Taking Woodstock

Jeg vil gjerne utbringe en takk og to.

Jeg vil først og fremst takke Eirik, som hjelpte meg med å forstå pensum og strukturere min første innlevering om nasjonalisme.

Jeg vil også takke Helene, som motiverte meg over facebook-chat til å ikke gå og legge meg før jeg hadde skrevet oppgaven noenlunde ferdig, selv om det innebar at jeg ble sittende oppe til klokken fem om morgenen. Og ferdig ble jeg!

Jeg vil gjerne takke Ellen for god te, gode smil og en herlig avslappende fredagskveld.

Jeg vil takke mor, for å renske opp i helgeplanene for minstedattera som kom hjem på en liten visitt. Hadde ikke trodd det skulle bli så herlig å ta meg en svipptur til hjemlige trakter, men det er utrolig hva litt lørdagsgrøt gjør med sjelen. En ekstra takk for å dra meg med på en firetimers søndagstur uten å finne fjelltoppen som var dagens mål, og som resulterte i et selskap med store tuer og busker med store, modne blåbær som bare ventet på å bli plukket opp av oss.

Takk til Mathilde for nydelig kjole fra Thailand, og for at jeg fikk min egen tilbake;)

Takk til Jane som ble fornøyd med bryllupsbildene! Nå kan jeg endelig puste lettet ut.

Takk til Gunhild, for en skikkelig koselig bursdagsfest på lørdag! Og gratulerer med dagen, håper du hadde det like gøy som jeg hadde det:)

Jeg vil også takke Steinar og Asgaut for noen heftige swingrunder på dansegulvet, og som nå har lagt igjen minner i form av et antall blåmerker på beina mine. Selv om jeg ikke kan legge noe av skylden for de på dere, er det slettes ikke verst;)

Takk til min kiropraktor Trygve, som rettet opp i konsekvensene av nasjonalismen som hadde slått seg til ro i ryggen og nakken min.

Jeg vil til og med takke min huseier, Tove, som i sist uke utfylte våre behov for et sitteareal i stua! Ord kan ikke beskrive hvor herlig det er å slippe å spise alle måltider på soverommet hver eneste dag.

Jeg må jo innrømme at litt typisk er det. Jeg kan huske en dag, en dag i løpet av de siste tre-fire ukene, da det ikke regnet i det hele tatt. Og med en gang jeg reiser hjem, titter sola fram og smiler på det bredeste, helt til jeg dukker opp i Bergen igjen. Da fikk jeg gleden av å kunne gå gjennom sentrum uten å måtte slå opp paraplyen, men for så å våkne opp til tunge skyer klokken syv i dag morges. Skjebnens ironi, kalles det.

Uansett, etter en lang dag med tett nese og hode og et heller intimt forhold til sofaen, har jeg i kveld hatt gleden av å oppleve Bergen kino for første gang. Valget falt på Taking Woodstock, en film som omhandler mannen som var vert for Woodstock-festivalens crew og tilhengere, og om hans familie.

En og en halv time siden filmslutt, og jeg sitter ennå litt bedøvet av hippietidens rus. Stemningen, meningene, alt gir en surrealistisk mening. Nå har jeg alltid vært litt betatt av hippienes frie tanker, og jeg vil ikke bare anbefale denne filmen til alle som vil ut på en nostalgisk reise tilbake til tiåret jeg egentlig skulle levd, men til alle som setter pris på to timers riktig skjønn underholdning.

For det er det, og det har dere mitt ord på.