Um um tres, obrigada

Da var jeg framme i Salvador, - endelig! Ja, nå har jeg jo egentlig vært her i to dager, men på grunn av veldig dårlig nettilgang, har ikke bloggen blitt oppdatert før nå. Beklager det. Uansett så reiste vi fra Oslo på tirsdag, en time forsinket, til Lisboa. Der fikk skyss til hotellet som vi skulle overnatte en natt på. Jeg havnet på enerom, så det var litt trist. Det jeg husker fra Lisboa er Che Guevara sprayet inn på en fontene, og en mur der det står Clinton Fore på. Spør ikke meg! Onsdagen gikk flyet vårt elleve, og vi var ikke framme i Salvador før klokka var syv på kvelden, det vil si tre på dagen i Brasil. Og la meg bare få dette klart; åtte timer på fly er lenge! I allefall når det er siste del av en tredagers reise.

Så reisesyk at jeg allerede gruet meg til hjemreisen, kom vi oss til hotellet. Det ligger på Avenida Oceanica, og rett ovenfor gata ligger Atlanteren. Herlig med litt frisk sjøluft etter reisen. Først må jeg vel si at det å bo på hotell er en smule oppskrytt. Ikke at jeg hadde ventet noe luksus, men bare så vi ikke misforstår hverandre; jeg ville gjerne heller bodd på leilighetene hvor de andre bor. De har kjøkken, mikrobølgeovn, brødrister, ja det meste! Det vi så da vi (så vidt) kom inn døra var på rom 113 var: to senger midt i rommet, et lite kjøleskap, et skap og et nattbord. Noe av det første Susanne og jeg gjorde var å ommøblere, slik at vi fikk plass til oss selv. Susanne er min romkamerat, og meget fornøyd med det! Vi har også et bad, som mangler en lampe og med en dusj som ikke bare dusjer deg, men hele badet i tillegg. Det er heller ikke alltid at springen vil spytte ut litt vann, men det er en av de små overraskelsene som gjør livet så spennende. Det er kun en person på hotellet som snakker engelsk, så det første jeg skulle lære meg på portugisisk var um-um-tres, - 113. Obrigada!

Jeg håper jeg ikke høres pessimistisk ut nå, for jeg er egentlig fornøyd. Jeg er i Brasil! Dette er bra brasiliansk standard! Selv om jeg kanskje skulle ønske at det lille, runde badebassenget på taket var mulig å ta noen svømmetak i. I sjøen er det nemlig en del bølger, noe som gjør svømming en del komplisert. Likevel er det herlig å stå oppe på takterrassen å kjenne den varme vinden mens det eneste du kan se på lang vei er azurblått hav. Og frokosten er et kapittel for seg selv! Hver morgen står det to forskjellige juicer på bordet, melk (som jeg ikke har våget å smake på enda), eggerøre, skinke, skive, boller og 5 forskjellige kaker. Jada, i Brasil spiser man kake til frokost. Og langs hele promenaden er det boder hvor en kan kjøpe friske kokosnøtter med sugerør til.

Mens vi snakker om promenade, så er det sterkt frarådet å gå rundt alene. Her er det mye kriminalitet! Dette er veldig trist, for jeg ser så mange fine motiv som jeg knipser i hodet mitt, mens kameraet mitt er for det meste nødt til å ligge igjen hjemme. Og som like mye kriminalitet er det fattigdom. I Salvador ligger de rike bygningene vegg i vegg med fattigdommen selv. Her arbeider husholderskene og kjøkkendamene hardt hele måneden for 400 real, noe som er normallønnen til de fleste arbeidende, og som tilsvarer rundt 1200 kr. Derfor blir vi rådet til å aldri gå med store sedler på oss, som 20 real og 50 real, fordi vi vil da gi inntrykk av at vi er norske, rike studenter, og tiltrekke oss mang et sultent barns øye. Jeg føler det er litt annerledes med kriminaliteten her i forhold til Norge, her stjeler en for å skaffe mat til barna sine, eller for å overleve, mens hjemme er det ofte ren grådighet.

I går kveld var vi ute og spiste på Pialo Pizza, byens beste pizza. For en stemning! Servitørene gjorde jobben sin, for å si det slik. De var flinke på å gire opp stemningen, og da vi trasket inn, vel ca seksti stk, tok de det på strak arm. Jeg gikk hjem litt tidligere enn de andre fordi jeg var så trøtt, og betalte taxien 5 real, det vil si cirka 15 kr for det. Litt ironisk at i Norge koster det 90 kr for bare å sette seg inn i taxien.

I dag hadde vi første dag på skolen, på informasjonsseminaret. Der fikk vi hilse på nonnen som grunnla Faculdade Social da Bahia. Hun er 82 år gammel, og fortalte oss om hvor viktig det var for verden at vi var der, at vi knyttet bånd, og dette på engelsk. Det finnes nesten ingen i Salvador som snakket engelsk. Hun fortalte oss at om vi ikke snakket samme språk, så kunne tungene i hjertene våre forstå hverandre.

Etter det var vi på en firetimers sightseeing rundt i byen, og bydelen Barra. Overalt hvor vi kjørte var det folk som begynte å vinke febrilsk til oss, og en plass begynte en eldre mann å danse en veldig funky dans for oss. Jeg fikk tatt bilde av ham, men har problemer med å få lagt over bildene på pcen, så de kommer senere. Vi var også vitner til en buss som kjørte på en dame, noe som heldigvis gikk godt. Trafikken her er ikke helt klok. Etter bussturen tok vi båt ut til et lite fort utforbi havnen, hvor vi fikk se en lokal gruppe praktisere capoeira, Brasils nasjonalsport, for oss. Det var vittig: kampsport, sang, spill, aerobic og dans, - alt i ett. Jeg gleder meg sinnsykt til å begynne med det! Vi begynner ikke med skikkelig skole før mandag, så vi vet enda ikke hvordan timeplanen blir.

Akkurat nå sitter vi syv stykker ute i gangen i andre etasje på Hotel Oceanico, fordi her har vi funnet nett. Inne på rommene, med unntak av noen få, finnes det ikke nettkontakt. Golvet er umåtelig hardt å sitte på, men vi har det da koselig. Nesten som på LAN. Tror jeg.

Nå begynner rumpa mi å dovne bort, så på tide å avslutte. Men jeg kommer tilbake igjen, og forhåpentligvis med noen bilder også!

Ciao!