Danseklassen på danseshow!

Tusen takk for alle gratulasjoner! Så uvant det var å feire bursdagen min i Sør-Amerika, - nitten år og det føltes ikke slik i det hele tatt! Jeg hadde det veldig fint helt fra morgenen av, da Susanne vekket meg med en lystigere tone (thomas tog) enn den vanlige vekkerklokka vår. Søtt! På kvelden gikk jentene på Oceanico ut og spiste i Bahia Marina, det finere området i Salvador, på Fiona Pizzeria. Også veldig koselig! Jeg hadde egentlig lovet å lage kake på kvelden, men da alle jentene spiste seg kvalme på sjokolademousse på Fiona, og ting ikke gikk helt som det skulle, utsatte vi den noen dager. Satser på at det blir ny kake i helgen!

I går kveld var danseklassen på danseshow i Pelourinho, og jeg var utslitt etter to lange og harde dager. Men samme kan det være, for det gikk ikke an å være trøtt på det showet! Her danset gudene og gudinnene seg inn på scenen til afrikanske rytmer, i de mest fargerike kostymene og med de villeste hylene. Vi fikk oppleve havgudinnen, ildgudinnen, saltvannsgudinnen, medisinguden og flere krigsguder. En av danserne hadde noen særdeles rare øyne, og Heidi fortalte meg de stammet fra en ”stamme” fra Bahia. De kalte det olhos de mel, altså honningfargede øyne. Å se de så lysebrune øynene i det ellers mørkfargede ansiktet var nesten skummelt. Den stakkars, utrolig dyktige danseren med det brede smilet så dyrisk ond ut! Skulle ønske jeg kunne fotografert dem, men det var selvsagt ikke lov.
Det mest spektakulære tror jeg må være når det kom en danser inn på scenen med en stor krukke levende ild balanserende på hodet, samt to mindre i hendene. Og han danset! Fort, høyt, lavt, overalt, - og ennå med disse ildbegerene flagrende som store ildfluer rundt ham. Alle vi som satt på første rad fikk kjenne en vag smakebit av denne intense varmen fra ilden som han langsomt gned mot den bare huden sin.
Jeg kan ikke unnlate å nevne en av krigsdansene, med flere mannlige dansere på scenen. De var kledd i intet annet enn et lite tørkle foran og bak, og med hoppspark og vind i showet tenkte vi ikke annet enn; hvem trenger vel å gå på mannlig strippeklubb? Artig!
Mot slutten av showet fikk vi se nok en capoeiraoppvisning, og etter å ha trent idretten selv i noen uker klarte jeg faktisk å kjenne igjen noen av bevegelsene de gjorde. Disse oppviserne var likevel mer akrobatiske og mer rytmiske i sporten enn hva jeg har sett så langt. Det var veldig motiverende å se ekte afrikansk dans før vi skal ha show i det selv, allerede neste uke. Jeg gruer meg litt…