Fordi det faktisk finnes en grevling i taket

Et lite innlegg til heder og ære for Gustav Lorentzen som gikk bort i dag. Han hadde en evne til å nå inn i barnehjertene rundt omkring i Norge med budskap om at alt er mulig, og han ga meg mange barndomsminner gjennom musikken sin. Jeg husker godt den gangen jeg hoppet rundt i stua på hytta på Løining, med den lille røde walkmanen min i hånda og øretelefonene på, og ropte for mine lungers fulle kraft det jeg kunne av Grevling i taket "grelevinn grevelann". Når han sang så hørtes det ut som om han smilte - ja, nesten smålo litt - og koste seg, og slik fikk han også meg til å føle det. Inne i mitt melodiøse hode svirret det av konger på peronger og juba juba om hverandre, samtidig som jeg prøvde så godt jeg kunne å vise fram mitt skrale potensiale til å en gang være med i Ålgård Jentekor, til alle innenfor en hørbar krets.

En som får en til å føle seg slik fortjener noen minneord - og et hjertelig stort takk.

Ludvigsen og Knutsen (Lorentzen og Dolmen)