søndag, november 15, 2015

En polariserende solidaritet

Et menneskeliv er et menneskeliv. Både i Paris og i resten av verden.

Da terroren slo pusten ut av Norge den 22. juli i 2011, opplevdes den som en livsforandring for mange. En landesorg spredte seg for felles landsmenn, selv om terroren ikke direkte angikk alle og enhver. En lærte hvordan en kunne ta andres sorg inn over seg, og sørge på nasjonens og medmenneskets vegne, fordi det var så nært. Det var så nært at det kunne ha vært en venn som ble drept, det kunne vært et familiemedlem, det kunne ha vært deg selv. Det var et angrep mot folk som deg og meg.

Man kan kanskje si at den norske befolkning følte 22. juli sterkere på kroppen enn hva terrorhandlinger i andre deler av verden har gjort. På samme måte gjorde terroren i Paris et dypere inntrykk på oss enn selvmordsbomben fra IS, som bare et døgn tidligere tok 43 menneskeliv i Beirut, og etterlot 200 mennesker alvorlig såret. Paris er nærmere. En stor andel nordmenn har vært der, bodd der, har familie der - mange har et forhold til det som er betegnet som romantikkens by. Mange kjenner en eller flere som var der da de IS-beslektede terroristene angrep. Jeg vil derfor tro at relasjonene som nordmenn flest har til Paris er sterkere enn relasjonene til Beirut, og her vil jeg understreke at jeg selvsagt ikke mener at dette gjelder alle nordmenn.

Frankrike er nærmere de fleste nordmenn enn hva Libanon er, både geografisk og kulturelt. Og dess nærere noe føles, dess sterkere går det inn på oss. Det angår oss på et mer personlig nivå.

En entydig solidaritetsoppfordring fra Facebook

I går begynte profilbildene på Facebook å skifte farge, på intiativ fra Facebook selv. Budskapet om å vise solidaritet til det franske folk ved å farge det sosiale mediet i Frankrikes farger, samtidig som kulturmomenter og politiske bygninger over hele verden gjør det samme, viser at vi står sammen i en sårbar tid. Likevel, den solidariske gesten i den kulturelle nærheten som vi viser på Facebook, den kan også bidra til å polarisere de kulturelle forskjellene mellom verdens øst- og vestkant.

Men kan en da kritisere Facebook for å ikke ha koblet disse to terrorhendelsene i Beirut og Paris sammen, når oppfordringen til solidaritetsmarkeringen ble lansert under et døgn etter at gatene i Paris ble dekket av blodig frykt? At profilbilder på Facebook blir malt i det franske flagg og ikke det libanesiske, er etter min mening ikke det som er kritikkverdig her.

Mediedekningens svake punkt

Det som for meg fremstår som mer kritikkverdig, er at mediene ikke tilstrekkelig dekket terrorangrepet i Beirut - da det skjedde. På Dagbladets sider må man aktivt lete etter nyheten for å finne noe som er skrevet om det. Med andre ord må man på forhånd ha visst om dette angrepet, for å få informasjon om denne nyheten. Det er informasjon som må ut, men som ikke har slått an.

Dersom en ser på nyhetsbildet i dag er det en problematikk i at mediene ligger i et tverrleie mellom nyheter og det som de anser som kravene til sitt publikum. Mediene må tenke på hva det er som selger.

Det kan settes på spissen. Jeg vil nevne et eksempel om medienes dekning, og dette er ikke for å dra vedkommende inn i et tema om terror, men han kan brukes i temaet om mediedekning. For hvor mange i Norge var det egentlig som trykket seg inn på nyheten om bombingen i Somalia for to uker siden, kontra nyheten om Justin Bieber's skandaleopptreden i Oslo? Dette kan måles i antall nyhetsartikler skrevet om hver av hendelsene. I dette dekningsforholdet blir journalistikkens etiske rolle satt på prøve. Det er en fin balanse som skal til for å opprettholde integritet og underholdning, og slik holde på den jevne leser.

Du er med i den fjerde statsmakten

Dette behøver ikke å bety at nyheter som skjer i Midt-Østen ikke er av noen verdi for den norske nyhetsleser. Men at en vestlig by som Paris blir offer for en slik massakrerende terror er en sjeldnere situasjon, og innfrir dermed også et nyhetskriterie som et angrep i Midt-Østen ikke gjør på samme måte. Kanskje er denne mediekritikken noe som er etterlengtet, og som kan bevisstgjøre oss som publikum om at mediene, som 'den fjerde statsmakten', den er vi med på å styre selv. Det er en diskurs verdt å vie oppmerksomhet til.

Et tapt menneskeliv er ikke et større tap i Frankrike enn det er i Libanon, eller et annet sted i verden. Det er bare noe som har skjedd nærmere oss. Og kanskje har terrorangrepet i Paris bidratt til at Vesten ser angrepet i Beirut i et klarere og mer empatisk lys. Kanskje er den manglende dekningen av Beirut det som skal til for å åpne øynene våre for urettferdig mediebehandling, og gi rom for vår egen selvransakelse.

For kan vi egentlig kritisere media? Eller bør vi heller vende kritikken mot oss selv?

Jeg tror og håper at Facebook vil svare på folkets tiltale, og heller rette sine oppfordringer mot en multikulturell solidaritet. Det er ikke Østen mot Vesten, eller verden mot Islam. Det er verden mot terrorisme.

tirsdag, november 10, 2015

Fremmedspråklærer i et fremmed land

I fem måneder jobbet jeg som engelsklærer for rundt 1800 elever i en mindre kinesisk by på østkysten av Kina. Elevene gikk i 1.-3. klasse, og hadde derfor begrenset engelsk vokabular. Likevel overgikk deres engelske vokabular mitt eget kinesiske med god margin. Du begynner kanskje å forstå tegningen.


Det blir trangt om skoleplassen når 1800 elever skal ut og leke i friminuttet. Foto: Nora Fjeldheim Lerstøl

Tegningen er nemlig en stor kommunikativ utfordring. I dag reiser stadig flere til Sør-Øst Asia for å jobbe som engelsklærere. Organisasjoner verden over arrangerer TEFL-kurs (Teach English as a Foreign Language), som skal lære en å lære bort. Det er mange koder å knekke for å undervise i et språk uten å ha et fellesspråklig utgangspunkt.

Musesteg med elefantgestikuleringer

Monkey see, monkey do. Visuelle hjelpemidler ble essensielle for at elevene skulle forstå hva ordene som vi uttalte betydde. Uten powerpoint sto jeg for det meste på bar bakke, og frykten for at det tekniske skulle svikte lå alltid og lurte. Da blir kreativiteten definitivt satt på prøve. Hva gjør man når det ikke lenger er mulig å forklare for elevene med ord?
Denne utfordringen kan gjøre det vanskelig å møte progresjonsforventningene til skoleledelsen. Enkle øvelser blir vanskelige å formidle til klassen, og kroppsspråket må være klinkende klart. Bare det å forklare elevene at de skal snu seg til sidemannen for å øve seg på å si en strofe, kan bli komplisert. Eller det å forklare hvor tungen skal ligge.

- Repeat after me: season, sier jeg.
- Fifa, svarer de i kor.
- No, S - ss - season.
- Ss - fifa!

Rollen til en TEFL-lærer kan fort mistolkes som rollen til en logoped. Du peker mot baksiden av tennene hvor s-lyden blir laget, og i frustrasjonens øyeblikk er det ikke en veldig grasiøs undervisning som blir praktisert, når en energisk viser fram tanngarden sin til 55 seksåringer.

Google-bannlysing og blomstrende kreativitet

Behovet for engelsklærere er stort, noe som gjenspeiles i det utbredte fenomenet chinglish. Dette er et slags blandingsspråk mellom kinesisk og engelsk. Selv har jeg en teori om at ting kanskje hadde gått bedre dersom ikke Google, og herunder Google translate, hadde vært forbudt i Kina. Overalt ser en nemlig forsøk på engelsk skilting, med noe variert hell.
Men heldigvis – alt i alt så forstår en stort sett hva det er som blir formidlet. Exit og entrance kan jo strengt tatt være samme fysiske sted, alt etter om du skal inn eller ut, så hvorfor ikke slå det sammen til «exitrance»? Har du et handicap og må bruke toalettet for funksjonshemmede? Ingen bekymringer, bare bruk «no problem toilet».

Meet my fat friend

Språket er en utfordring i seg selv, men det er langt fra den eneste. I løpet av tiden i Kina opplevde jeg store forskjeller på det kulturelle planet, noe jeg også hadde forventet. Men selv om jeg prøvde å være forberedt på at alt kunne skje, så ble jeg overrumplet da jeg fikk observere engelsktimen til en av de kinesiske lærerne. De skulle nemlig lære å beskrive hverandre.
I takt med den direkte væremåten som kinesere har, så har de ikke en mer diskret fremtoning selv om de snakker på engelsk. På mange måter blir vestlige gester implementert i engelskundervisningen, noe som gjør at de lærer vestlige kulturuttrykk i form av høflighetsfraser, håndtrykk og lignende. Men enkelte ting forblir vesentlig kinesisk. Den kinesiske engelsklæreren fikk elevene til å reise seg parvis og introdusere vennen sin for klassen.

- Who's your friend?
- My friend is tall and fat.
- Hello, nice to meet you.

Umiddelbart mistet jeg respekten for læreren som tillot elevene sine å reise seg opp og si noe slikt om klassekameraten si. Forbauselsen min varte i rundt ti minutter. Da fikk jeg sniktittet i læreboka til en elev, og oppdaget den tydelig forklarte læringsoppgaven, hvor "my friend" var tydelig beskrevet med adjektiveksempelet "fat". Det politisk ukorrekte opptrer i en annen liga i Kina.

En direkte lærebok: Den vestlige kulturen er ikke alltid like godt fremstilt i
engelskbøkene. Foto: Nora Fjeldheim Lerstøl
Skjulte hverdagstriks

Ordningen med TEFL-undervisning i den kinesiske skolen kommer altså som et ekstratilbud til den vanlige engelskundervisningen med de lokale lærerne. I Kina er strukturen på læringskurven i skolen nøye lagt opp. Ut fra egne erfaringer kan jeg påstå at det ikke alltid blir tatt høyde for at utenlandske lærere har vanskeligere for å oppnå en tilsvarende klassekontroll. Her kan det oppstå mang en frustrert situasjon, både for TEFL-lærer og elevene.

Kinesiske lærere har egne triks for å beholde klasseroen, og det er ikke alltid engelsken deres er stødig nok til å klare å forklare dette videre. Noen gjengangere for å oppnå ro i klasserommet var det, for eksempel når læreren sa «three, two, one», så svarte klassen et synkront «O!». Og det ble dønn stille. En annen variant var å si «A, B, C», med «C, B, A!» som svar fra klassen. Denne teknikken var gull verdt, så snart jeg hadde lært meg den.
Med noen klasser tok det litt lengre tid. Desperasjonen min steg raskt da jeg en gang underviste i en klasse hvor ingen av de ovennevnte strofene fungerte på barna, og levenet i rommet bare fortsatte. Nei, hallo, dette går ikke, tenkte jeg. Til slutt begynte jeg frustrert å klappe i hendene for oppmerksomheten, samtidig som jeg forsøkte å overdøve dem med et «Hey, hey, hey!». Til min store overraskelse fikk jeg et enstemmig «Say OK!» tilbake, etterfulgt av stillhet.

Ved roten av en naturlig impuls ble koden tilfeldigvis knekt, og sjelden har selve mestringsfølelsen blitt opplevd som mer personlig vinnende. Kanskje er vi mer like enn vi skulle tro, likevel.

Jeg stakk til Kina!

Og der var det neimen ikke noen tilgang til blogspot eller andre lignende blogg-domener. Så hvis du vil lese om hvordan jeg hadde det der, og se bilder fra livet på undersiden av jordkloden, så gå inn på
www.chinattl.tumblr.com


fredag, januar 25, 2013

Førjuls shenanigans

London & Inga. 
Teater og secret agents. 
Lost in pub-hunt. 
Operasangere og redde walisere. 
Lost in Chinatown. 
Lost in London. 
Men så ikke så lost in London likevel. 
Alt ordner seg jo for naive piker.
Brick Lane, kunst og vintage. 
Altfor mye fint å se på.
God mat.
Godt vennskap.
Fabelaktig helg.

























tirsdag, oktober 16, 2012

Penblydd hapus til meg!

video

Har ikke jeg noen herlige venner da :)

På fredag ville jentene ha fest, og selv om jeg ikke har vært i noe festlig humør i det siste, så unte jeg dem da det! Og fest ble det, fantastisk pyntet sjokoladekake med aldersdekorasjon basert på personlighet framfor biologi, ballonger og en gjeng utrolig trivelige mennesker. Trenger ikke mer for å gjøre meg glad! Jeg fikk til og med en vannpipe (som gikk i tusen knas før kvelden var omme, men godt utnyttet før det likevel..). Vi stakk en liten tur ut på byen, men den ferske 23-åringen hadde glemt legitimasjonen sin igjen på universitetet så hun kom seg neimen ikke inn. Ikke verst å bli tatt for en 17-åring i min alder, hey?

Selve bursdagen min ble feiret i smålig bakrus, litt skolearbeid i forbindelse med bacheloroppgaven, og måltid på den verste kinarestauranten jeg noensinne har vært på - men i godt selskap nonetheless! Dagen ble avsluttet med ekte filmkveld i stua, med sjokolade og digg foran 'Drageløperen' på BigMac'en til Thea.

Tusen takk for alle fine bursdagshilsener! Det varmer hjertet mitt, det!

Stor klem fra 32-åringen <3>

 Hvis du ser nøye etter ser du at hver jelly baby har hver sin flaske i hånda også, 
detaljer er undervurdert ass!



onsdag, september 19, 2012

Line & Frode, Brudepar 2012

Line og Frode giftet seg 7. juli i år, og jeg fikk være med hele dagen som deres fotograf. Nydelig par, og veldig, veldig fint bryllup!