Livet er kort, og av og til tar vi oss selv i å minne oss på det. Er det en ting jeg prøver å bli bedre på, så er det å leve i nuet, i samtiden. En dag bestemte vi oss for å dedikere de nærmeste dagene til ting vi aldri har gjort før, og selv om det ikke ble kjempe effektivt på den måten vi kanskje hadde håpet, så er det jo en aktivitet som passer til de fleste dager. Aktiviteten har potensiale for utbredning og fristforlengelse, om en skulle sagt det på Ingeborg-vis (som rett som det er spør meg om jeg har lært noe nytt i dag). Og nye opplevelser er noe som skjer de fleste dager også, om en tenker over det.
På fredag lagte vi rømmegrøt fra bunnen av for første gang. Dette var en interessant opplevelse som ga mersmak: det var slett ikke så vanskelig å lage og det ga en liten boost til egoet (og ego-boosting er fremdeles en aktivitet som er høyt satt pris på) fordi en innser at en ikke er totalt avhengig av Toro (som uten tvil er i alles hjerter for det om). Og grøten ble god! Så gikk vi på treningssenteret og hadde med oss Tina – som har aldri trent der før og ergo har vi heller aldri trent sammen hele gjengen før. Det var en første gang. Etter trening gikk vi og spiste fish & chips, noe vi heller aldri har smakt før noen av oss. Tror ikke jeg kommer til å spise det igjen heller for den saks skyld, etter min mening smaker alt frityrstekt det samme. Videre lagte jeg bananbrød, eller banankake, for første gang. Revolusjonerende innenfor søtkakebakekunst, så det var score.
Andre ting vi gjorde for første gang denne helgen var å gå ut og spise på en ekte spansk tapasrestaurant. Nå skal det sies at generelt så føles alt mye kjekkere å gjøre når en fokuserer på at det er første gang en gjør det, optimismen og entusiasmen bobler i allefall i meg da. Og i Ingeborg og Helene. Vi må se ut som om vi er høye på livet bare fordi vi springer gjennom en flokk med duer og får dem til å fly opp slik som hunder alltid får dem til å gjøre på film, av den enkle grunnen det har vi aldri gjort før.
Ingeborg og Helene hadde aldri sett Le fabuleux destin d’Amelie Poulain før, og er det en film som er verdt å se så er det den. Nå har jeg en forkjærlighet for franske filmer og Paris generelt, men denne filmen bringer fram de små meningsfulle detaljene i livet, de små gledene som gjør en dag til en bra dag. Amelie Poulain oppdaget at nettopp det å gjøre en liten ting for andre kan utgjøre utrolig mye i vedkommendes liv. I filmen ser vi alle småblikkene som i den store sammenhengen er 'uvesentlige'. For alt i alt er det de små gledene som gjelder, er det ikke? Som lyder, lyden av skoene til Propelku når hun løper ned trappene fra slottsballet, lyden av føtter mot nylagt, kram snø en vinterdag, lyden av måkene over Swansea bay som siver inn gjennom vinduet om morgenen. Eller lukten av den første vårdagen, den som en kjenner når en sykler i full fart nedoverbakke og en kan både kjenne og lukte og føle at den siste kalde vinterdagen har passert, og en føler at en fysisk sykler inn i en ny tid.
Kanskje er det bare den milde våren i Wales som gjør meg litt lysere til sinns. Kanskje er det et resultat av for mye research på vinterblues i forbindelse med mitt personlige prosjekt. Eller kanskje er det Paris og Amelie Poulain som baker plommekake. Og hvis noen skulle få lyst til å bake bananbrød så er oppskriften jeg brukte slik:
På fredag lagte vi rømmegrøt fra bunnen av for første gang. Dette var en interessant opplevelse som ga mersmak: det var slett ikke så vanskelig å lage og det ga en liten boost til egoet (og ego-boosting er fremdeles en aktivitet som er høyt satt pris på) fordi en innser at en ikke er totalt avhengig av Toro (som uten tvil er i alles hjerter for det om). Og grøten ble god! Så gikk vi på treningssenteret og hadde med oss Tina – som har aldri trent der før og ergo har vi heller aldri trent sammen hele gjengen før. Det var en første gang. Etter trening gikk vi og spiste fish & chips, noe vi heller aldri har smakt før noen av oss. Tror ikke jeg kommer til å spise det igjen heller for den saks skyld, etter min mening smaker alt frityrstekt det samme. Videre lagte jeg bananbrød, eller banankake, for første gang. Revolusjonerende innenfor søtkakebakekunst, så det var score.
Andre ting vi gjorde for første gang denne helgen var å gå ut og spise på en ekte spansk tapasrestaurant. Nå skal det sies at generelt så føles alt mye kjekkere å gjøre når en fokuserer på at det er første gang en gjør det, optimismen og entusiasmen bobler i allefall i meg da. Og i Ingeborg og Helene. Vi må se ut som om vi er høye på livet bare fordi vi springer gjennom en flokk med duer og får dem til å fly opp slik som hunder alltid får dem til å gjøre på film, av den enkle grunnen det har vi aldri gjort før.
Ingeborg og Helene hadde aldri sett Le fabuleux destin d’Amelie Poulain før, og er det en film som er verdt å se så er det den. Nå har jeg en forkjærlighet for franske filmer og Paris generelt, men denne filmen bringer fram de små meningsfulle detaljene i livet, de små gledene som gjør en dag til en bra dag. Amelie Poulain oppdaget at nettopp det å gjøre en liten ting for andre kan utgjøre utrolig mye i vedkommendes liv. I filmen ser vi alle småblikkene som i den store sammenhengen er 'uvesentlige'. For alt i alt er det de små gledene som gjelder, er det ikke? Som lyder, lyden av skoene til Propelku når hun løper ned trappene fra slottsballet, lyden av føtter mot nylagt, kram snø en vinterdag, lyden av måkene over Swansea bay som siver inn gjennom vinduet om morgenen. Eller lukten av den første vårdagen, den som en kjenner når en sykler i full fart nedoverbakke og en kan både kjenne og lukte og føle at den siste kalde vinterdagen har passert, og en føler at en fysisk sykler inn i en ny tid.
Kanskje er det bare den milde våren i Wales som gjør meg litt lysere til sinns. Kanskje er det et resultat av for mye research på vinterblues i forbindelse med mitt personlige prosjekt. Eller kanskje er det Paris og Amelie Poulain som baker plommekake. Og hvis noen skulle få lyst til å bake bananbrød så er oppskriften jeg brukte slik:
250 gr hvetemel
1 ts bakepulver
125 gr smeltet kokosfett
200 gr sukker
4 modne og moste bananer
2 egg
1 ts vaniljeekstrakt
100 gr hakket mørk sjokolade
Sikt hvetemel og bakepulver i en bolle. Bland alt det andre i en annen bolle til det ser ut som en grøt, og ha det oppi melblandingen og bland hele røra passelig. Stek på 180 grader i ca en time, det kommer litt an på hvor dyp formen er. Enjoy!
Fint innlegg!:) Du er flink å skrive, ergo er det en fornøyelse å lese! Keep up the good work like. I mellomtiden skal jeg tenke på nye eventyr vi kan begi oss ut på;)
SvarSlett<3
SvarSlettHNord