torsdag, november 20, 2008

Nå nærmer det seg...

Det kan visst regne i Brasil også. Nå er klokka fem over ni, jeg har nettopp spist frokost og satt meg ved bordet med alle skolesakene, og ute regner det. Ikke at det gjør noe, for jeg skal jo bare sitte inne og lese til eksamen i treningslære hele dagen uansett. Nesten hele dagen i alle fall.
Klokka tre vil jeg gå til min siste danseøvelse her i Salvador, og klokka sju smeller det til. Da skal vi vise hva vi har lært, i form av et afro-brasiliansk danseshow, hvor hele Gateway College skal være publikum. Det betyr at det vil sitte cirka hundre personer i salen, og de vil se opp på scenen, på oss. Jeg er så nervøs, jeg kjenner jeg blir helt skjelven i kroppen bare av å tenke på det. Sist gang jeg sto foran en folkemengde gikk det, for å si det mildt, ikke særlig bra. Og da var det bare 40-50 personer, i min fars bryllups-/femtiårs-/odelsrettsfest bare to dager før jeg reiste ned hit. Håper på bedre prestasjoner i dag da!

Ellers så har det blitt lite tid til blogging i det siste, noe som har sin naturlige årsak: eksamen. En kort oppsummering kommer likevel, så skal jeg prøve å være flinkere til blogging når jeg har fått eksamen under kontroll.

Jeg har flyttet! Sist fredag pakket jeg tingene mine og dro til Farol Barra Flat, og hoppet oppi den ledige senga hos Marianne. Her bor jeg i en større leilighet, med eget kjøkken og plass til å bevege seg på! Herlig forandring fra det lille hotellrommet på Oceanico. Sist uke var vi også på ferie, da reiste jeg, Marianne, Mikael, Ida og Anne Marit til Diamantina, og bega oss ut på en firedagers fjelltur. Mer om denne turen kommer senere. Salvador har tatt av på julepyntingen, en prosess som begynte allerede i midten av oktober. På senteret i Barra har de laget til en hel nisselandsby, med et cirka ti meter høyt juletre i sentrum. En skulle jo trodd julestemningen for en nordmann i Brasil skulle være betraktelig vanskeligere å opparbeide, men jeg må si de har gjort en god innsats! I gatene utenfor senteret er det til og med satt opp lykter som ligner på polkastenger, med sløyfer og granbusker som dekor. Jeg gleder meg så ufattelig mye til jul nå, til å komme hjem til kalde Norge, midt i den travleste førjulstida, og bare nyte smaken av det tradisjonsfyllte jule-Norge.

Noe som vil gjøre hjemkomsten min enda bedre, er at jeg får selskap på flyet hjem fra Oslo. Ingebjørg vil møte meg på Gardermoen, og holde meg i hånda i det vi lander på Sola flyplass, idet jeg setter beina på rogalandsk jord for første gang på over tre måneder, 11. desember klokka halv seks.


Men før den tid er det danseshow, treningslæreeksamen allerede om en uke, og rett på praktisk aktivitetslæreeksamen uka etterpå. Jeg har nok å ta tak i, og tiden vil fly, det vet jeg. Husk å krysse fingrene for meg i kveld da, og at jeg alltid setter pris på en tilbakemelding hjemmefra! :)



Roald Øyen fikk oss i julestemning da vi traff på han og NRK i gamlebyen en lørdag. Trivelig type!

F.v: meg, Mari, Roald, Ida, Marianne

lørdag, november 01, 2008

Heia Brasil!

Så var den store dagen kommet, da hele gateway college avdeling Salvador skulle reise på fotballkamp. Brasiliansk fotballkamp. Alle hjerter gleder seg. Brasiliansk fotball er jo verdenskjent, det er jo bra! Til og med jeg ante det.

Jeg gledet meg veldig. Jeg synes ofte det er spennende å se på fotball, selv om jeg ikke alltid forstår det like godt. Her er et eksempel; Flamengo og Vitoria har like drakter. Nesten. De er i allefall svarte med røde striper begge to, og da jeg og Farol-jentene skulle på trøyeshopping for den store kvelden, endte det opp med irritasjon (nok en gang) på grunn av mine manglende fotballkunnskaper. Vitoria er det lokale laget som vi heier på, det baianske laget. Flamengo er laget fra Rio de Janeiro som har verdensrekord på antall fan (40 millioner, eller noe, sa fotballtrener Rinaldo).

På sportsbutikken på shoppingsenteret solgte de trøyene til begge lagene, og det var her problemet oppsto. Vitoriatrøyen var bare ikke pen! Den likte ikke min fasong, vi matchet ikke rett og slett! Mens Flamengotrøyen på den andre siden, den satt som skreddersydd til meg. Svart og rødt mot svart og rødt. Ville noen egentlig merke det hvis jeg tok på meg en Flamengotrøye i stedetfor Vitoria..? Vi skulle jo reise i en gruppe på nesten 100 stk, jeg ville jo være gjemt blant de andre Vitoriasupporterne fra Gateway. Så sa Cerina og Ida til meg at det gikk ikke, de ville ikke sitte med meg fordi Vitoriasupporterne ville komme til å kaste øl etter meg. Jeg kom til å få en flaske i hodet, sa de, hadde det vært i England ville jeg blitt banket opp.

Ikke hadde jeg lyst til å få en flaske i hodet, men ikke ville jeg kjøpe en trøye som var stygg heller. Løsningen ble å kjøpe trøya til Flamengo (den var på halv pris), men låne Brasiltrøya til Ida på kampen. Det passet meg kjempefint, jeg er jo ikke engang noen supporter. Jeg kunne heie på begge lag! Ja, - nøytral! Her er alle vinnere! Og jeg ville slipppe å få en flaske i hodet.

Problemet kom likevel, da Ida glemte å ta med Brasiltrøya til meg. I tillegg ville hun at jeg skulle være hennes veskevenn for kvelden. Der var løpet kjørt for Ida. For oppi vesken min, sammen med Ida’s briller og kamera, lå min nye, pent brettede Flamengotrøye. Og i besittelse av Ida’s eiendeler kunne hun ikke holde seg langt borte fra meg. Jeg ville dermed ikke bli kastet øl på alene.

Etter to og en halv time med buss (en tur som vanligvis ville tatt 40 minutter, men som ble en del forlenget pga bilulykke), fem nervøse bakkestarter fra en ikke særlig dreven bussjåfør og x antall runder med ”mitt skip er lastet med”, var vi endelig framme. Det vil si, vi var allerede 20 minutter etter kampen skulle begynne, men bussen måtte parkere en ti minutters gåtur fra stadion for sikkerhetens skyld (fotballfans her er visst ikke særlig sportslige i væremåte). Endelig kom den brasilianske, konstante tendensen til å være treige til vår fordel, og kampen startet ikke før vi hadde fått satt oss på tribunen, 40 minutter etter det opprinnelig skulle blåst i fløyta.

Og der var det mange brasilianere, gitt! Mellom 40 og 45.000 tilskuere hadde funnet plass, og jeg var livredd. Ville noen dytte meg ned trappa? Tilfeldigvis søle til klærne mine? Tisse meg i håret hvis jeg satt passelig til (jeg kommer tilbake til denne artige detaljen)? Beina mine var nesten gele da vi hadde kommet oss gjennom folkemengden til der vi skulle sitte: et litt avgrenset område spesielt tilegnet 100 norske studenter, OG rett ved siden av gjerdet som grenset mellom Vitoria og Flamengo supporterne. Hjørnet Flamengosupporterne hadde fått til rådighet var stappfullt. Det så nesten litt dyrisk ut, alle disse menneskene som hoiet og ropte, knept inntil det høye nettinggjerdet.

Kampen begynte før jeg ante ordet av det, og et godt stykke uti kampen klarte jeg fremdeles ikke å følge altfor mye med på det som skjedde på banen. Det skjedde altfor mye rundt meg. Popcornselgere, isselgere, godteriselgere, blitzer, roping, tilsnakk fra andre studenter, supportere som rekket fingeren til motstandersupportere, - overalt var det noe. Etter en stund hadde jeg mannet meg og, og fikk med meg Marianne og Anne Marit for å kjøpe brus. Det betydde en spasertur opp trappa hvor alle de ivrigste supporterne sto, og forbi dem skulle vi.
Og jada, selvsagt la de merke til at jeg hadde Flamengotrøye på meg, og begynte å peke på meg og bue. Nå var et gjort, tenkte jeg, nå bærer det ned trappa med meg! Men, - reddet av den måten bare en nordmann kan redde seg på her nede, smilte jeg mitt beste forsøk på et halvt skøyersk, halvt flørtende smil. Vittige Vitoriasupportere, liksom. Klage på trøya mi, du… Hah, hah! Og opp trappa kom jeg meg, og på toppen av trappa ble jeg møtt med skål og heiarop, da en liten bande Flamengofans hadde funnet veien dit. Det var like før jeg ble overlesset av klemmer da jeg endelig kom meg utenfor gjerdet, i frihet.

Da jeg kom tilbake til plassen min etter utflukten derimot, var ikke stemningen like lystig. Nå har det seg slik at brasilianere er så opphengt i fotball, at under en kamp så kan de ikke avse fem-ti minutter til å gå på do. Det er på dette tidspunktet de tar fram det tomme plastikkbegeret, og gjør sin jobb der. Det er også på rundt dette tidspunktet at noe særdeles spennende skjer nede på banen, vedkommende hopper opp i begeistring, og velter med det samme den fulle koppen med urin slik at innholdet baner seg vei på tribunen mot gatewaystudentene på raden nedenfor. Hele tribunen stinket med andre ord når jeg kom tilbake. Kall oss gjerne fisefine på det, men vi kunne ikke la vær å sende noen blikk av motbydelighet i retning gjerningsmannen, som etter ti minutter tok hintet og flyttet seg til en annen del av tribunen. Det er i slike tilfeller vi bare sier til oss selv, om og om igjen, ”kultur, kultur, kultur, kultur…”

Kampen videre var det lite spenning i, og ikke et eneste mål ble scoret. Skuffende underholdning og resultater fra to lag i verdensligaen (hvis det går an å si). Likevel var det ikke noe å si på opplevelsen, steminingen og det sosiale, og jeg ville ikke vært det foruten.

På fredag skulle vi egentlig hatt danseshowet vårt, men dette ble avlyst da teateret hadde blitt dobbelbooket for kvelden. Det gjorde meg egentlig ingenting, men det hadde jo vært greit å bare blitt ferdige med det.
Nå må jeg gå og gjøre meg klar til Halloweenfesten med gateway i kveld, og mitt litt improviserte kostyme kan jeg komme tilbake til neste gang! Vi gleder oss i allefall masse til meksikansk middag. Vi har prøvd å lage taco, men ingrediensene er enkelt og greit svindyre og helligdagsmat for oss.

Legger med en link med litt flere bilder fra studentlivet her nede, så snakkes vi!

Happy halloween….

http://www.facebook.com/album.php?aid=172312&l=c8ac9&id=796860021

torsdag, oktober 23, 2008

Vi prøver oss på litt bilder..

Det er nesten umulig å laste opp bilder på bloggen, men hvis dere går inn på denne linken så får dere et par glimt fra livet her i Salvador.

http://www.facebook.com/album.php?aid=165951&l=fe84f&id=796860021

Enjoy!:)

tirsdag, oktober 21, 2008

For en herlig helg det har vært! Det ble arrangert tur til Barra Grande, og cirka 30 studenter fra Oceanico reiste dit. Det betyr at vi 14 som var igjen fikk hotellet for oss selv hele helgen. I tillegg fikk jeg bursdagskort fra Hege i posten, noe som var helt ubeskrivelig for meg. Tusen, tusen takk, Hege!

På fredag var planen å gå ut med danselæreren vår og de tre guttene fra danseklassen som også hadde blitt igjen, men jeg var ikke helt i form så jeg droppet det. Da jeg fortalte guttene at jeg var blitt ”ringe i håve” fikk jeg bare ”Hæh? Har du fått en ring i hodet?” som svar. På sladdergruppa til Paradise Hotel på facebook sto det på søndag uttrykt en viss forvirring over ringen Nora hadde fått i hodet, og hvordan den hadde havnet der. Skal ikke være lett å være fra nord-jæren på en plass full av bergensere og andre utenforstående! Så ble det en avslappende filmkveld i stedetfor.

Lørdag reiste jeg og en liten gjeng fra Farol til gamlebyen på marked. Der tok vi heis ned fra Pelourinho ned til Bahia Marina, hvor markedet er. Artig opplevelse, men nede på markedet hendte det noe enda artigere. Mens vi satt og spiste lønsj, gjenkjente vi et ansikt et par bord bortenfor oss. Han må ha lagt merke til det, for ikke lenge etter kom han bort og spurte ”Are you Norwegians?”. Har jeg nevnt hvor lite turisme det er i Salvador (vi regner med det er derfor alle glor på oss som aliens)? Langt mindre norske turister (det er derfor vi glor som som på aliens når vi først ser noen)? Og når vi først treffer på en, så er det påske- og julenøttmannen på NRK. Jada, vi hadde truffet på selveste Roald Øyen med TV-crew på slep i Salvador. De tok seg tid til en liten prat med oss før han klappet oss på skulderen og la skøyerslig til ”Da vet dere i alle fall svaret på den ene julenøtta!”, før de tuslet videre. Det var vel noe av det mer urealistiske som kunne skjedd der og da. Jeg fordøyer det ennå. Etterpå tok vi heisen opp igjen, og så den nydeligste solnedgangen fra høyden. Vakkert.

Jeg fikk også prøvd ut den brasilianske kinoen på søndag, det var sjarm det! For det første så hørte vi lyden av en vifte eller noe lignende samtidig som lyden på filmen var nokså lav, så det var ikke like greit å få med seg alt alltid. Filmen på lerretet var også brent litt i kantene, så det fikk et litt gammeldags, vintage preg over seg. Og med i billetten, som kostet 30 kr, fulgte en pose popcorn med. Gull!

Ellers så er ikke personalet på Hotel Oceanico særlig glade i disse norske, bortskjemte studentene som bor der, og får vist det nå og da. Sist uke begynte de å pusse opp i tredje etasje, noe som medførte hamring som hørtes gjennom hele hotellet fra klokken syv om morgenen. Ettersom avtalen med hotellet var at de fikk bygge utenfor, og at vi på grunn av støy fikk gratis frokost med i prisen, ble senterlederen vår en smule hissig da hun hørte om dette. Dette medførte en hissig telefonsamtale, noe som igjen medførte at hotellpersonalet ble enda mer irriterte på oss, og som igjen medførte at de for å ”straffe” oss bestemte seg for å fjerne påleggsfatet med skinke, smør og ost under frokosten. Skikkelig morsomt! Alle studentene ble meget fornøyde når de så påleggsfatet tilbake på bordet igjen på mandag.

Har også fått etterspørsler etter vær og temperatur oppdateringer, og jeg er redd det har blitt en vane med regn på tirsdager når jeg planlegger å gå ut på samba. Ellers er det stort sett strålende varm sol, med temperaturen på jevnt over 30 grader. Akkurat passe temperatur til å ta en liten dukkert i havet før skolen begynner.

Så lurer jeg jo selvsagt på hvordan været og temperaturen er hjemme?

torsdag, oktober 16, 2008

Danseklassen på danseshow!

Tusen takk for alle gratulasjoner! Så uvant det var å feire bursdagen min i Sør-Amerika, - nitten år og det føltes ikke slik i det hele tatt! Jeg hadde det veldig fint helt fra morgenen av, da Susanne vekket meg med en lystigere tone (thomas tog) enn den vanlige vekkerklokka vår. Søtt! På kvelden gikk jentene på Oceanico ut og spiste i Bahia Marina, det finere området i Salvador, på Fiona Pizzeria. Også veldig koselig! Jeg hadde egentlig lovet å lage kake på kvelden, men da alle jentene spiste seg kvalme på sjokolademousse på Fiona, og ting ikke gikk helt som det skulle, utsatte vi den noen dager. Satser på at det blir ny kake i helgen!

I går kveld var danseklassen på danseshow i Pelourinho, og jeg var utslitt etter to lange og harde dager. Men samme kan det være, for det gikk ikke an å være trøtt på det showet! Her danset gudene og gudinnene seg inn på scenen til afrikanske rytmer, i de mest fargerike kostymene og med de villeste hylene. Vi fikk oppleve havgudinnen, ildgudinnen, saltvannsgudinnen, medisinguden og flere krigsguder. En av danserne hadde noen særdeles rare øyne, og Heidi fortalte meg de stammet fra en ”stamme” fra Bahia. De kalte det olhos de mel, altså honningfargede øyne. Å se de så lysebrune øynene i det ellers mørkfargede ansiktet var nesten skummelt. Den stakkars, utrolig dyktige danseren med det brede smilet så dyrisk ond ut! Skulle ønske jeg kunne fotografert dem, men det var selvsagt ikke lov.
Det mest spektakulære tror jeg må være når det kom en danser inn på scenen med en stor krukke levende ild balanserende på hodet, samt to mindre i hendene. Og han danset! Fort, høyt, lavt, overalt, - og ennå med disse ildbegerene flagrende som store ildfluer rundt ham. Alle vi som satt på første rad fikk kjenne en vag smakebit av denne intense varmen fra ilden som han langsomt gned mot den bare huden sin.
Jeg kan ikke unnlate å nevne en av krigsdansene, med flere mannlige dansere på scenen. De var kledd i intet annet enn et lite tørkle foran og bak, og med hoppspark og vind i showet tenkte vi ikke annet enn; hvem trenger vel å gå på mannlig strippeklubb? Artig!
Mot slutten av showet fikk vi se nok en capoeiraoppvisning, og etter å ha trent idretten selv i noen uker klarte jeg faktisk å kjenne igjen noen av bevegelsene de gjorde. Disse oppviserne var likevel mer akrobatiske og mer rytmiske i sporten enn hva jeg har sett så langt. Det var veldig motiverende å se ekte afrikansk dans før vi skal ha show i det selv, allerede neste uke. Jeg gruer meg litt…

søndag, oktober 12, 2008

Wee!

Jeg fikk til å laste opp et bilde! Det er fra tredje kvelden her nede, da vi var ute på et fort og fikk se en capoeira oppvisning. En veldig koselig kveld:)



mandag, oktober 06, 2008

Oppdatering fra våren i Bahia

Tiden flyr! Hva mer kan jeg si? Den siste uka har det skjedd så mye! Sist tirsdag hadde vi egentlig tenkt oss på samba i gatene i Pelourinho, men så fikk vi høre rykter om Beatleskveld på ene pizzaplassen i Rio Vermelho (der hvor pousadaen ligger). Og en Beatleskveld i Sør-Amerika er ikke ofte! Så dette måtte vi få med oss, og med litt konsentrasjon så klarte en faktisk å skjelne teksten. Ikke verst! Det som er gale er at nå har jeg vært her i over en måned, og enda ikke klart å få med meg en tirsdagssamba i Pelourinho.
Idrettsjentene måtte jo også få utfordre Brasil, og sist fredag vant vi en overlegen seier mot noen hissige små damer! 8-1 ble stillingen til slutt. Jeg spilte selvfølgelig ikke, så det var en vel fortjent seier!

Sist uke ble vi altså ferdige med sandvolleyball, som vi hadde holdt på med i to uker. Tror jeg med sikkerhet kan si at dette faget er en av mine topp to favoritter. Vegard Høidalen var trener, og jeg tror faktisk jeg forbedret meg litt i løpet av de to ukene. Lørdag var tiden inne for volleyballturnering, og selv om Ida og jeg ikke var, heh, blant de aller flinkeste, så ble vi med likevel! Deltakelse er viktig! Det ble altså en lang dag å sitte i sola, og resulterte i en del solbrente kropper som tuslet hjemover i to-tiden.

Da var altså sandvolleyball og capoeira over, og det mest spennende faget av alle sto for tur; fotball. Rinaldo, fagansvarlig på gateway college Salvador, er da mesteren på området. Vi har allerede hatt to timer med fotball, og jeg føler ikke på nåværende tidspunkt at Rinaldo og jeg kommer til å bli særlig venner.
Som erstatter for Vegard, kom Eivind, vår nye treningslære- og grunntreningslærer. Han er fra Nedstrand, av alle plasser, og har allerede klart å gi de fleste studentene kraftig gangsperr etter sine siste tre treningsøkter (3000m, makspuls-test, 45 min. joggetur på sone 3). Jeg har ikke fått deltatt på noe av dette enda, da mine nye, blå fotballsko ga meg såpass store sår på føttene at jeg ikke klarer å gå med sko.

På mandag bestemte jeg meg for å være litt veldedig, og slengte meg på et av forslagene til senterledelsen. Jeg sto opp tidlig og tok buss til bydelen Amaralina, ti minutter utenfor Ondina. Her hoppet jeg av ved en sko som het Centro Municipal de Arte-educacao e Cultura Mario Gusmao, hvor Scott fra New York, Raol fra India og Nathan fra Perth møtte meg. Veldig greit at det var noen til å oversette for meg der. Opplegget var i forbindelse med Barnas Måned, og etterhvert kom det tuslende inn eleve brasilianske barn i klasserommet. Her hjalp jeg dem med å lage drage, som alle dekorerte med farger og lagde haler til. På hver sin drage skrev alle barna på et ønske, og etterpå gikk vi ut på stranda for å fly med dem, og på den måten sende ønskene til himmelen. Mange av barna hadde skrevet på "paz". Nathan fortalte meg at det betyr peace. Etterpå gikk vi opp i dansesalen, og Raol lærte barna (og meg) den improvisatoriske rytmens gleder. I dansesalen hang det forresten en kopi av bildet "Livets dans", av Edvard Munch. Det var tydelig at ungene syntes det var stas med en fra Norge på besøk, det fortalte flere på slutten av dagen satte vi oss i en stor ring og snakket om hvilke inntrykk vi hadde fått. En veldig vakker opplevelse.

Senere samme kveld skulle hele danseklassen, dvs alle 7 studentene som har dans, på danseshow i forbindelse med kurset. Dette showet hadde blitt avlyst uten at gateway hadde fått beskjed om det, så i stedetfor spanderte gateway middag på alle på fiona pizza, i det finere strøket Bahia Marina. Veldig trivelig kveld! I går var vi og tok mål til dansekostymene som skal sys til showet vårt, blir spennende å danse hele koreografien i rett antrekk! Jeg gleder meg!

Til nå har jeg også hatt to gitartimer, og det går bra selv om Remy og Erlend, som jeg tar timer med, er på et helt annet nivå enn meg. Oskar i klassen min er også veldig dyktig på gitaren, og har gått med på å lære meg et par triks, og det er alltid gøy! Hvis det er noen som savner bilder her ifra, så skal jeg prøve å laste opp noen en dag nettet er på sitt beste, men til da kan dere jo gå inn på gateways hjemmesides nyhetsarkiv, hvor det legges ut oppdateringer og bilder med jevne mellomrom.

http://www.gatewaycollege.no/

fredag, september 26, 2008

22 dager.

.
I dag er jeg i Brasil på 22. dagen.

Jeg har ikke brukt sokker på 22 dager.

Her nede jogger menn forbi deg i bare speedoen, selv om klokka er ni om kvelden og sola borte for tre timer siden.

Her måtte vi vennes av med å hive dopapiret i do, og heller anvende oss til søppelbøtta ved siden av.

Her går det menn på gata, kledd opp i små ballerinaskjørt mens de rister opp og ned på hoftene slik at skjørtet får vind, og viser ubeskjedent fram den brasilianske tangatrusen med matchende hofteholdere under.
Vi var forresten på Gay Parade her for et par uker siden, det er noe av det mest intense jeg noen gang har vært med på. Disse "typene" var så femi at selv Paris Hilton ville sett ut som en tomboy i forhold. Hele Campo Grande, parken i gamlebyen, var stappfull av dansende homser og transvesitter. Skulle ønske jeg hadde våget å ta med kameraet, så kunne dere fått sett selv.

Tenk at neste uke er det allerede oktober. Det er nå bare 17 dager til jeg fyller 19 år, her nede i Bahia. For første gang i mitt liv har jeg bursdag på våren, og får ikke oppleve de mørke, norske høstkveldene. Da skal jeg lage muffins. Jeg har funnet ut at jeg har det ganske greit, siden jeg kan bare avtale med studentene på Pousadaen, leilighetskompleks 5 minutter med buss fra hotellet, og så får jeg komme der og lage egen mat.
Jeg koser meg!

I dag spilte guttene kamp mot et lokalt brasiliansk fotballag, og nesten hele gateway var der for å se på. Jeg var der, satt på heiabenkene og så faktisk på hele kampen, mens Charlotte prøvde å lære meg hva som var bra spill og ikke. Men dette har vi snakket om før, så det trenger vi ikke gå mer inn på.
Derfor satt jeg heller og fotograferte et par glimt fra kampen, som vi tapte: 8-5. Etterpå samlet fotballtrener Rinaldo oss, og informerte om tyvene som var gamle kjenninger av politiet, og som hadde stått og sett ned på halve kampen. Stått og sett på alle de rike, norske studentene. Rinaldo fortalte at de nå lå der oppe og ventet, så vi burde gå i større grupper, eller ta taxi rett tilbake til hotellet. Jeg, med mitt kamera til 8500 kroner i en plastikkbærepose fra spar, skal ærlig si jeg følte meg en smule utsatt.

Er ikke det litt sprøtt? Når læreren din sier at tyver står klare til å ta dere med en gang dere går ut, så det kanskje er tryggest å gå samlet flokk?

Til nå har vi allerede hatt flere tilfeller av ran og svindling blant studentene.

Brasil er sprøtt.

Brasil er et eneste stort kultursjokk.

mandag, september 22, 2008

Da var det en stund siden sist!

.
Har ikke hatt tid eller nett til å oppdatere, men her får dere en grundig en.

Jeg har kjøpt meg gitar! Jeg, Remy og Erlend reiste inn til gamlebyen, Pelhorinho, og kjøpte hver vår inne på en liten blå butikk som heter Prima Vera. Min er svart og kjempevakker. Det var herlig å få spille litt igjen, og få øvd meg litt mer. Vi holder ennå på å avtale når vi skal ha vår første gitartime, det er så vanskelig å få kommunisert når vi ikke har mobiler og alle bor på hver sin plass og ingen går i samme klasse.

Å slippe å tenke på mobilen er egentlig ganske befriende! Jeg har lurt litt på hvordan det vil bli når jeg kommer hjem igjen, om jeg rett og slett vil glemme å ta med meg mobilen rundtforbi, og om jeg enda automatisk vil legge pengene i behåen i stedetfor lommeboka. Blir spennende å se... Forresten så klarer jeg nå å lade mobilen igjen, så dere kan nå meg på mitt gamle, norske nummer.

Samme dagen som jeg kjøpte meg gitar, skulle vi på spa. Men spaen var fullbooket de neste fire dagene, så vi spurte resepsjonen til råd, praiet oss en taxi og kjørte avgårde mot det uventede. Taxien stoppet utenfor en park full av massasjebord og parasoller, og som lå mellom stranda og veien. Her fikk vi massasje for hele kroppen i en time til 90kr. Helt greit, hadde det ikke gjort så forferdelig vondt! Massøren min fant knuter til og med på armene mine!

I helgen fant vi ut det var på tide med en aldri så liten utflukt. Vi fikk ordnet tur til det mer eksklusive (iiiik) Praia do Forte. Her sov vi en natt på et eksotisk hotell, og bare det var verdt hele turen, som tok 1,5 time med bil. Planen var hvalsafari, men med en del uflaks og værgudene i mot oss så ble ikke det noe av. Buhu. I stedetfor hoppet vi på en annen tur som innebar 20 minutters gåing gjennom regnskogen (ups; er ikke like spennende som det høres ut!), for så å padle med hendene bortover et vann i noen små raftingbåter. Ikke så vittig nei, ble rett og slett sliten! Men notert som egentrening. Etter det slengte vi oss i tau over hele vannet, det var litt mer spennende. Cirka alle jentene mistet bikinitrusa da de landet i vannet på andre siden. Jammen bra det sto en macho brasilianer der til redning!
Praia do Forte var en herlig liten plass, med en del mer turister enn vi er vant med. Så utrolig å kunne gå med kameraet framme, og slippe å tenke på hvem som følger etter oss litt lenger bak. Etter middagen på kvelden gikk vi hjem og slappet av, helt til neste morgen. Jeg og Elin gjorde i det minste det, Susanne, Marte og Kimo kom seg ut blant de lokale. Søndagen fikk vi se på skilpadder, fisker og haier i en liten skilpaddepark, og det var gøy det. Vi var hjemme rundt halv sju, alle kjempetrøtte. Koselig tur!

Når det gjelder skolen, så har vi til nå hatt tre idretter: dans, capoeira og sandvolleyball. Jeg kan si det med en gang; capoeira er noe dritt. Heldigvis er vi snart ferdige med det. Vi så en oppvisning med det den første uka, og da så det virkelig kult ut. Problemet er at jeg ikke er noen akrobat! Jeg klarer å snurre kråke, men noe mer avansert funker bare ikke for meg. Dansen, derimot, er kjempegøy! Danselæreren vår er en energiball, og når hun viser afrodansen for oss så kan jeg lett se for meg henne danse rundt et bål i det villeste Afrika. Jeg skal begynne å ta ekstra dansetimer to ganger i uka.

I dag hadde vi altså vår første sandvolleyballtrening med Vegard Høydalen som trener. Det var hardt, men kjempegøy. Herlig å stupe rett uti havet etterpå. Vi skal ha sandvolleyball som fag i to uker framover nå, og begynner med treningsteori først i oktober. Og når vi først snakker om oktober, - det er jo da jeg har bursdag! Da skulle jeg ønske jeg hadde hatt et kjøkken til å lage bursdagsmuffins i! På min egen måte... Det er ganske dumt å ikke kunne lage min egen mat, det er noe av det jeg kommer til å savne mest tror jeg. Men jeg hører rykte om at de på Pousadaen har stekeovn, så jeg tenkte jeg kunne snylte iltt på dem. Ting vil alltids ordne seg!

Hvordan går det hjemme? Vær så snill hold meg oppdatert, det er jo ikke alle dere som har blogg som jeg kan gå å lure på... Jeg dør av nysgjerrighet! Og hvis dere først er her inne, så skader det ikke å legge igjen en liten kommentar, det er ikke så avansert. Så vet jeg i allefall om noen gidder å lese her inne en gang i blant:) Savner dere hjemme!

søndag, september 14, 2008

fredag, september 12, 2008

Jeg svever avgårde på rosa noter...

I dag opplevde jeg noe som jeg tror vil forandre dette oppholdet her i Brasil til noe helt spesielt. Og det var en mann som forandret det. Han løftet taket av alle forventninger, han fikk omverdenen til å svinne hen. Jeg ble sittende stum, jeg kjente gåsehuden sitre på hele kroppen, og tårene piple øyekrokene. Fingrene hans danset over de spente strengene, han spilte gitar som en Gud. Han satt foroverbøyd med det halvlange håret hengende ned i det aldrende, brasilianske ansiktet, og minnet på en måte om en eldre og mildere versjon av Severus Slur. En kunstner-Slur som visste å yte og nyte god musikk, høre strengene klimpre, og å oppleve de små og store gledene i livet. En Slur som spilte Girl from Ipanema slik at den fikk en ny betydning.

Hvorfor han forandret hele oppholdet? Fordi han skal lære meg å spille gitar. Jeg og to andre gutter fra kurset skal reise til ham en gang i uka, og betale 80kr hver for halvannen time med gitarundervisning. Det er jo så å si gratis. Å, men det var vemodig å se fingertuppene mine mykne opp, og steg for steg gå tilbake til sin opprinnelige myke tilstand. Jeg har savnet den vakre lille lyden av en gitarstreng. Savnet hvordan den lille lyden fyller opp rommet og gjør det mykere, helere. Varmere.

Og i morgen, en måned på forskudd, reiser jeg og kjøper meg min bursdagsgave fra mor: min første gitar. Det kribler!


Bildet er av Gunnar, tatt i Aksdal i sommer.

tirsdag, september 09, 2008

Hjelp!

Bildet jeg tok av min lillesøster Karina i sommer kom videre til finalen i Gjesdalbuens sommerbildekonkurranse! Jeg har altså sjansen til å bedre min økonomi betraktelig; så kan jeg få litt hjelp?? Alt du trenger å gjøre er å gå inn på http://www.gjesdalbuen.no/ og legge av din stemme på "Solbriller på snei". En gang til dagen!


Tusen takk!:D

En liten oppdatering:)

En ting jeg fort la merke til ved Salvador, er at folk er veldig religiøse. Her er det grafitti hvor det står Jesus Christo, store skilt med det samme innprintet og utallige kirker rundt om i hele byen. Ansvarlig på Hotel Oceanico, Gisele, ble påkjørt en gang, og måtte streve hardt for å overbevise mannen som satt bak rattet i den andre bilen om at dette var ikke Guds vilje, som han påsto. Alt er opp til Gud. Hvis du sier "Sees i morgen" til en brasilianer, kan du risikere å få "hvis Gud vil det" til svar.



Tid er også noe som bare kan kalles begrep her nede. Ikke bare kan vi ikke gå med klokke og ikke selv vite hvordan ting ligger an, alt her er forsinket. Sier du 10 min., så betyr det om en stund, snart, kanskje i morgen. Hvis man mener faktisk 10 min., så må du peke på klokken for å passe på at ting er på lag. Brasilianerne jobber vel og hardt, men tar livet som det kommer dag for dag. På sightseeingturen fikk vi se en dame som ble påkjørt av en annen buss, og ble liggende på asfalten. Guiden vår sa "Det går bra med henne, slikt skjer hele tiden. Hun har sikkert bare brukket en arm." Jeg kan faktisk tro at slikt skjer hele tiden også. Trafikken her er ikke helt stødig. Eneste reglene utenom lyskryss (av og til) er tut og kjør!






Vi har nå rukket å bli litt bedre kjent med nabolaget. Ikke langt fra skolen ligger det en liten, shabby dagligvarebutikk, som vi akter å ikke gå på mer ettersom vi har funnet en større, bedre, rensligere litt lenger bort i gata. Vi har også en plastisk kirurgisk klinikk i samme gata, viss vi skulle få noe av den typen innfall. Apropos, så er faktisk det vanligste plastiske inngrepet i Brasil rumpeimplantat. Og det er heller ikke tull alle ryktene vi hører om brasilianere. 80% av jentene på min alder har det en kan kalle "perfekte former" hjemme i Norge. Det vet de jammen å vise fram også! Flaks jeg hadde med meg et par bikinier hjemmefra, for her nede er det ikke mange bikiniene som er særlig større enn en g-streng. Føler ikke helt det store motet der nede på stranda alltid.


På lørdag reiste vi til stranden Praia do Flamengo, der ventet en restaurant full av langbord med et brasiliansk koldtbord. Maten tok sin tid å få ("10 min"), men imens fikk vi se hvallek ute i havet. Det var fantastisk! Først trodde vi bare det var delfiner (hehe; "bare"), men etter hvert så vi en tydelig stor hvalhale stå opp over overflaten. Ellers ble jeg veldig trøtt av en hel dag på stranden, og også tydelig irritert over at huden min ikke viste noen tegn til å ha ligget til pynt i sola en hel dag. Solfaktor 18 er oppskrytt.



På kvelden reiste vi ut på en reggaebar, etter vorspiel på Farrol Barra Flat, hvor en del av studentene bor og som er nærmere sentrum. Nå skal jeg ikke skryte på meg at de spilte noe reggae der, men det var et liveband som spilte en del ikke så verst musikk. Og i køen inn ble klokka midnatt, og vi slo til med Hurra for Marte som fyller 19 år! Fikk et par blikk... Brasilianere har tydeligvis ikke så lett for å oppfatte navnet mitt, for da jeg fikk billetten min som dama i inngangen hadde rablet på, sto mitt navn oppført som Luna. Veldig kjekk kveld uansett, og de av brasilianerne som kunne litt engelsk var ikke sene om å sette i gang en samtale. Søndagen døste vi hele dagen og gikk ut på byens finere yachtklubber på kvelden. The Lafayette er en restaurant som har terrasse over sjøen, hvor vi satt og fikk servert mat på linje med Big Horn Steak House hjemme. En veeldig fin måte å feire Marte på:)



Vi snakkes!




Hvis Gud vil det... ;) Nei uff!!:p

lørdag, september 06, 2008

Um um tres, obrigada

Da var jeg framme i Salvador, - endelig! Ja, nå har jeg jo egentlig vært her i to dager, men på grunn av veldig dårlig nettilgang, har ikke bloggen blitt oppdatert før nå. Beklager det. Uansett så reiste vi fra Oslo på tirsdag, en time forsinket, til Lisboa. Der fikk skyss til hotellet som vi skulle overnatte en natt på. Jeg havnet på enerom, så det var litt trist. Det jeg husker fra Lisboa er Che Guevara sprayet inn på en fontene, og en mur der det står Clinton Fore på. Spør ikke meg! Onsdagen gikk flyet vårt elleve, og vi var ikke framme i Salvador før klokka var syv på kvelden, det vil si tre på dagen i Brasil. Og la meg bare få dette klart; åtte timer på fly er lenge! I allefall når det er siste del av en tredagers reise.

Så reisesyk at jeg allerede gruet meg til hjemreisen, kom vi oss til hotellet. Det ligger på Avenida Oceanica, og rett ovenfor gata ligger Atlanteren. Herlig med litt frisk sjøluft etter reisen. Først må jeg vel si at det å bo på hotell er en smule oppskrytt. Ikke at jeg hadde ventet noe luksus, men bare så vi ikke misforstår hverandre; jeg ville gjerne heller bodd på leilighetene hvor de andre bor. De har kjøkken, mikrobølgeovn, brødrister, ja det meste! Det vi så da vi (så vidt) kom inn døra var på rom 113 var: to senger midt i rommet, et lite kjøleskap, et skap og et nattbord. Noe av det første Susanne og jeg gjorde var å ommøblere, slik at vi fikk plass til oss selv. Susanne er min romkamerat, og meget fornøyd med det! Vi har også et bad, som mangler en lampe og med en dusj som ikke bare dusjer deg, men hele badet i tillegg. Det er heller ikke alltid at springen vil spytte ut litt vann, men det er en av de små overraskelsene som gjør livet så spennende. Det er kun en person på hotellet som snakker engelsk, så det første jeg skulle lære meg på portugisisk var um-um-tres, - 113. Obrigada!

Jeg håper jeg ikke høres pessimistisk ut nå, for jeg er egentlig fornøyd. Jeg er i Brasil! Dette er bra brasiliansk standard! Selv om jeg kanskje skulle ønske at det lille, runde badebassenget på taket var mulig å ta noen svømmetak i. I sjøen er det nemlig en del bølger, noe som gjør svømming en del komplisert. Likevel er det herlig å stå oppe på takterrassen å kjenne den varme vinden mens det eneste du kan se på lang vei er azurblått hav. Og frokosten er et kapittel for seg selv! Hver morgen står det to forskjellige juicer på bordet, melk (som jeg ikke har våget å smake på enda), eggerøre, skinke, skive, boller og 5 forskjellige kaker. Jada, i Brasil spiser man kake til frokost. Og langs hele promenaden er det boder hvor en kan kjøpe friske kokosnøtter med sugerør til.

Mens vi snakker om promenade, så er det sterkt frarådet å gå rundt alene. Her er det mye kriminalitet! Dette er veldig trist, for jeg ser så mange fine motiv som jeg knipser i hodet mitt, mens kameraet mitt er for det meste nødt til å ligge igjen hjemme. Og som like mye kriminalitet er det fattigdom. I Salvador ligger de rike bygningene vegg i vegg med fattigdommen selv. Her arbeider husholderskene og kjøkkendamene hardt hele måneden for 400 real, noe som er normallønnen til de fleste arbeidende, og som tilsvarer rundt 1200 kr. Derfor blir vi rådet til å aldri gå med store sedler på oss, som 20 real og 50 real, fordi vi vil da gi inntrykk av at vi er norske, rike studenter, og tiltrekke oss mang et sultent barns øye. Jeg føler det er litt annerledes med kriminaliteten her i forhold til Norge, her stjeler en for å skaffe mat til barna sine, eller for å overleve, mens hjemme er det ofte ren grådighet.

I går kveld var vi ute og spiste på Pialo Pizza, byens beste pizza. For en stemning! Servitørene gjorde jobben sin, for å si det slik. De var flinke på å gire opp stemningen, og da vi trasket inn, vel ca seksti stk, tok de det på strak arm. Jeg gikk hjem litt tidligere enn de andre fordi jeg var så trøtt, og betalte taxien 5 real, det vil si cirka 15 kr for det. Litt ironisk at i Norge koster det 90 kr for bare å sette seg inn i taxien.

I dag hadde vi første dag på skolen, på informasjonsseminaret. Der fikk vi hilse på nonnen som grunnla Faculdade Social da Bahia. Hun er 82 år gammel, og fortalte oss om hvor viktig det var for verden at vi var der, at vi knyttet bånd, og dette på engelsk. Det finnes nesten ingen i Salvador som snakket engelsk. Hun fortalte oss at om vi ikke snakket samme språk, så kunne tungene i hjertene våre forstå hverandre.

Etter det var vi på en firetimers sightseeing rundt i byen, og bydelen Barra. Overalt hvor vi kjørte var det folk som begynte å vinke febrilsk til oss, og en plass begynte en eldre mann å danse en veldig funky dans for oss. Jeg fikk tatt bilde av ham, men har problemer med å få lagt over bildene på pcen, så de kommer senere. Vi var også vitner til en buss som kjørte på en dame, noe som heldigvis gikk godt. Trafikken her er ikke helt klok. Etter bussturen tok vi båt ut til et lite fort utforbi havnen, hvor vi fikk se en lokal gruppe praktisere capoeira, Brasils nasjonalsport, for oss. Det var vittig: kampsport, sang, spill, aerobic og dans, - alt i ett. Jeg gleder meg sinnsykt til å begynne med det! Vi begynner ikke med skikkelig skole før mandag, så vi vet enda ikke hvordan timeplanen blir.

Akkurat nå sitter vi syv stykker ute i gangen i andre etasje på Hotel Oceanico, fordi her har vi funnet nett. Inne på rommene, med unntak av noen få, finnes det ikke nettkontakt. Golvet er umåtelig hardt å sitte på, men vi har det da koselig. Nesten som på LAN. Tror jeg.

Nå begynner rumpa mi å dovne bort, så på tide å avslutte. Men jeg kommer tilbake igjen, og forhåpentligvis med noen bilder også!

Ciao!

mandag, september 01, 2008

På TVen i den lille to-roms leiligheten til Ingebjørg snurrer The Holiday på den vesle flatskjermen i hjørnet. Det er litt ironisk, for filmen handler om noen som reiser på ferie og opplever nye ting og en helt ny kultur. Det er en julefilm, og jeg elsker den virkelig. Søt og ærlig.

I morgen reiser jeg nok et skritt i retning Brasil, nemlig til Lisboa, som er min mellomstasjon. Da forlater jeg Norge for tre måneder, ut i en ny kultur og til nye opplevelser. Når jeg kommer tilbake vil det være jul.

I dag har Ingebjørg og jeg vandret rundt i Oslos gater. Jeg har sett høyskolen hvor hun studerer, og hun har introdusert meg for byens beste kebab. Jeg har også laget mine mest improviserte muffinser til nå i min muffinsbakende karriere, og de ble faktisk ikke så verst! Og med muffins og melk til the Holiday i den søteste hybelen jeg har satt bena mine i, må jeg si at min siste kveld i Norge før reisen min begynner for fullt, har vært meget vellykket.




Iiih!

torsdag, august 28, 2008

Photoshoot: Team Berge!

.
På et vorspiel en gang fikk jeg det for meg å ta et vennebilde av bergegjengen, som nå stort sett har flyttet til Ålgård. Dette er en gjeng full av, ehm, sprakende personligheter, og da jeg tenkte å plassere dem oppå en grushaug laget av Risa A/S, tenkte jeg å stille dem alle sammen i helsetrøye og i hver sin posisjon. Helsetrøya ble droppet, og posisjonene fikk jeg ikke ropt opp til dem, men på mirakuløst vis ble personlighetene deres speilet gjennom bildet for det om. Ingen, stort sett, brydde seg om kameraet eller meg nede på bakken, men så på seansen som en røykepause. Når jeg prøvde å få kontakt med dem, i et forsøk på å få dem til å rette blikket mot kamera, fikk jeg tilbake; Se heller på gravemaskinene, de er mye finere å se på!


Hehe, sånn ble nå i allefall bildet!

onsdag, august 20, 2008

Æææ!


Jeg er bekymret. Veldig bekymret, faktisk. Til å begynne med var det litt interessant, kanskje til og med litt spennende til tider.. Jeg fikk opplæring i det, og prøvde alt det jeg kunne å forstå. Men fotball er enda et aldri så lite mysterium for meg, og så lenge jeg ikke klarer å engasjere meg for annet enn de svette, muskuløse, mandige fotballårene som sprinter rundt på den grønne matta, er jeg redd for hvordan jeg vil klare meg i Brasil. Jeg har, uvilkårlig, fotball som et av hovedfagene mine.

Det er ikke det at jeg er helt blank på det, jeg fikk Stian til å lære meg det meste av det grunnleggende, til og med off-sideregelen (en meget komplisert regel, sa Stian, da jeg ikke helt forsto til å begynne med. Jeg nikket og svarte akkurat.). Min oppfatning av fotball er i grunnen ganske misforstått. En liten feilaktig uttalelse, og BANG! -merket for livet. Men hvem kunne egentlig klandre meg uansett? Hadde det vært bedre om jeg hadde forholdt meg taus videre, og resten, av kampen? Ville ikke min egentlige fascinasjon over fotballsporten kommet fram for en dag?

For to uker kjøpte jeg til og med mitt aller første par med fotballsko. Jeg trippet inn på XXL i mitt mest femi antrekk, og latet alt jeg kunne som om jeg hadde greie på det jeg skulle der. Fotballsko, fotballsko... Hva kjennetegner fotballsko.... Der! Et stort grønt skilt hvor det sto skrevet FOTBALLSKO i store svarte bokstaver. Ahh.. Da var det jo bare å velge!

10 minutter senere trippet jeg stolt ut igjen med mine nye, marineblå fotballsko. Jeg hadde allerede lagt bak meg fotballskoekspeditøren som i noen lange sekund hadde hvilt blikket sitt på utringningen min idet jeg spurte ham hvor treningsbehåene hang. Kombinasjonen Nora + Fotball kan ikke ha plaget ham stort.

Noen av kompisene mine spiller fotball stadig vekk, og spør meg hjertelig om jeg vil ta del i sportsgleden fra tid til annen. Selvsagt, svarer jeg som oftest. Det er bare det at når jeg spiller med dem, så er det ikke det at jeg er for løssluppen i toppen, det er det at de leser meg bedre ved at de er raske i kjeften. Straffe! roper de, og så stopper jeg opp når jeg omsider har fått foten på ballen, bare for at de skal kunne drible den fra meg igjen. Trodde du det var straffe? Hah! Alltid er det et eller annet. Er det keepers ball så roper de corner. Er det hands så roper de straffe. Er det corner så roper de hands. Og det bare for min del, er det ikke søtt?

Og jeg spør nå: Hvordan skal en allerede forvirret utenforstående som meg klare å skjelne mellom alle disse reglene når jeg ikke en gang får med meg alle tilfellene selv? Jeg er ikke så kvikk, OK?? Slutt å takle meg mens jeg er eneste jenta på banen! Slutt å klappe meg på skulderen og si bra innsats, neste gang treffer du helt sikkert ballen, og løpe videre. Jeg er lei av å bli mobbet for å kommentere at ballen er (stygg refleks-)gul i stedenfor svart og hvit. Ha litt tålmodighet med meg, så kanskje jeg kommer meg gjennom faget FOTBALL i Brasil om tre måneder.


På forhånd takk.
(Obs! For andre utenforståere; å drible er når en spiller bruker foten til å ta ballen fra en annen spiller. Å Takle betyr å ta den med makt.)

torsdag, juli 10, 2008

Photosession med Helen Rognstad

.


Nå snakker vi sprek. Helen Rognstad gikk med på en heller lenger photosession med meg i dag, og hun hadde termin i går!
Alle tilbakemeldinger mottas med takk:)

Kulerund mage!:)



Nora: Du, klarer du å gå opp i bro?
Helen: Hm, det har jeg ikke prøvd på ennå!

Men bare se!


Trening for gravide;)





Min Bilorabox, fra 1940-tallet














søndag, juli 06, 2008

Minne, minne på en pinne



Fant et bilde fra russetiden min i en for lengst glemt mappe. Begynte smått å redigere, og fant ut at det var en viss nostalgi hengende over det hele.

Dette er mine vårminner, 2008, i ett bilde. Kunne vært sommerminner, men nei.

Sommeren min har ikke, og vil nok ikke bli, noe spesielt. I to måneder til skal jeg stå inne i 26-30 grader på pizzabakeren, og vente på at august skal sige forbi. Vente på min tur til å oppleve det alle andre opplever nå; ferien og sommerfølelsen. I september (2., for å være eksakt) kommer sommerfølelsen min. Da reiser jeg endelig til Brasil! Surfing, dansing og sandvolleyball vil være min hverdag i TRE hele måneder, helt fram til jul! Jeg gleder meg så mye at jeg har begynt å få mareritt om det. Jeg planlegger allerede i hodet mitt hva som skal være med i kofferten(e) ned dit.
Og til da vil jeg bare jobbe, lese alle bøkene jeg får tid til (som jeg aldri hadde samvittighet til å prioritere før skolebøkene før), og vente.

torsdag, juni 26, 2008

La meg få presentere: Fotografisk magi

Jeg kan nesten ikke tro jeg har klart å unngå å legge merke til henne helt til nå. Helt tilfeldig kom jeg over et av fotografiene hennes på flickr, og så var jeg hekta. Bildene hennes er helt fantastiske. Lys og objekter er feilfrie, og ser ut til å kunne vært malt på. Ingenting er tilfeldige elementer i Annie Leibovitz' dramatiske bilder!


Leibovitz lagte i 2007 en kampanje for Walt Disney, hvor hun tok utgangspunkt i Disney's klassikere og plasserte flere av Hollywoods mest kjente ansikter i dem. Resultatet ble akkurat som Disney; magisk.

I april 2008 skapte hun derfor stor oppstandelse da hun, kontra de eventyrlige og barnevennlige fotografiene i Disneykampanjen, fotograferte Disney's mest populære hovedrolle, Hannah Montana, toppløs. Femtenårige Miley Cyrus ble fotografert naturlig med lite sminke, og et helt annet uttrykk kom fram enn som vist på Disney Channel-programmet Hannah Montana. Det eneste som dekker henne er et sengelaken, og ryggen er bar. Etter at dette bildet ble trykket i Vanity Fair, sank seertallet på Hannah Montana drastisk. Selv synes jeg at bildet er et naturlig og vakkert portrett. Hva mener du?

mandag, juni 23, 2008

Min verden faller sammen...

Argh. Tre års skolestress og slit på Lundehaugen er endelig over, og sommeren står for tur. En sommer preget av jobbing før ferien min i september, til eksotiske Brasil. Det var høydepunktet. 

Karakterene for eksamenene mine kom i dag. Greit, jeg hadde forberedt meg på, vel, ikke det beste resultatet, men det får være måte på. På fire eksamener har jeg dekket et ganske så vidt spekter av hele karakterskalaen. Nora klargjøres for konting.

tirsdag, juni 03, 2008

Revers

For litt siden bega jeg meg ut på et litt annerledes fotoprosjekt i prosjektfag; selvportrett!

Det var helt forferdelig, og jeg er nå overbevist på at min rette plass er bak kameraet, ikke foran. Å ikke kunne kontrollere hvordan bildet ble når andre knipset, gjorde meg nesten gal! Resultatet ble ikke så verst for det om, og læreren min mente det var en erfaring som jeg hadde veldig godt av... Og det hadde jeg nok også; aldri skal jeg tenke tanken på å bli modell!

Her er noen av de som jeg leverte inn:)



onsdag, mai 28, 2008

På fanget mitt.

Akkurat nå ligger jeg alene på sofaen i stua, og ute er det mørkt. Her inne er det bare en gammel lampe som gir litt lys i fra seg, som mor en gang arvet av en gammel tante. På bordet ved siden av sofaen står det to kopper med te, hvorav den ene er min. Der står det også et stearinlys, som kunne vært påtent. Sofaen er behagelig som aldri før, og jeg begynner sent på skolen i morgen.

Hadde det ikke vært for at noe vesentlig manglet, så hadde det vært riktig så koselig! For jeg er ikke egentlig alene. Gjett hva det er som ligger på fanget mitt! PC-en min. En overfylt og treig Packard Bell. En PC er i prinsippet en ganske fin oppfinnelse, men jeg har funnet ut at det er mange kvaliteter den enda ikke har fått tildelt av sin maker.

Blant andre:

1: Den kan ikke massere.
2: Den stryker meg aldri i håret.
3: Den kiler meg aldri til jeg ler så jeg gråter.
4: Den snakker ikke.
5: Den er ikke myk å ta på.
6: Den bærer meg aldri opp til senga mi om kvelden (tvert om; den holder meg oppe til langt på natt, og sørger for at nattesøvnen min går utover skolearbeidet dagen derpå).
7: Og ikke synger den godnattsang til meg heller.

Hvis vi ser på disse egenskapene, så er den eneste egenskapen som min PC har (som er sammenlignbare), at den varmer lårene mine. Til de blir helt røde. På den negative måten.

Kanskje jeg burde kjøpe meg en Mac.