Eksamensangst, eller rett og slett bare angst

Jeg vil, jeg vil (!!), men jeg får det bare ikke til! Eksamen er en dag unna, og jeg klarer ikke å svelge kunnskapen jeg i teorien skal klare å lete fram i kompendiet mitt. Problemet mitt har enkle årsaker. For det første så heter faget Materialitet, stad og økonomi. Bare navnet burde fått meg til å hoppe over på et annet fag før det var for sent. Det handler om fiskere i Tyrkia og generell økonomi i form av byttehandel, penger, gaver og resiprositetsprinsippets moral i arkaiske samfunn. Blant annet. For det andre så må jeg velge universitet til høsten, og jeg føler det som om framtiden min vil bli basert på akkurat dette: at det er et rett og et galt svar i denne avgjørelsen. Hva om jeg velger feil, velger feil framtid?

En jevn blanding av de to punktene kommer til å forårsake at jeg mest sannsynlig vil sitte åtte timer på tirsdag med jernteppe mellom hodet og skrivehånden min, og bite meg selv i leppa fordi jeg alltid legger min lit til skippertakets skytsengler.

I går kveld tok jeg likevel meg selv hardt i skinnet, og trosset finværet, lørdagsstemningen og til og med Melodi Grand Prix, og satte kursen for lesesalen på Ulrikke Pihl´s hus i skumringen. For en selvdisiplinstest det var å sitte der inne og høre lyden av bergensstudentene som vandret høylytt gjennom gatene utenfor, på vei til byen direkte fra vorspiel.

Heldigvis var jeg ikke alene da.
Stemmer det, det var nemlig en annen som også hadde satt seg selv i den kinkige situasjonen, at han måtte tilbringe lørdagskvelden på date med Ulrikke Pihl. Det hjelpte litt på konsentrasjonen for min del, at det i det minste måtte se ut som om jeg var en klok og vitende student med verden for mine føtter, som gjerne hadde for vane å henge på lesesalen i helgene.

Min teori er at det opprettes et spesielt bånd mellom denne typen studenter på samme lesesal-relasjoner. Kanskje er det sympatien som gjør det, for vi synes jo selvsagt veldig synd på oss selv der vi sitter. Det blir en litt lignende situasjon som det å treffe på nordmannen i utlandet: vi vet at det er drøssevis av nordmenn er der ute, men når vi først treffer på noen utenfor vårt trygge fedreland, er det som om vi har så mye til felles - bare fordi vi befinner oss på samme plass.
Hadde jeg ikke vært allergisk mot gjær så hadde jeg kanskje takket ja til tilbudet, og så kunne vi nytt hver vår hvetebolle på lesesalen - oss lørdagskveldsstudenter imellom, liksom. Litt som å dele en appelsin med tilfeldige med-rastere i rastepausen på skituren på påskefjellet.

Fordi that´s just how we roll.

I en av eksamenslesingens mange pauser fikk jeg en ide. Hvorfor ikke rydde litt opp på macen? Og så gjorde jeg det, og langt inne i en av harddiskens mange bortglemte mapper fant jeg bilder fra i høst, da jeg og Marita var statister på settet til Morgan Kane musikkvideoen. Det var forresten en veldig fin måte å krydre hverdagen på, så jeg legger et par ved her som jeg kan se på i de mørkeste stundene, og minne meg selv på om at krydderet finnes der ute fremdeles, bak den tykke (og for tiden ugjennomsiktige) eksamensdisen.