Det skjer alltid, når det er en liten periode med mye som skjer, så tenker jeg at dette blogginnlegget skal det brukes litt tid på. Og så utsettes det og utsettes det, til alle inntrykkene jeg så gjerne ville formidle begynner å falme.
For to uker siden dreide hverdagen min seg rundt
Bergenfest 2010. Jeg meldte meg som frivillig på cateringgruppa, og fikk jobbe tre dager den uka med gratis inngang på alle konserter i Bergenfests regi som betaling. Det åpnet tirsdag 27. april, med en fotoutstilling på Galleri Garage. Fotografen var
Mick Rock, som er kjent for å ha vært med band som David Bowie, Iggy Pop, Andy Warhol og Lou Reed på turne, og fotografert noen av verdens mest kjente verk innenfor rocken. Mick Rock selv var selvfølgelig på åpningen, og oppførte seg nesten som om han va rockestjerna selv. Etter Bergenfest skal han faktisk på turne med John Olav Nilsen og Gjengen.
Og så fikk vi gratis vin. Morsomt!
Etterpå tok jeg turen til Anne Marit, som fylte 21 år! Noen timer forsinket kom jeg og ga henne en ipodhøyttaler som ikke passet til ipoden hennes, samt to fat med sjokolademuffins som nesten ingen orket å smake på fordi de allerede hadde spist seg kvalmne på sjokoladesjørøverskuta som Anne Marit hadde bakt. Hehe, et litt mislykket bursdagsbidrag fra min side, men en koselig kveld var det! Fikk til og med litt sjokoladekake med meg hjem igjen.
På onsdag hadde jeg min første vakt for Bergenfest, og det var egentlig kjempegøy. Jeg var der i syv timer som fløy avgårde, og fikk til og med noen oppgaver som innebar kjøring i Bergen sentrum. Det ble første kjøretur siden august, men det gikk overraskende bra! Ellers så lagde vi smørbrød og salater til artister og frivillige hele dagen. Trivelige folk gjør jobben enda triveligere.
Så var det Pernille sin tur til å bli 21. Etter en liten kronerulling fikk vi samlet opp nok penger til et herremåltid av de sjeldne: svinekjøtt, potetbåter, salat, bearnaisesaus, steikt sopp og tomat/løkmos. Dessert: rester av sjokoladekake fra bursdagen til Anne Marit. Kozekvelz.
På torsdag bestemte jeg meg for å utnytte min gratis inngang på alle eventer. Planen var egentlig var å se Beth Hart, som for øvrig var hele grunnen til at jeg meldte meg som frivillig, og jeg ble dypt skuffet da meldingen kom om at konserten var utsolgt. Det ble en dobbel skuff da jeg senere fikk vite hun hadde sunget et par sanger i festivalbaren mens jeg satt på styremøte med RF. Så, med godt mot bestemte jeg meg for å følge rådene til bookerne av Bergenfest, og gikk på konsert med Scott H. Biram i stedet. Opptur! Denne mannen, ja han er bare en i sitt ´band´, blander sørstatsstemningen i Amerika med den groveste whiskeypregede lyrikken, og flere i publikum ble stående å leve seg inn i rytmen og ta inn over seg bluesen med lukkede øyne. Får dere noen gang en sjanse til å gå på konsert med han her - ikke nøl!
Etter konserten var det jam på Kvarteret. I og med at det stort sett var fem personer i salen som ikke var med i RF, ble jeg med opp på scenen. Jeg ville nesten kalt det musikalsk stand-up, for det der var rett og slett hysterisk morsomt fordi det var så dårlig. Og sykt gøy da!
Fredagen var det opp å hoppe for Bergenfest igjen, en travel dag som jeg kjente i føttene da jeg kom hjem. Videre sto den semesterlige styremiddagen med RF på agendaen, og ettersom Helene og jeg hadde brukt ettermiddagen på å gå plakatrunde for RF, rakk vi ikke bussen som de andre RFerne skulle ta.
Men det gjorde jo ikke noe, vi kunne jo bare ta en senere buss.
En annen buss.
En buss som går i totalt motsatt retning?
Med andre ord så kom vi to og en halv time for sent til middagen, og i løpet av disse timene fikk vi understreket at aprilværet for 2010 ikke egnet seg for finkjoler, Bergen´s bussjåfører er mye triveligere enn Rogaland´s, og vi har det ikke mer gøy enn vi gjør det til selv!
Styremiddagen var også veldig gøy, forresten.
Lørdagen var min siste arbeidsdag for Bergenfest, og kanskje litt ekstra slitsom etter bare fire timers søvn. Likevel kjenner jeg at det å gjøre frivillig arbeid med så fargerike og inspirerende mennesker, gir meg noe mye mer betydningsfullt enn penger tilbake. Det gjør meg lykkelig.
Den ettermiddagen ble vi tidlig ferdige, og fikk med oss konserten med
Les Tambours du Bronx, et trommeorkester litt utenom det vanlige. De var 17 mannfolk på scenen, de brølte, og slo løs på oljetønnene til de var så svette at t-skjortene ble kastet av, og da ble det jo også et visjonelt bra show. Veldig fascinerende underholdning.
Samme kveld la jeg opp en løype for å rekke de konsertene jeg helst ville på. Første konsert ble med
Susanna and the Magical Orchestra, et tomannsband fra Oslo. Dette var min første konsert jeg gikk alene på, og jeg er glad det ble med disse. Her kunne jeg stå og nyte de vakre kjærlighetsvisene i fred og ro, og Susanna Wallumrød har virkelig en magisk stemme. Videre hastet jeg avgårde til Verftet, for å komme meg inn på Veronika Maggio konserten. Det klarte jeg også, og traff på noen venner i folkemengden. Yay! Videre gikk jeg til Kvarteret for å sikre meg litt billig øl, og Gatas Parlament, og så til kveldens siste konsert; amerikanske Chooglin´. Alt i alt en meget bra dag, og jeg følte jeg fikk brutt en personlig barriere ved å gå alene på tre av fem konserter. Veldig lærerikt.
Så var Bergenfest over, og det neste store som skjedde var at vi ble kastet ut fordi badet skulle pusses opp. Så jeg pakket med meg de mest nødvendige og de kjæreste eiendelene mine, og trasket avgårde de tre kilometrene til Damsgårdslien 24. Her ble jeg tatt altfor godt i mot, og nå har jeg bodd alene på et rom som er tre ganger større enn mitt rom, og med en dobbelseng for meg selv, i snart to uker. Vi lager middager sammen. Vi går til byen sammen. Vi har nachspiel sammen, og vi har dagen derpå sammen. For tiden er det bare Helene og Pernille som er hjemme, og på tirsdag kommer Kaja hjem igjen. Det blir koselig. Jeg føler meg egentlig litt bortskjemt. Det er litt slitsomt å bo en plass og ha de fleste tingene og klærne mine en annen, men det er verdt det.
I kveld skal jeg jobbe på Kvarteret og slite meg skikkelig ut til 17. mai. Så blir det nok å stå opp til buekorpset ved morgengry, og stille opp for å gå i tog klokka ti. Jeg regner med det blir lite tid til blogging i morgen, så jeg sier på forkudd:
GRATULERER MED DAGEN, KJÆRE LANDSMENN!
Pernille 21 år
Bursdagskake
