onsdag, desember 23, 2009

Til minne om Sverre Lerstøl, 12.07.31. - 23.12.08


Til de sjelene der ute som har tid til å lese på blogger på lille julaften, publiserer en tekst jeg skrev første nyttårsdag i år. Endelig har jeg fått motet til å publisere den.

Surrealistisk var det eneste passende ordet jeg kunne finne, da jeg gikk hjemover fra nachspiel klokka ti på fem, første januar 2009. Et nachspiel som var, etter omstendighetene, veldig spesielt for meg, fordi det fant plass i et hus jeg tilbragte store deler av min barndom i, og som nå var blitt forvandlet nesten til det ugjenkjennelige. Et reir hvor ungdom i tjueårene samles, uten det familiekjære, store middagsbordet hvor jeg lærte meg å like brokkoli. Da jeg gikk hjemover den morgenen, traskende over utbrente stjerneskudd og kinaputter, fikk jeg for første gang følelsen av at tida hadde gått meg forbi, lurt seg unna uten å etterlate et spor av ettertenksomhet. Sist gang jeg vandret under Ålgårds dempede gatelykter en sen nyttårsaften, må ha vært når jeg var rundt 12 år, da jeg ennå var ung nok til å tilbringe nyttårsaften med foreldrene mine, men likevel gammel nok til å lengte etter en høyere og mer selvstendig alder. Gatene lå øde da jeg med mine altfor høye sko, som jeg hadde hatt på altfor lenge og danset altfor lenge med, tenkte over hvor ufattelig kaldt det egentlig er i Norge. Ikke bare fordi jeg for litt over to uker siden kom hjem fra tre måneder med 35 varmegrader som den typiske hverdagstemperatur, men også fordi jeg gikk i en silkekjole som for tretti år siden kun ville blitt praktisert som nattkjole. Idiotisk klesvalg for en slik vinterkveld, - det er jammen lett å være etterpåklok. Noe jeg helt sikkert ikke ville tatt hensyn til uansett, til neste gang jeg skulle ut i kulden. Nå er jeg nitten år. Seks år er jammen en god stund som har fløyet forbi.

Da jeg var 12 år, husker jeg, hadde jeg min første store forelskelse. Jeg gikk ennå i sjuende klasse, og var helt fortapt i den beskjedne gutten i parallellklassen. Tenk at jeg kom meg gjennom ungdomsskolen og klarte å velge en retning jeg ville videre inn på på videregående. Tenk at jeg klarte å velge riktig! Medielinja var som å treffe blink: jeg fant min lidenskap innen fotografering og formidling, og jeg fikk utfordre mine kreative egenskaper. Det var nytt, og det var mitt. Min egenskap som jeg likte. Tre videregående år senere, og jeg er så takknemlig for alt jeg har lært. Alt som har vært med på å forme meg, og peile meg inn på rett spor. Selv om jeg var til de grader lei av det meste rundt meg, klar for å komme meg til helsikkens bort fra Ålgård og klar for å gi slipp på de tyngende allmennfagene som krevde sitt, ser jeg tilbake på det som en positiv del av livet mitt. Jeg har lært så mye om meg selv bare det siste året.

Etter sommeren 2008 reiste jeg av gårde på egenhånd, til andre siden av jorda. Helt til Brasil, for å være nøyaktig (noe dere kanskje vet). På dagen en måned før jeg reiste fikk farfar diagnosen kreft, med en voksende svulst på hjernen. Jeg så ham uken før jeg reiste, og da hadde han allerede begynnende problemer med koordinasjonen. Han satt i den røde sofaen sin i den varme og lune stua på Ganddal, og siktet med konsentrasjon på kaffekoppen som sto på bordet. Til slutt fikk han grep om den. Han satt stille og sa veldig lite mens jeg hadde en studiesamtale med farmor, noe som hendte ofte. Farmor er nok en av dem som har brydd seg mest om min utdanning og mine valg, mer enn de fleste. Det har aldri hendt at hun ikke har vært interessert i å høre på mine siste skolespekulasjoner. Den torsdagen var intet unntak. Det var siste gang jeg virkelig så farfar, slik som farfar alltid har vært for meg.

Neste gang jeg så han var etter endt studieopphold i Brasil, på sykehuset i Stavanger. Der lå han i senga si, tynnere enn noen gang og med mange av de fine krøllene sine mistet i cellegiftbehandling. Jeg var innstilt på det, jeg visste det ikke ville være farfaren min som jeg reiste fra som ville ligge der. Likevel ble sjokket og medfølelsen så stor og overveldende, at fra det øyeblikket jeg steppet inn i rommet var øynene mine fylt med tårer jeg ikke kunne holde tilbake. Ustoppelige tårer, som fortsatte å fylles opp og pile nedover kinnene mine uansett hvor mye jeg prøvde å ta meg sammen. Stakkar farfar, tenkte jeg, hver gang jeg så bort på den gamle mannen som lå og vred seg i sengen med ukontrollerte bevegelser av smerte. Det var som venninnen min sa i kveld; du kan se en person gå fra 70 til 90 år på to uker, og det er skremmende. Søsteren min, som har gått to år på sykepleien og er vant til å håndtere situasjoner som denne, gikk bort og snakket til ham. Kjente han henne igjen? Hun hadde også vært bortreist siden sommeren. Og han smilte. Det var som om han lo over at hun kunne finne på å spørre om noe slikt. Han holdt blikket hennes og begynte å snakke; langsomme, uforståelige ord, og selv om ordene ikke kom i forståelige mengder, var betydningen av dem ikke til å ta feil av. Jeg klarte ikke å gå bort til ham ved senga og hilse på, ville ikke at han skulle se hvor lei meg jeg var, hvor sørgelig det var å se min egen farfar ha det så vondt.

Neste dag bestemte jeg meg for å prøve på ny, og reiste ut alene. Da hadde han blitt overført til en smertelindrende avdeling på Åseheimen, og ble stelt av to spesialsykepleiere når jeg kom. Farfar var litt dårligere denne dagen, men hadde fått smertelindrende og lå og sov, men med korte pustepauser med jevne mellomrom. En slik pustepause oppsto, mens farmor snakket i telefonen og farfar ble stelt om. Men denne pustepausen var lang, og jeg kunne se sykepleierfingrer måle puls og blikk veksles. Å nei, tenkte jeg. Han kan ikke dø nå, ikke nå mens farmor snakker i telefonen. Men han tok til pusten igjen, og en flombølge av lettelse og fortvilelse over hele situasjonen slo opp i øynene på meg. Da turde jeg å gå bort til ham, holde farfar litt i hånden. Stryke ham litt over armen mens farmor trøstet meg med en hånd på skulderen min. Så rart, tenkte jeg da, det er jo jeg som skal trøste henne. Farmor har vært en enormt sterk person denne tida, og den styrken ser jeg opp til. Litt roligere reiste jeg hjem.

Neste dag, lille julaften, hadde jeg laget en huskeliste over alt eg skulle gjøre for dagen. På den sto det:
- Frisøren
- Ta sol
- Kjøpe juletre
- Handle siste julegave
- Besøke farfar
- Kjøpe ullgenser i Oltedal til Onkel Severin
Jeg hadde Elin med meg, og vi hadde funnet et nydelig tre som vi brukte lang tid på å få inn i bilen. Etter det skulle vi levere visakortet til mor på jobb, og så besøke farfar. Vi ringte på forhånd, for å høre at det var greit vi kom, og da var vi allerede rett utenfor. Da jeg kom inn i rommet hans så jeg farmor stå bøyd over ham, og ansiktsuttrykket hennes da vil jeg aldri glemme. Det var som en blanding av redsel og manglende tilstedeværelse. Så kom sykepleierne og ba oss vente utenfor, og vi visste det hadde skjedd.

Farfar gikk bort 23.12.08, klokken 14.15.
Jeg er så glad for at farmor ikke var alene den første halvtimen før barna hennes kom. Jeg er så glad for at jeg, for en gangs skyld, kunne trøste henne tilbake, og være der for henne. Og jeg er så uendelig glad for at jeg turde å gå bort til farfar dagen i forveien, og holde hånden hans og kjenne pulseringen fra de ujevne hjerteslagene, og jeg håper så inderlig han visste jeg var der.

Jeg kan på ingen måte si at eg har fått noen julestemning i år. Det som har vært virkelig fint, er at familien har hatt ekstra tid til å være sammen. På fredag, 2. nyttårsdag, sier vi farvel for siste gang.

Jeg vet at i dag er en ganske spesiell dag for veldig mange, det er dagen Eli Bakken Idland, som druknet i sommer, skulle blitt 23 år. Jeg synes det er viktig at folk ikke bare tar inn julestress og julekaker, men også tar seg tid til å minnes de som ikke er her lenger. 

Så dette er til deg, Farfar, til minne om den fantastiske personen du var. 



søndag, desember 20, 2009

torsdag, desember 17, 2009

Det nærmer seg, det nærmer seg..!

I dag var jeg flink og kom meg opp av sengen før klokken var halv ti, og jeg har bakt to typer julekaker: kokusmakroner og sjokonøttetopper! Jeg skal også på flyplassen og hente Elin og Mike, som kommer med flyet klokken halv fire i ettermiddag. Det blir kos, jeg gleder meg til å få dem hjem igjen. Mor har til og med handlet inn kakemenn fra goman som Mike blir nødt til å smake på, for å få en bit av "den norske, tradisjonelle julen".

Den norske, tradisjonelle julestemningen har jeg likevel sittet inne med en stund. Selv om jeg ikke har hatt noen kalender å telle ned med, har jeg tatt julekortbilder av naboer og lillesøsken, og jeg har vært på årets Villa Nova juletrefest. En julestemningsrik begivenhet, som alltid. Veldig kjekt var det jo også at jeg fikk overtalt Marita til å ta turen over fjellene og bli med. Slektå samla! På lørdag venter årets juleball. Jeg er klar for jul!

Ellers er det lite å si, er ikke så mye som skjer. Juleplata til Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø er nydelig. I går kom årets første snøfall, og i dag ligger frosten glitrende over hele Ålgård. Mor kjente julestemningen idet de landet på Sola i går, endelig tilbake fra to uker i Australia. Herlig å være hjemme.


Nissetrollene mine, Jone og Karina


Jan Ove, Gunnar og Marita på juletrefest


Div. musikalske innslag. Trommer, piano, gitar, rytmeegg 
- er det noe Gunnar ikke har?


Og for et år siden så julen min slik ut. 35 varmegrader og 
julenisselandsby på kjøpesenteret i Barra, Salvador. 

søndag, desember 06, 2009

Behind the scenes..

Mens sparkedamene hoppet rundt på scenen foran kameraet, var jeg ute med kameraet og knipset det jeg kunne! De to øverste bildene hadde jeg med i porteføljen min til Oslo.

Dette er forresten innlegg nr 60, woho! Det er jo et rundt tall det også.


Gro Skaustein


Kjetil Rolness og Benny Borg


Gro Skaustein





Elsker dette bildet!





torsdag, desember 03, 2009

Musikkvideoen er sluppet!


Da jeg var på min første tur til Oslo i november, tok Marita meg med på jobb. Det vil si musikkvideoinnspilling, og vi fikk faktisk presset oss inn som statister her og der. Nå er den ferdig, og her er det endelige 
resultatet: enjoy!



onsdag, desember 02, 2009

Da var det desember...

.. og novemberkontrakten er offisielt over. Det mest kjedelige med å holde seg for snop, kebab, sjokolade, chips, brus osv. en hel måned, må jo være det faktum at ingen av oss faktisk sprakk.

I går lagde jeg julegrøt til meg og Anne Marit, for å feire at det er desember og overstått november-kontrakt. Jeg klarte å helle i meg resten av mandlene mine, før jeg kom på at selve mandelen i grøten er et av hovedpoengene med hele denne julegrøt-tradisjonen. Så derfor ble det hasselnøtt i grøten i år, og med 50 prosent vinnersjanse fikk jeg den! Anne Marit hadde skaffet marsipangrisen - det vil si en pose med smash til vinneren. Så satte vi oss ned foran de nyoppspikrede julegardinene mine, og spiste julegrøt, drakk julebrus og så på vaselinas julekalender på tv2. Og spiste julesmash.

Selv om jeg har hatt ferie i nesten en uke, og heller ikke gjort stort den perioden, så har jeg kjent at energilageret mitt har blitt gradvis tappet. Jeg har følt meg lite inspirert. Lite penger på konto, og altfor mye å bruke de på. To lange uker til neste stipend. Det gjør at jeg bare gleder meg ekstra mye til lørdag, da jeg kan begynne å snylte på god, hjemmelaget Kirsti-mat. Akkurat nå føler jeg at Tau er plassen å få inspirasjonen tilbake igjen.

Så vil jeg gjerne takke gutten som satte seg ned ved flygelet i nest øverste etasje på Galleriet kjøpesenter, og spilte rolige, umelankolske ballader for folkemengden som trampet forbi, og for oss som satt på kafeen rett ved siden av.  Sangene hans undertrykket på en elegant måte stresset som senteret ellers var preget av. Det fine med det var at da vi gikk hørte vi klangen fra pianoet helt ned til første etasje og utgangen. Ved å la min egen fantasi spinne videre med meg, ser jeg for meg at han bare er en student som ikke har piano hjemme i hybelen, og som satte seg ned ved flygelet på vei hjem fra skolen for å glede andre så vel som seg selv.


Innblikk i mine ferdigheter med hammeren. Gardinstang er oppskrytt.



Mia, Helene og jeg, internfest på NG2.



Julegrøt, julebrus, julegardiner, julekalender -> julekos!