området, som Lasma har begynt å jobbe på. Her var det live band som spilte de mest kommersielle hitene fra de siste tjue årene, fjorten forskjellige TV-skjermer med ti forskjellige programmer på, buffet, øl og mennesker i alle aldrer fra 18 og oppover. Når det er sagt var kanskje aldersgruppen som gikk mest igjen 60+, og for en stemning det ble på den lille brune puben! Utrolig god mat var det også, men det som var aller best var at de på en av tv-skjermene viste landskampen Norge - Irland. Til tross for at vi generelt er under gjennomsnittlig interessert i sporten, kunne vi ikke la være å stirre på kampen vi hadde ramlet over. Vi var også mest sannsynlig de eneste nordmennene i lokalet, for da Huseklepp smelte inn til 2-1 hylte Mari (tror hun ble ganske overrasket selv) av begeistring, og det var den eneste reaksjonen på kampen som var å spore. Ironisk at det ikke er britene som faktisk er godt over gjennomsnittet interessert i fotball, men to jenter som ikke aner reglene til offside en gang, som følger med. Heia Norge! Noen som vet hva det var kvalifisering til forresten..?

Nå er sekken nesten ferdig pakket, ekstra filmruller, kameraer, kameralinser, nattas og pass er krysset av huskelisten, og Edith Piaf sin særegne stemme runger ut i krypinnet mitt i Dylan Thomas Halls. Om en time sitter jeg på bussen som frakter oss de fire timene til London, før vi hopper videre på toget som ruller gjennom tunnellen under kanalen til Frankrike. I hodet mitt er jeg mer klar enn noen gang; jeg reiser til Paris i kveld! På søndag kommer jeg hjem med forhåpentligvis utrolig mange gode minner, og et antall eksponerte filmer klare til framkalling. Jeg gleder meg så mye at jeg får frysninger bare ved tanken på Seinen. Så kos dere hjemme, vi skrives på søndag!

Oh, and yes Nigel, I will bring back some nice parisian decoration for your fridge :)

I´m Norwegian, I´m not stupid

Som sikkert noen av dere hjemme fikk med dere, så var 50.000 av Uk´s studenter samlet i London på onsdag for å demonstrere mot regjeringens kutt i studiebudsjettet, høyere avgift og så videre. Det ble til en voldelig demonstrasjon, og på torsdag fikk vi i oppgave til Visual studies å ha med et bilde som passer til tittelen ´protest´.

Jeg hater å tolke bokstavelig, så jeg valgte meg et bilde av Sally Mann, en av mine yndlingskunstnere. Bildet heter Candy Cigarette og er av datteren hennes Jessie. Derfor ble jeg også litt satt ut da jeg kom til timen og så alle bildene de andre studentene hadde hengt opp - alle var av demonstrasjoner. Siden jeg hadde glemt igjen printen min i biblioteket kvelden før fikk jeg ikke hengt bildet mitt opp, men det var med på minnepinnen. Så ble jeg skikkelig stresset og tenkte at dette blir fælt, dette blir flaut, nå blir jeg nødt til å snakke mye for å forklare hvorfor jeg har valgt akkurat dette bildet. Det positive var at Hamish kommenterte at det ikke var noen som hadde tenkt på kunstneres protester, det negative var at det ikke ble nok tid til å vise bilder som ikke var blitt printet ut og hengt opp på veggen. Så med andre ord så ble det ikke tid til noe kunstnerisk liksom-debattinnlegg fra meg uansett. 

Noe av det jeg liker spesielt godt med kurset mitt er at det fokuserer så mye på nettopp kunst. Det er ikke bare foto, men kunstfoto. Det er så mye mer, det er et så mye videre spekter innenfor hva en kan gjøre. I dag var jeg rundt og så på andreklassingenes utstillinger, som alle åpnet i dag. Utrolig mye kreativt arbeid, og kanskje ikke akkurat det stereotype av hva en ville forestilt seg når en tenker på ordet fotoutstilling. 

Vi på første året har nettopp blitt ferdig med første workshop, som for min del var studiolighting. Her var det mye teknisk ute og gikk, og veldig mye lærerikt. Det var også den tidligste forelesningen i uka, så det ble litt ekstra vanskelig å holde tunga beint i munnen. Stakkars tutor Paul prøvde seg på den ene morsomheten etter den andre for å holde på oppmerksomheten vår, da er det jammen ikke lett å være norsk og bare forstå en tredjedel av småkommentarene som popper opp. Som for eksempel da han fortalte oss om red head-light, en lampe som er på 1000kw. Og hva kaller de så en lampe på 2000kw? En blondie. 

-Å, sier Mark fra fotojournalistikk, jeg trodde en blondie var et dimmet lys. *spredt latter i studioet*

Og der sitter Inger og jeg, de eneste blondinene i rommet, og kikker rundt oss som tente lys og lurer på hva vi har gått glipp av nå, og finner det lurest å bare smile med de andre og prøve å holde på tilstedeværelsen i blikket. Frasen "I´m Norwegian, I´m not stupid" sitter ganske løst i ordforrådet vårt etterhvert. 

Nå har vi begynt på neste workshop, som er medium format film, og på onsdag skal vi ut og knipse på egenhånd med disse svære analoge kameraene. Det blir stort. Det blir bra. 

Mindre snakking, mer fotografering. 

Akkurat som vi liker det. 

Sally Mann - Candy cigarette

Fra soloppgangsturen til Ingeborg og meg i oktober.

 Constitution Hill - den bratteste bakken i Swansea. 

Her skal vi løpe opp en dag.

Swansea sett fra Mount Pleasant, kl 07.30 en mandagsmorgen.

Frisk luft for et friskt sinn

Nordmenn vet å verdsette vakker natur, og det er en plass waliserne har skrøytet utrolig mye over til oss; Gower. Etter en periode med lite dagslys og mye stress, som jeg forklarte i forrige innlegg, var det derfor fantastisk at Lasma, ei utrolig søt jente i Mari sin klasse, spurte oss om vi ville være med på en liten kjøretur for å utforske den kjente walisiske halvøya. Vi stablet oss fire personer inn i den minste og søteste minien jeg noen gang har sett, og så tutet vi avgårde med klampen i bånd og godt under fartsgrensen. Her kjørte vi forbi flere surfestrender, feriehuset til Catherine Zeta-Jones - som er født og oppvokst i Swansea, på postman Pat-veier og i ekte, britisk overskyet gråvær. Utrolig herlig å komme opp på toppen med utsikt over Three Cliffs Bay, gå over golfbanen som er lagt rett på et jorde med beitende kyr, se utover sjøen og lukte havsaltet i lufta. Jeg følte meg nesten som Elizabeth Bennet der jeg gikk i motvinden i det særegne, britiske landskapet. Gi meg en kjole med empireliv og en bok i hånda, så er jeg der.

Boka ble byttet ut med mitt analoge kamera for denne gang, men stemningen var for min del den samme. Og hvem vet, en dag er jeg kanskje tilbake med kameraet i hånden og med den rette kjolen på.

Shoot first, think after

Etter en lang mandagsnatt med hodet dypt ned i min visual diary, ørene godt inni Mozarts oppløftende toner og med god hjelp av min personlige klassiske disk-jockey Ingeborg (og i godt selskap av hennes kavaler Merlot), var jeg klar for å levere inn mitt andre prosjekt til Swansea Met University: Compass point. Prosjektet var et gruppearbeid som gikk ut på at hver gruppe fikk utdelt hver sin retning i Swansea, Nord-Vest i vårt tilfelle, og at vi skulle fotografere hva som helst innen det området. En utrolig åpen oppgave i grunn, noe jeg syntes var litt skummelt. Heldigvis havnet jeg på en veldig ok gruppe, og vi bestemte oss for å reise til Pembrey Country Park, en svær park som består av bunkere, strender, ridebaner og et skisenter, kort oppsummert. Skisenteret er faktisk det særeste; det er en bakke bestående av sand og strå. Trenger ikke snø her, nei. De har visst flere slike rundtom i hele UK.

Det som er stressende med fotoprosjektene er at hele mørkeromsprosessen er helt ny for meg. Egentlig er det å fotografere analogt helt nytt for meg. For å forklare det enkelt så fungerer printemørkerommet akkurat som kameraet: du stiller inn fokus, blender og lukkertid. Så om du får en dårlig print kan det være noe som har skjedd når du tok bildet, når du fremkalte filmen, eller når du gikk gjennom hele printeprosessen. Det blir altså lange dager i mørkerommet, og selv om det er utrolig spennende er det også veldig utmattende.
I tillegg til de ferdige bildene skal vi også levere inn en visual diary, en slags dagbok med inspirasjon, ideer, prosess- og progresjonsbevis og vår egen evaluering av det vi har gjort. Sikkert ikke noen overraskelse, men det var altså denne som holdt meg oppe mandag natt.
Noe jeg ikke helt hadde tenkt på på forhånd, var at med 4,5 timer søvn blir en ofte litt vimsete, fjollete, useriøs eller ja - overtrøtt. Det passer litt dårlig siden vi også blir evaluert når vi presenterer bildene våre, og gir tilbakemelding på andres bilder. Så vet vi det til neste gang! Neste prosjekt er self-study, så da velger vi helt selv hva vi vil fokusere på. Jeg er ennå ganske usikker, men Hamish rådet meg bare til å begynne. Just shoot. Shoot first, think after. That´s the best advice I can give you. Jeg liker Hamish.

Høsten har også kommet for fullt her i Swansea. Selv om det ikke er særlig kaldt (temperaturen varierer faktisk utrolig) har regnet begynt å dale. Det fine er at det nesten bare regner om natten. Så jeg våkner bortimot hver dag til regnpisk på vinduet, og innen jeg kommer meg ut dørene på vei til uni har det stoppet. Til tross for regn og vind er høsten min yndlingstid på året, alt på grunn av de mer eller mindre to ukene når hele byen blir fargelagt. Trærne og bakken blir gule, røde og oransje, og stemningen blir magisk. Da blir Nora lykkelig.

På fredag var jeg ute og kjøpte meg gitar! Så nå har jeg fått meg en kjekk liten waliser i hus, herlig. Det ble bursdagspresang fra Farmor, så tusen takk!

UK´s svar på skitrekk.

Utsikt fra verdens minste, søteste mini

Gower, et nydelig landlig område litt utenfor Swansea. 

Godt likt av nordmenn, og det er ikke for ingen grunn. 

 Ikke helt kledd for gjørmeskogstur.