Søndagskos i Hovedkvarteret

I går fikk vi konstatert våre mistanker om at det faktisk er vi som holder de beste husfestene fra Swansea Met Photography Department, da vi måtte ta med deler av festen hjem til oss fordi det rett og slett ikke målte opp til standarden vår. Det endte som det måtte; nachspiel i klassisk 'Mannen som elsket Yngve' stil. Og som jeg alltid gjør etter en god gårskveld, våknet jeg opp tidlig også i dag. Og siden den ene personen jeg vanligvis kan stole på at står opp på samme tid er på weekend-tur i Irland, gikk de første morgentimene til å vaske kjøkkenet. Så i 9-tida var jeg oppe etter to-tre timer søvn, satte i gang nok et surdeigsbrød-prosjekt og vasket kjøkkenet før vi hadde en liten Norge-session på rommet mitt sammen med Thea og Helene, hvor vi slukte en Freia melkesjokolade som min kjære mor sendte meg for en liten stund siden (det er jo morsdag i Storbritannia i dag, tross alt. Skulle bare mangle å ikke spise godis sendt hjemmefra da? Gratulerer med morsdagen, forresten!). Så lagte jeg søndagskos i form av fylt ostebrød - sandwich versjonen - og fikk også konstatert at surdeigsprosjektet var nok noe som bare skulle lykkes en gang. Sukk. Jaja, har ikke tid til å henge på kjøkkenet hele dagen, tilbake til uni-arbeidet!

Håper dere har hatt en fin helg dere også!

 Ignorance is bliss? Greit å være britisk i et hus fullt av intern norsk humor.

Nyvasket kåk og deilig søndagsmiddag, det kan vi like!

Å eta eit landskap

På tirsdag skal jeg holde en presentasjon om arbeidet mitt, hvor jeg skal ta med inspirasjonsskilder og referanser fra alt som kan ha hatt en påvirkning på arbeidet mitt. Det er ikke lett å prøve å finne ut, definere, hva det egentlig er jeg fotograferer, sette ord på hva det er som har fått meg til å trykke på avtrekkeren på akkurat disse øyeblikkene.

Noen ting har jeg likevel funnet ut; det er landskapet og minner som har tatt mer og mer kontroll over det fotografiske i meg, naturen i kontakt med det nostalgiske. Jeg begynte å kikke gjennom en bok jeg fikk låne av farmor i sommer, som heter "Å eta eit landskap". Her er det Sigrid Bø Grønstøl som har skrevet om sine tolkninger av ryfylke-naturen, akkompagnert av Børge Kalvig sine fotografiske oppfatninger av samme sted. Det er en absolutt nydelig bok, og skrevet på nynorsk i tillegg. I kapittelet 'Naustet' var det et spesielt poetisk avsnitt som fanget oppmerksomheten min, som vakkert skildrer naturens krefter, minner og tapet av noen som er kjær.


På Grønland har dei ein urgammal song om den store fangstmannen. Det er han som får storfangsten av laks og lodde, ærfudl og alke, klappmyss og kvalross, rein og moskusokse. Kvinna hans syng om det herlege han kjem heim med, det gilde viltet og den gode maten. Ho syng om si øre lykke og den vesle sonen sin som ein dag skal bli ein stor og berømt fangstmann lik far sin.


Storfangaren er modig og sterk, lynsnar og var, smidig og vakker. Vinden syng i blodet hans, fuglar flyktar i blikket hans og bylgjene slår i kroppen hans. Han er ein trufast eventyrar. Han kjem alltid tilbake. Det er fordi han elska deg. Bare livets og dødens makter, stormen og mørkret, kan ta han frå deg.


Ein dag kjem han aldri meir. Kvinna står på stranda og ventar, ho ventar heile natta og neste dag og alle nettene og alle dagane deretter. Ho står og ser ut over havet og ventar, heile det tunge livet ut. Ein gong fanga ho den store fangstmannen. No har havet tatt han.

Surdeigspoesi

Hvis en fjerner 'Sosiale eksperiment' fra lista over yndlingsaktivitetene mine, så tror jeg 'Eksperimentering avd. kjøkkenet' ligger på topp. Det ble et stk failed prosjekt i dag, og det tar hardt på psyken. Jeg har vel alltid hatt en liten stemme i bakhodet som sier at jeg aldri burde mikse vitenskap og kunst, og selv om baking er kunst så er jammen surdeig vitenskap; det tar minst tre dager å lage bare gjæren. Så jeg burde ikke være noe særlig overrasket over resultatet etter en ukes deigoppbyggende forarbeid etterfulgt av 3-4 timer i ovnen: to brødformer bestående av knekkebrødskorpe med brøddeigskjerne.

Men når sant skal sies så klarte jeg faktisk å lage surdeigsbrød - fra bunnen av, ja - sist uke. Det ble jysla godt, om jeg får si det selv. Tatt i betraktning at jeg ikke har spist gjærbakst på to år, synes jeg det var ganske stort å faktisk kunne bake brød med naturlig gjær, kultivert i mitt eget kjøkken, og ikke merke noen bivirkninger til det. Har smått begynt å spise normal gjærbakst her og der også, så kanskje gjærallergien min bare var en intoleranse som trengte litt avvenning. La oss ikke håpe det er for tidlig til å rope hurra. Hurra!

Anywho, her er beviset på surdeigs-rugbrødet jeg lagde!
Og som ble bakt vellykket!
Og som igjen skal bli bakt,
- vellykket!
Om det vil ta meg år og dager med venting, kultivering, heving og elting
- det skal skje igjen!

Vil gjerne med det samme takke surdeigspoeten i Norwegian Mafia Head Quarter's VIP-avdeling for nydelige minneord.

Mvh

Surdeigsentusiasten