Motivasjon.

Da var dagens tredje kanne med te satt på, og klokka er ikke halv tre en gang. Og verst av alt, midt oppi hektisk eksamenslesing, får jeg en plutselig trang til å blogge. Galskap, galskap... Nå har jeg brukt ca 7 timer på å komme meg gjennom en artikkel om the politics of multiculturalism, en av få artikler som faktisk er mer interessante blant pensumutvalget for faget Stat, Kultur og Identitet. Nå er artikkelen på 20 sider, og grunnet fagtekst som er akkurat litt for avansert for meg, blir jeg sittende og analysere hvert eneste avsnitt for å forstå hva det egentlig er Will Kymlicka skriver. Det er mindre enn åtte dager til eksamen, og jeg har begynt å få mareritt som i teorien skal bety at jeg har mangel på selvrespekt. Vet ikke hvilken konsekvens det kan ha for eksamen, men.

Hardt er det uansett, når eg ikke har tilgang til en leseplass på rommet utenom senga (og vi vet jo alle at det er et prosjekt som er dømt til å mislykkes), og ikke eier konsentrasjon eller selvdisiplin nok til å ha macen oppe med diverse ordbøker på nett, uten at facebook skal poppe opp (fra intet?? Hvorfor?? Slemme facebook..) - hele tiden. Og det er ikke minst like vanskelig å akseptere at jeg må sitte inne og lese når det er noe så sjelden som en solskinnsdag i Bergen. Eneste plassen jeg finner lesero er på biblioteket, og de eneste gangene jeg kommer meg opp dit er på ettermiddagene, og biblioteket stenger 19.00. Dessuten er dobåsene på biblioteket så små og smale at du fort kan føle at du tisser sidemannen i skoene.

Siden jeg bor med dronningen av selvdisiplin og planlegging, har jeg uansett en liten opptur i sikte. På tirsdag kom nemlig Anne Marit hjem fra handletur med en overraskelse til meg i posen. En smashbar! I og med at jeg de siste ukene har hatt et nærmest begjærlig behov for smash, passet dette meg ypperlig. Men saken er at det var ikke en hvilken som helst smash. Det var ikke bare en vanlig smash på hylla. Det var en lesemotivasjons-smash. Dette betyr at når jeg selv føler jeg har lest meg verdig til en smash, først da kan jeg nyte den. Smashen får rett og slett personlighet.

Dette forhindrer meg også i å kjøpe andre sjokolader eller oppkvikkere, om du vil, i mellomtiden. For Smashen er der jo ennå.

Jeg ville ha spist den i går. Men siden det er så mye som ligger bak denne lille, yndige sjokoladen, visste jeg at jeg ikke en gang kunne ta en liten bit. Den villle sett på meg med først uskyldige ikke spis meg-øyne, så med et hardere Nora, dette har du ikke gjort deg fortjent til-blikk, og for så å sette ut klørne og klore for hva livet var verdt på samvittigheten min. Og hvem vil vel risikere kloremerker og arr på samvittigheten?

Anne Marit er ondskapsfull genial.