Nå nærmer det seg...

Det kan visst regne i Brasil også. Nå er klokka fem over ni, jeg har nettopp spist frokost og satt meg ved bordet med alle skolesakene, og ute regner det. Ikke at det gjør noe, for jeg skal jo bare sitte inne og lese til eksamen i treningslære hele dagen uansett. Nesten hele dagen i alle fall.
Klokka tre vil jeg gå til min siste danseøvelse her i Salvador, og klokka sju smeller det til. Da skal vi vise hva vi har lært, i form av et afro-brasiliansk danseshow, hvor hele Gateway College skal være publikum. Det betyr at det vil sitte cirka hundre personer i salen, og de vil se opp på scenen, på oss. Jeg er så nervøs, jeg kjenner jeg blir helt skjelven i kroppen bare av å tenke på det. Sist gang jeg sto foran en folkemengde gikk det, for å si det mildt, ikke særlig bra. Og da var det bare 40-50 personer, i min fars bryllups-/femtiårs-/odelsrettsfest bare to dager før jeg reiste ned hit. Håper på bedre prestasjoner i dag da!

Ellers så har det blitt lite tid til blogging i det siste, noe som har sin naturlige årsak: eksamen. En kort oppsummering kommer likevel, så skal jeg prøve å være flinkere til blogging når jeg har fått eksamen under kontroll.

Jeg har flyttet! Sist fredag pakket jeg tingene mine og dro til Farol Barra Flat, og hoppet oppi den ledige senga hos Marianne. Her bor jeg i en større leilighet, med eget kjøkken og plass til å bevege seg på! Herlig forandring fra det lille hotellrommet på Oceanico. Sist uke var vi også på ferie, da reiste jeg, Marianne, Mikael, Ida og Anne Marit til Diamantina, og bega oss ut på en firedagers fjelltur. Mer om denne turen kommer senere. Salvador har tatt av på julepyntingen, en prosess som begynte allerede i midten av oktober. På senteret i Barra har de laget til en hel nisselandsby, med et cirka ti meter høyt juletre i sentrum. En skulle jo trodd julestemningen for en nordmann i Brasil skulle være betraktelig vanskeligere å opparbeide, men jeg må si de har gjort en god innsats! I gatene utenfor senteret er det til og med satt opp lykter som ligner på polkastenger, med sløyfer og granbusker som dekor. Jeg gleder meg så ufattelig mye til jul nå, til å komme hjem til kalde Norge, midt i den travleste førjulstida, og bare nyte smaken av det tradisjonsfyllte jule-Norge.

Noe som vil gjøre hjemkomsten min enda bedre, er at jeg får selskap på flyet hjem fra Oslo. Ingebjørg vil møte meg på Gardermoen, og holde meg i hånda i det vi lander på Sola flyplass, idet jeg setter beina på rogalandsk jord for første gang på over tre måneder, 11. desember klokka halv seks.


Men før den tid er det danseshow, treningslæreeksamen allerede om en uke, og rett på praktisk aktivitetslæreeksamen uka etterpå. Jeg har nok å ta tak i, og tiden vil fly, det vet jeg. Husk å krysse fingrene for meg i kveld da, og at jeg alltid setter pris på en tilbakemelding hjemmefra! :)

Roald Øyen fikk oss i julestemning da vi traff på han og NRK i gamlebyen en lørdag. Trivelig type!

F.v: meg, Mari, Roald, Ida, Marianne

Heia Brasil!

Så var den store dagen kommet, da hele gateway college avdeling Salvador skulle reise på fotballkamp. Brasiliansk fotballkamp. Alle hjerter gleder seg. Brasiliansk fotball er jo verdenskjent, det er jo bra! Til og med jeg ante det.

Jeg gledet meg veldig. Jeg synes ofte det er spennende å se på fotball, selv om jeg ikke alltid forstår det like godt. Her er et eksempel; Flamengo og Vitoria har like drakter. Nesten. De er i allefall svarte med røde striper begge to, og da jeg og Farol-jentene skulle på trøyeshopping for den store kvelden, endte det opp med irritasjon (nok en gang) på grunn av mine manglende fotballkunnskaper. Vitoria er det lokale laget som vi heier på, det baianske laget. Flamengo er laget fra Rio de Janeiro som har verdensrekord på antall fan (40 millioner, eller noe, sa fotballtrener Rinaldo).

På sportsbutikken på shoppingsenteret solgte de trøyene til begge lagene, og det var her problemet oppsto. Vitoriatrøyen var bare ikke pen! Den likte ikke min fasong, vi matchet ikke rett og slett! Mens Flamengotrøyen på den andre siden, den satt som skreddersydd til meg. Svart og rødt mot svart og rødt. Ville noen egentlig merke det hvis jeg tok på meg en Flamengotrøye i stedetfor Vitoria..? Vi skulle jo reise i en gruppe på nesten 100 stk, jeg ville jo være gjemt blant de andre Vitoriasupporterne fra Gateway. Så sa Cerina og Ida til meg at det gikk ikke, de ville ikke sitte med meg fordi Vitoriasupporterne ville komme til å kaste øl etter meg. Jeg kom til å få en flaske i hodet, sa de, hadde det vært i England ville jeg blitt banket opp.

Ikke hadde jeg lyst til å få en flaske i hodet, men ikke ville jeg kjøpe en trøye som var stygg heller. Løsningen ble å kjøpe trøya til Flamengo (den var på halv pris), men låne Brasiltrøya til Ida på kampen. Det passet meg kjempefint, jeg er jo ikke engang noen supporter. Jeg kunne heie på begge lag! Ja, - nøytral! Her er alle vinnere! Og jeg ville slipppe å få en flaske i hodet.

Problemet kom likevel, da Ida glemte å ta med Brasiltrøya til meg. I tillegg ville hun at jeg skulle være hennes veskevenn for kvelden. Der var løpet kjørt for Ida. For oppi vesken min, sammen med Ida’s briller og kamera, lå min nye, pent brettede Flamengotrøye. Og i besittelse av Ida’s eiendeler kunne hun ikke holde seg langt borte fra meg. Jeg ville dermed ikke bli kastet øl på alene.

Etter to og en halv time med buss (en tur som vanligvis ville tatt 40 minutter, men som ble en del forlenget pga bilulykke), fem nervøse bakkestarter fra en ikke særlig dreven bussjåfør og x antall runder med ”mitt skip er lastet med”, var vi endelig framme. Det vil si, vi var allerede 20 minutter etter kampen skulle begynne, men bussen måtte parkere en ti minutters gåtur fra stadion for sikkerhetens skyld (fotballfans her er visst ikke særlig sportslige i væremåte). Endelig kom den brasilianske, konstante tendensen til å være treige til vår fordel, og kampen startet ikke før vi hadde fått satt oss på tribunen, 40 minutter etter det opprinnelig skulle blåst i fløyta.

Og der var det mange brasilianere, gitt! Mellom 40 og 45.000 tilskuere hadde funnet plass, og jeg var livredd. Ville noen dytte meg ned trappa? Tilfeldigvis søle til klærne mine? Tisse meg i håret hvis jeg satt passelig til (jeg kommer tilbake til denne artige detaljen)? Beina mine var nesten gele da vi hadde kommet oss gjennom folkemengden til der vi skulle sitte: et litt avgrenset område spesielt tilegnet 100 norske studenter, OG rett ved siden av gjerdet som grenset mellom Vitoria og Flamengo supporterne. Hjørnet Flamengosupporterne hadde fått til rådighet var stappfullt. Det så nesten litt dyrisk ut, alle disse menneskene som hoiet og ropte, knept inntil det høye nettinggjerdet.

Kampen begynte før jeg ante ordet av det, og et godt stykke uti kampen klarte jeg fremdeles ikke å følge altfor mye med på det som skjedde på banen. Det skjedde altfor mye rundt meg. Popcornselgere, isselgere, godteriselgere, blitzer, roping, tilsnakk fra andre studenter, supportere som rekket fingeren til motstandersupportere, - overalt var det noe. Etter en stund hadde jeg mannet meg og, og fikk med meg Marianne og Anne Marit for å kjøpe brus. Det betydde en spasertur opp trappa hvor alle de ivrigste supporterne sto, og forbi dem skulle vi.
Og jada, selvsagt la de merke til at jeg hadde Flamengotrøye på meg, og begynte å peke på meg og bue. Nå var et gjort, tenkte jeg, nå bærer det ned trappa med meg! Men, - reddet av den måten bare en nordmann kan redde seg på her nede, smilte jeg mitt beste forsøk på et halvt skøyersk, halvt flørtende smil. Vittige Vitoriasupportere, liksom. Klage på trøya mi, du… Hah, hah! Og opp trappa kom jeg meg, og på toppen av trappa ble jeg møtt med skål og heiarop, da en liten bande Flamengofans hadde funnet veien dit. Det var like før jeg ble overlesset av klemmer da jeg endelig kom meg utenfor gjerdet, i frihet.

Da jeg kom tilbake til plassen min etter utflukten derimot, var ikke stemningen like lystig. Nå har det seg slik at brasilianere er så opphengt i fotball, at under en kamp så kan de ikke avse fem-ti minutter til å gå på do. Det er på dette tidspunktet de tar fram det tomme plastikkbegeret, og gjør sin jobb der. Det er også på rundt dette tidspunktet at noe særdeles spennende skjer nede på banen, vedkommende hopper opp i begeistring, og velter med det samme den fulle koppen med urin slik at innholdet baner seg vei på tribunen mot gatewaystudentene på raden nedenfor. Hele tribunen stinket med andre ord når jeg kom tilbake. Kall oss gjerne fisefine på det, men vi kunne ikke la vær å sende noen blikk av motbydelighet i retning gjerningsmannen, som etter ti minutter tok hintet og flyttet seg til en annen del av tribunen. Det er i slike tilfeller vi bare sier til oss selv, om og om igjen, ”kultur, kultur, kultur, kultur…”

Kampen videre var det lite spenning i, og ikke et eneste mål ble scoret. Skuffende underholdning og resultater fra to lag i verdensligaen (hvis det går an å si). Likevel var det ikke noe å si på opplevelsen, steminingen og det sosiale, og jeg ville ikke vært det foruten.

På fredag skulle vi egentlig hatt danseshowet vårt, men dette ble avlyst da teateret hadde blitt dobbelbooket for kvelden. Det gjorde meg egentlig ingenting, men det hadde jo vært greit å bare blitt ferdige med det.
Nå må jeg gå og gjøre meg klar til Halloweenfesten med gateway i kveld, og mitt litt improviserte kostyme kan jeg komme tilbake til neste gang! Vi gleder oss i allefall masse til meksikansk middag. Vi har prøvd å lage taco, men ingrediensene er enkelt og greit svindyre og helligdagsmat for oss.

Legger med en link med litt flere bilder fra studentlivet her nede, så snakkes vi!

Happy halloween….

http://www.facebook.com/album.php?aid=172312&l=c8ac9&id=796860021