En polariserende solidaritet

Et menneskeliv er et menneskeliv. Både i Paris og i resten av verden.

Da terroren slo pusten ut av Norge den 22. juli i 2011, opplevdes den som en livsforandring for mange. En landesorg spredte seg for felles landsmenn, selv om terroren ikke direkte angikk alle og enhver. En lærte hvordan en kunne ta andres sorg inn over seg, og sørge på nasjonens og medmenneskets vegne, fordi det var så nært. Det var så nært at det kunne ha vært en venn som ble drept, det kunne vært et familiemedlem, det kunne ha vært deg selv. Det var et angrep mot folk som deg og meg.

Man kan kanskje si at den norske befolkning følte 22. juli sterkere på kroppen enn hva terrorhandlinger i andre deler av verden har gjort. På samme måte gjorde terroren i Paris et dypere inntrykk på oss enn selvmordsbomben fra IS, som bare et døgn tidligere tok 43 menneskeliv i Beirut, og etterlot 200 mennesker alvorlig såret. Paris er nærmere. En stor andel nordmenn har vært der, bodd der, har familie der - mange har et forhold til det som er betegnet som romantikkens by. Mange kjenner en eller flere som var der da de IS-beslektede terroristene angrep. Jeg vil derfor tro at relasjonene som nordmenn flest har til Paris er sterkere enn relasjonene til Beirut, og her vil jeg understreke at jeg selvsagt ikke mener at dette gjelder alle nordmenn.

Frankrike er nærmere de fleste nordmenn enn hva Libanon er, både geografisk og kulturelt. Og dess nærere noe føles, dess sterkere går det inn på oss. Det angår oss på et mer personlig nivå.

En entydig solidaritetsoppfordring fra Facebook

I går begynte profilbildene på Facebook å skifte farge, på intiativ fra Facebook selv. Budskapet om å vise solidaritet til det franske folk ved å farge det sosiale mediet i Frankrikes farger, samtidig som kulturmomenter og politiske bygninger over hele verden gjør det samme, viser at vi står sammen i en sårbar tid. Likevel, den solidariske gesten i den kulturelle nærheten som vi viser på Facebook, den kan også bidra til å polarisere de kulturelle forskjellene mellom verdens øst- og vestkant.

Men kan en da kritisere Facebook for å ikke ha koblet disse to terrorhendelsene i Beirut og Paris sammen, når oppfordringen til solidaritetsmarkeringen ble lansert under et døgn etter at gatene i Paris ble dekket av blodig frykt? At profilbilder på Facebook blir malt i det franske flagg og ikke det libanesiske, er etter min mening ikke det som er kritikkverdig her.

Mediedekningens svake punkt

Det som for meg fremstår som mer kritikkverdig, er at mediene ikke tilstrekkelig dekket terrorangrepet i Beirut - da det skjedde. På Dagbladets sider må man aktivt lete etter nyheten for å finne noe som er skrevet om det. Med andre ord må man på forhånd ha visst om dette angrepet, for å få informasjon om denne nyheten. Det er informasjon som må ut, men som ikke har slått an.

Dersom en ser på nyhetsbildet i dag er det en problematikk i at mediene ligger i et tverrleie mellom nyheter og det som de anser som kravene til sitt publikum. Mediene må tenke på hva det er som selger.

Det kan settes på spissen. Jeg vil nevne et eksempel om medienes dekning, og dette er ikke for å dra vedkommende inn i et tema om terror, men han kan brukes i temaet om mediedekning. For hvor mange i Norge var det egentlig som trykket seg inn på nyheten om bombingen i Somalia for to uker siden, kontra nyheten om Justin Bieber's skandaleopptreden i Oslo? Dette kan måles i antall nyhetsartikler skrevet om hver av hendelsene. I dette dekningsforholdet blir journalistikkens etiske rolle satt på prøve. Det er en fin balanse som skal til for å opprettholde integritet og underholdning, og slik holde på den jevne leser.

Du er med i den fjerde statsmakten

Dette behøver ikke å bety at nyheter som skjer i Midt-Østen ikke er av noen verdi for den norske nyhetsleser. Men at en vestlig by som Paris blir offer for en slik massakrerende terror er en sjeldnere situasjon, og innfrir dermed også et nyhetskriterie som et angrep i Midt-Østen ikke gjør på samme måte. Kanskje er denne mediekritikken noe som er etterlengtet, og som kan bevisstgjøre oss som publikum om at mediene, som 'den fjerde statsmakten', den er vi med på å styre selv. Det er en diskurs verdt å vie oppmerksomhet til.

Et tapt menneskeliv er ikke et større tap i Frankrike enn det er i Libanon, eller et annet sted i verden. Det er bare noe som har skjedd nærmere oss. Og kanskje har terrorangrepet i Paris bidratt til at Vesten ser angrepet i Beirut i et klarere og mer empatisk lys. Kanskje er den manglende dekningen av Beirut det som skal til for å åpne øynene våre for urettferdig mediebehandling, og gi rom for vår egen selvransakelse.

For kan vi egentlig kritisere media? Eller bør vi heller vende kritikken mot oss selv?

Jeg tror og håper at Facebook vil svare på folkets tiltale, og heller rette sine oppfordringer mot en multikulturell solidaritet. Det er ikke Østen mot Vesten, eller verden mot Islam. Det er verden mot terrorisme.