På fanget mitt.

Akkurat nå ligger jeg alene på sofaen i stua, og ute er det mørkt. Her inne er det bare en gammel lampe som gir litt lys i fra seg, som mor en gang arvet av en gammel tante. På bordet ved siden av sofaen står det to kopper med te, hvorav den ene er min. Der står det også et stearinlys, som kunne vært påtent. Sofaen er behagelig som aldri før, og jeg begynner sent på skolen i morgen.

Hadde det ikke vært for at noe vesentlig manglet, så hadde det vært riktig så koselig! For jeg er ikke egentlig alene. Gjett hva det er som ligger på fanget mitt! PC-en min. En overfylt og treig Packard Bell. En PC er i prinsippet en ganske fin oppfinnelse, men jeg har funnet ut at det er mange kvaliteter den enda ikke har fått tildelt av sin maker.

Blant andre:

1: Den kan ikke massere.
2: Den stryker meg aldri i håret.
3: Den kiler meg aldri til jeg ler så jeg gråter.
4: Den snakker ikke.
5: Den er ikke myk å ta på.
6: Den bærer meg aldri opp til senga mi om kvelden (tvert om; den holder meg oppe til langt på natt, og sørger for at nattesøvnen min går utover skolearbeidet dagen derpå).
7: Og ikke synger den godnattsang til meg heller.

Hvis vi ser på disse egenskapene, så er den eneste egenskapen som min PC har (som er sammenlignbare), at den varmer lårene mine. Til de blir helt røde. På den negative måten.

Kanskje jeg burde kjøpe meg en Mac.

My funny valentine

Før jeg går inn i drømmeland og forbereder meg mentalt til norskeksamen i morgen, vil jeg gjerne vise dere mitt siste prosjekt: etikk:)

Stor takk til Gøril Gjesdal som spilte utmerket som avdød.

Hvilke tanker får du?

Russens landstreff 2008!!

Beklager at dette er det første innlegget jeg har lagt ut på nesten en måned! Har hatt det supertravelt, og ikke akkurat følt at blogging er det som burde ta opp tiden min..:/
Uansett, bedre sent enn aldri, - jeg skal bli flinkere framover!

Tre uker har gått siden russelandstreffet i kongeparken. Uken før treffet var jeg redd det ville bli en stor nedtur, ettersom forventningene mine var blitt skyhøye opp gjennom årene. Heldigvis klarte jeg å roe dem ned et par hakk, og venne meg til tanken på å ta det som det kom. Ble det ikke bra, så ble det ikke bra. Ble det regn, så ble det regn.

Men det ble sol. Og det ble bra. Det ble faktisk fantastisk.

Fredagen fikk jeg så vidt med meg siste sangen på konserten til Even ”magnet” Johansen, da jeg måtte løpe fra mitt eget vorspiel for å nå konserten klokka 5. Og den ville jeg ikke vært foruten! Da jeg kom inn i club:live sto Magnet på scenen med en enkel akustisk gitar rundt halsen, kanskje ti russ sittende rundt ham på scenen, og flere russ sittende og nyte tonene med halvt lukkede øyne fra tribunen. Jeg satte meg straks ned for å trekke til meg den herlige melodien han tryllet fram. Etterpå kunne jeg ikke annet enn å snike meg bak scenen for å hilse på dette musikalske geniet. Jeg var ennå svett og ekkel etter løpeturen til telte da Even Johansen smilte og sa seg villig til å signere russebuksa mi. OG jeg fikk tatt bilde i lag med ham! O’ lykke!

Klokka ni begynte madconkonserten, som jeg var så vidt innom. Jeg sto helt fremst, det var trangt, og jeg verken kjente igjen eller likte sangene. Og da jeg skulle presse meg ut fra folkemengden ble en jente fornærmet og sparket meg hardt i leggen to ganger. Det var nesten litt morsomt;) Jeg og Helene tok deretter turen innom de fleste sossebussene, og fikk tatt en skikkelig inspeksjonsrunde. Så sinnsykt mye penger folk må ha brukt på dette! Det var da jeg kjente første gang hvor heldig jeg var som bodde rett oppe i bakken, og slapp å bruke penger på transport til og fra parken.

Høydepunktet på fredagen var midnatt, da Kaizers Orchestra entret scenen. Jeg var på en konsert med dem for halvannet år siden på Folken, men da var de ikke engang i nærheten av det sceneshowet som de lagte denne kvelden! Det var fantastisk å høre på, se på og oppleve! Taket løftet seg da gamle slagere som ompa til du dør ble dratt fram, men den definitivt største var ironisk nok Maestro, som de avsluttet med.

Nedturen var at Janove hadde fått langt hår. Han minte om Slur i Harry Potter. Og så han som pleide å være en så staslig kar.

Fredagen var jeg i seng rundt klokka 4-5. Herlig, spesielt da mor hadde laget en himmelsk frokost med det meste det skulle være dagen derpå. Jeg hadde to tremenninger på besøk, et søskenbarn, pluss Janne, som kom tidlig om morgenen uten å ane hvor noen av eiendelene hennes var og ville ha mat, hehe. Vi gikk alle sammen ned til Kongeparken igjen til klokka ett, da raske menn skulle ha forestilling i ett av konsertteltene. Dette ble skikkelig nedtur, da vi ikke hadde sjanse til å få med oss noe av det som foregikk på scenen, på grunn av at alle sto på bar bakke. Gadd ikke se det ferdig en gang.

Neste event på lista mi var Jim Stärk, som skulle holde konsert i samme telt som Magnet hadde dagen før. De var veldig flinke, og selv om jeg ikke har fulgt så nøye med på det de har kommet ut med tidligere, så kjedet jeg meg ikke et minutt under konserten deres. Og etterpå fikk jeg komme bak scenen og få bilde og signatur av dem også;)

God gjeng, Elisabet og Iris og fikk låne dusjen:)

Opptur følges av nedtur, og i amfiet skulle Postgirobygget holde konsert klokka halv åtte. Du stusser over bruken av ordet nedtur i sammen med Postgirobygget? Uten å ha fortalt det til alle, hadde de flyttet konserten en halvtime FRAM, slik at den begynte klokka sju i stedet for. Så når vi da møtte opp på konserten en halvtime før, som planlagt, var det ikke plass til oss i amfiet, og vi måtte stå oppe i skogen overfor amfiet for å få med oss noe. Heldigvis var det sol, blå himmel og magisk stemning, så taket på amfiet var av. Og konserten var så visst verdt hele kongeparkbilletten i seg selv. Da de slo de første akkordene til idyll, lettet alle de unge armene blant publikum, og da var det magisk å stå helt øverst der jeg sto, med oversikt over alt. Følelsen som ble vekket i meg da syv tusen russ, de fleste i sine tenårs gullalder, løftet hendene og brølte med på ”Ja, det var kjærlighet!” på refrenget, - den var helt ubeskrivelig!

Bare prøv å finne et skjønnere par enn dette, det kan bli en utfordring :)

Turboneger lagte show:)

Sjefskarusell^^

Senere var jeg innom Turbonegerkonserten, og hadde det ikke vært så sinnsykt fuktig inne i amfiet, så hadde det vært veldig bra! Resten av kvelden ble satt av til dansing på et par av de utallige discotekene som var satt opp, et av de spilte faktisk litt bra musikk også! Men kvelden var kald, så jeg tenkte å ta hjemturen i tretida. Jeg kom ikke lengre enn til kongsgata, for der sto Ålgård menighetene oppe med et suppekjøkken! Kunne ikke passet bedre, der fikk russen stå rundt gryter med bål i og varme seg, samtidig som varm suppe ble delt ut gratis til alle som ønsket det. Så der ble jeg stående, og var visst ikke hjemme før i femtiden. Helgen kort oppsummert; helt fantastisk stemning, med helt fantastiske folk!

Så var vi russ...

Chickelacke, chickelacke, show, show, show!

Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow!

Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh!

Julekake, julekake, hjembakt brød!

Snodig? Jepp. Det er faktisk et gammelt, danskt speidervers som idag blir brukt som russens russerop. For i går begynte årets russefeiring for fullt, - og jeg var med.

Gjennom hele min oppvekst har russen vært det største tegnet på at nå er det vår. Festivalen i kongeparken har i alle år laget liv og støy helt opp til huset mitt, som ligger oppe på knausen rett over dalen. Derfor har jeg alltid sett fram til den dagen jeg kunne ta på meg min egen røde russebukse, og vandre nedover mot det store feiringsmidtpunket og endelig føle at jeg faktisk har kommet et stykke på vei.

For det har jeg jo. Jeg har gått tretten år sammenhengende på skole, og er for så vidt drittlei også. Jeg er bare redd at gjennom alle disse årene med russen som en naturlig del av oppveksten min, så har mine egne forventninger blitt så høye at selve russefeiringen blir en nedtur. Det er min egen feil, det vet jeg, for jeg har alltid tenkt at ”snart er jeg russ, da får jeg leve litt, da ordner alt seg, for det blir bare så bra. Det må bli bra”.

Og i går da jeg gikk hjem fra årets kick-off kro kunne jeg ikke la være å tenke; Var det dette jeg hadde gledet meg sånn til? Var egentlig dette så spesielt? Jeg følte meg egentlig ikke som det jeg hadde trodd at russ føltes som. I går var på en måte bare som en vanlig fest, men med et par nye bukser.

Ikke misforstå, kvelden var kanonkjekk! Jeg hadde vorspiel på terrassen hjemme med grilling, kveldssol og ikke minst fantastisk musikk (hehe), og plassen strømmet over av gode folk. Men de nye buksene hadde egenlig ikke større effekt enn at de ga meg gnagsår (jepp, på innsiden av lårene, - saggemote vet du..), og var ganske like alle de andre sine bukser.

Jeg satser på at disse tankene er midlertidige, for i går var jo bare en kveld. Nå begynner tross alt moroa, med knutetaking og arrangementer og konserter (Jim Stärk, Magnet, Kaizers), og jeg tror det vil bli bra - ikke perfekt! Jeg har roet ned entusiasmen for min egen del, og velger heller å ta ting som det kommer (selv om jeg vet at postgirobyggetkonserten neste helg vil bli fantastisk).

Russ 2008 blir en helt fin tid:)

Krystallhjerte

Noe merkelig skjedde på skolen på torsdag. Vi fikk igjen stilene fra forrige uke. Forrige uke var forresten veldig hektisk, noe som førte til at jeg måtte skrive stilen sene nattetimer etter jobb. Det gikk visst ikke så dårlig likevel.



Krystallhjerte.

Det blåste mildt den tidlige februarettermiddagen. Han gikk og tuslet alene langs vannkanten, og pakket frakken så godt om seg som han kunne. Været de siste dagene hadde vært håpløst, og enda han var av typen som trosset vær og vind, hadde han måttet gi etter og holde seg inne i skoghytten sin en tid. Dette var første gang på tre dager at han gikk turen sin rundt vannet. Han kjente hvordan hele kroppen hans hadde lengtet etter naturen. På vannet var det så vidt begynt å fryse til med is, og den friske, norske vinden i ansiktet gjorde underverker for en ellers sliten mann.
I dag gikk han ikke den vanlige ruten sin. I stedet gikk han lenger innover i vika, der hvor fiskerne holdt til om sommeren. Plassen lå helt øde nå, og en enkel brygge og et par båter på land var alt som fantes av tegn på sivilisasjon. Ingen pleide å gå ut her utenom han. Han gikk nervøst, men i en bestemt retning. Han visste nøyaktig hvor han skulle. Helt nede ved vannkanten fant han en bred stein. Han hadde sittet der for tre dager siden også. Nå satt han og så ned i vannet en lang stund. Av og til strakte han hånden ned og berørte overflaten der isen enda ikke hadde frosset til. Det var som om han var forelsket i bevegelsene som vannet gjorde.

Folkene i landsbyen så på ham som et orakel når det kom til naturen. Ingen visste mer om alle de forskjellige fuglerasene som holdt til i skogen enn han, eller hvor de pleide å hekke eller hvilke typer trær som fantes i området. Å ansette ham som skogvokter var det lureste kommunen kunne gjort for nærmiljøet. Ofte var han å se vandrende i skogen om våren med en fløyte i munnen, og med den fikk han dirigert opp det flotteste fuglekor. I dag var det overskyet, og tåken lå tungt over vannet. Han satt der enda litt til, før han kikket seg forsiktig rundt og tok den vanlige ruten sin hjemover. Så drog han fram fløyten sin igjen, og spilte for vannet.

Den andre dagen var det blitt enda kaldere i været, og det var bare noen få deler av vannet som ikke var dekket av is. Igjen tok han turen inn til vika, og satte seg ned på den samme steinen. Han var en mann av få ord, men overraskende lidenskapelig hvis en først ble kjent med ham. Dessverre gjorde hans beboelse oppe ved skogen det slik at det ikke var mange som kjente ham personlig, for nede i landsbyen var han sjelden å se. Skulle det være at han hadde noen ærend der nede, så gikk han den turen og lot det gå lenge til neste gang. Ingen klandret ham for at han foretrakk å gå. Noen ville nok gjerne karakterisere ham som ensom, men de fleste godtok at i naturen fantes det beste selskapet for ham.
Snøen dalte tett nedover i store flak, og gjorde ham rastløs. Sikten var dårlig. Han lente seg framover og tilbake igjen, framover og tilbake igjen, helt til han reiste seg opp og sto og så ned i vannet. Det var ikke gjennomsiktig lenger. Snøen og isen gjorde overflaten uklar, og han tålte ikke tanken på at han ikke fikk sett mer. Han så opp og rundt seg, men det var ingenting som klarte å fange blikket hans. Enda et blikk kastet han rundt seg. Raskt drog han fløyta opp til munnen og satte i å spille den lystigste vise, og gikk med raske skritt innover i skogen.

Den tredje dagen hadde han bestemt seg. Han måtte inn til vika en siste gang. Nå hadde isen lagt seg, og den speilblanke flaten reflekterte sola på et stort område, midt utpå vannet. Han satte seg ned på steinen sin. Beundret vannet. Og så gråt han. Tåre etter tåre trillet nedover skinnene hans, og øynene ble røde og blodskutte. Kulden grep tak i veiene som tåredråpene hadde banet, og fikk det til å gå kaldt til hodet på ham. Han så ned på vannet. Med en hardhudet finger tegnet han opp et hjerte i snøen på isen. Han oppdaget det praktfulle krystallet som naturen hadde laget til ham. Det fikk han til å smile. Han satt der til leppene var blitt blåe av kulde, satt der og bare beundret. Dette skulle være hans siste besøk.

Den fjerde dagen var det blå himmel og sol. Snøen hadde lagt seg over natta, og over alt skinte det i snøkrystaller. Han hadde begynt å gå den vanlige turruta rundt vannet igjen, og fant flere spor i snøen som han ikke hadde ventet å se enda. Hvert skritt han tok lagde lyd i den kramme snøen, og han åpnet ørene for mer. Da hørte han det. Det kom fra vika. Hjertet banket raskere. Han begynte å springe bortover. Var det barnelatter han hørte? Da han kom seg rundt berget som lukket inne vika, så han dem. Tre barn skøytet rundt på isen i vill fart og lo. Beina hans begynte å løpe helt av seg selv. Han viftet med armene og hoiet på dem. ”Nei! Ikke trygt! Ikke trygt!”
Men barna enset ham nesten ikke, og fortsatte å leke på isen, hvor snøen ble mer og mer skjøvet bort. Plutselig forandret barnelatteren lyd, og et skjærende skrik sto over vannet. Den ene gutten sto på alle fire og så som paralysert ned i vannet. De andre to guttene stormet til og trakk pusten, før den ene skrek: ”En dame! Det er en dame i vannet! Det er en dame under isen!”

Noen timer senere var vika hans overstrødd av menn i politiuniform, og den øde roen var langt å se etter. Han hadde fått en stol og et ullteppe å ha rundt seg, og satt og så ned i bakken. Et stykke unna sto politikonstablene Tveit og Hanssen og pratet lavt med hverandre, det var ikke ofte noe slikt skjedde i den lille landsbygda deres. ”Merkelig at han ikke merket henne før”, syntes Tveit.”Han har ikke vært seg selv siden kona og sønnen døde i den bilulykka for to år siden, stakkar”, svarte Hanssen. ”Nei, gudene vet hvor vanskelig det må være å komme over. Fant dere noe brev hjemme hos jenta? Noe i det hele tatt?””Bare et par uadresserte kjærlighetsbrev. Hun var virkelig miserabel, denne jenta. Ga alle tilgang til hjertet sitt, og fikk ingenting igjen. Hvis du tenker over det var det ikke så rart at hun druknet seg.”, sa Hanssen i en trist tone.”Nei, det var vel ikke det”, svarte Tveit.

Skrevet av Nora Fjeldheim Lerstøl, vår 2008

Tidløs

Jeg befinner meg i et venterom. Akkurat nå føler jeg at tiden går forbi meg uten at noen ting skjer. Egentlig er det veldig mye som skjer, snart er det russetid, sommer og i september reiser jeg til Cuba for tre måneder. Men akkurat nå skjer det ingenting. Tilværelsen min er bare preget av lengsel etter noe som snart skal skje, eller lengsel tilbake til noe som har vært. Det føles som om nå ikke eksisterer.

Hvis jeg tenker på sommer, så tenker jeg på sjø, grilling, gitarspill, bading, volleyball, sol, øl og sene kvelder. Postgirobygget - Idyll! Men det passer ikke. I stedetfor har de en annen sang som er utrolig beskrivende av den følelsen jeg har nå. Den beskriver alt slik det skulle ha vært, men ikke ble. Den går slik;

Har alltid trodd at penger
var det jeg ville ha,
nå vet jeg at jeg trenger
en solskinnsdag,
For jeg husker ikke lenger
hva som er ned eller opp,
de siste 24 timer
har jeg bare vært på jobb.

Vi skulle sitte på en brygge og høre på "Bygget",
vi skulle brøle Bohemen leve
og jeg som trodde jeg var rik,
men tid ble penger.

Jeg tror tiden er inne for forandringer. Derfor tar jeg med meg gitaren inn i venterommet mitt. Den tilhører mor, og er ganske nostalgisk i seg selv. Det er klistret mange forskjellige klister på den; "STOPP sur nedbør", "narkofritt Norge", "Bruk levende musikk", ”aksjon Skjoldafjord - tenk globalt, handla lokalt” og "Dans deg glad".

Til nå har jeg lært meg tre grep. Med de tre grepene kan jeg spille en hel sang minus bridge. Bubbly, heter den. Bubbly handler om en følelse som kan sammenlignes med sommer. En søt, kilende følelse som ofte kommer i magen.

I've been awake for a while now.
You've got me feeling like a child now.
'Cause every time I see your bubbly face,
I get the tingles in a silly place.

It starts in my toes,
And I crinkle my nose.
Wherever it goes I'll always know,
That you make me smile.

Jeg venter fremdeles.

Jeg er en ganske annen enn du tror..

Jeg tar deg til min ektemann. Du smiler. Jeg smiler. Symbolet for troskap og kjærlighet plasserer du på fingeren min. Den kjennes tung. Dette båndet skal holde oss sammen til døden skiller oss ad. Hele kirken er fullsatt av vitner, familiene våre er store. De gleder seg på våre vegne. Det er varmt og klamt i kirken. Presten snakker om kjærlighet og ekteskap, vakre ord som får oss til å glede oss til rollene vi skal innta.

Festen er stor. Alt er stort, det hadde du bestemt. Et stort telt i hagen, det passer så fint nå når det er sommer. Barn springer rundt føttene mine og leker tikken. Damene har på seg lette kjoler for å utnytte sola best mulig. Smokingen din kler deg. Kroppen din kler alt. Alt passer inn i stykket vårt, hver eneste lille detalj er perfekt. Rosen i brystlommen din er lik rosene i brudebuketten min. Kjolen min er fasongsydd og champagnehvit, den samme fargen som skjorta di. Jeg har tiara med slør, som en ekte prinsesse. Du sier jeg ser ut som en prinsesse også, som din prinsesse. Vi smiler. Sola varmer, rammer inn ansiktene våre, du ser lykkelig ut. Du håper det ikke vil begynne å regne senere. Alltid skal du bekymre deg.
Folk kommer og gratulerer oss, gavene vi har fått er flotte og dyre. Alle skal gratulere. Noen damer kommer bort og skryter av kjolen min. Jeg løfter hodet for å se helt til de to figurene på toppen av bryllupskaken, som er nesten høyere enn oss selv der den står på bordet. De ligner ikke på oss.

Etter middagen blir det holdt taler. Storebroren din reiser seg. Alle synes det er spesielt, men på en fin måte, at han er forloveren din. Talen hans er lang og rørende, alle de fine ordene han sier om deg. Han snakker om samhold og kjærlighet, gir deg og oss råd for framtiden. Det han henvender seg med direkte til meg er mer begrenset. Det er din tur, og du reiser deg for å holde talen din. Ordene har alltid kommet lett til deg, det er som om de danser en lekende lett ballett på leppene dine. Hjertet ditt er fylt med godhet. Øynene mine er blanke. Munnen min blir preget av min egen taushet.
Alle servitørene kommer og bærer bort tallerkenene og restene etter maten. Plutselig er bordene rene og hvite igjen. Det er snart tid for kaffen, men toastmasteren sier at først må brudeparet danse. Du gruer deg fordi jeg vet at du har øvd. Likevel får du nok en gang sjansen til å vise familien din at du er villig til å ofre for noe ditt hjerte brenner for. Du får vise at du er en hederlig mann som kjenner sine prioriteter. Å danse er tross alt noe du hater, en av de store ulikhetene mellom oss.

Du geleider meg ut på gulvet under den åpne himmelen, og ser meg dypt inn i øynene mens du venter på musikken. Grepet om meg er stramt og klamt, men perfekt. Bare jeg merker på de svette hendene dine at du er nervøs. Gnisten i øynene dine gløder alltid opp når du for et par sekunder glemmer omstendighetene og bare ser på meg. Du er forelsket i øynene mine, i min nette kropp.
Musikken begynner. Langsomt beveger du meg mot deg idet du trekker bakover et steg, og så flyter vi over gulvet. Sola skinner ned på kjolen min som får meg til å ligne en svane, men kroppen min virker likevel liten og bøyelig under din. Rundt oss flyr alle gjestene rundt og rundt. Ansiktene deres er rare og drømmende. De flyter de også.
Et ansikt skiller seg ut. Jeg kan se storebroren din. Han ser på meg, glaner, men dette er vår dans. Din og min. Jeg overser ham. Mot slutten av dansen begynner skyene å titte fram. Fingrene mine leker med nakken din, jeg fortjener deg ikke. Dansen tar slutt, og publikum klapper. De er stolte av deg, og du er ganske stolt selv også. Ingen kan se det utenom jeg; i øynene dine.
Idet toastmasteren informerer om at det er tid for å sprette bryllupskaken, braker det på himmelen. Du våkner til med et fortvilet uttrykk i ansiktet. Tårene mine begynner å renne, de ødelegger porselenansiktet mitt. Himmelen begynner også å gråte. Store dråper faller ned på bryllupsfesten vår, setter fart på folk, som hylende springer hit og dit for å finne ly.

Andpusten blir jeg stående. Så knuser jeg; orker ikke mer.

Det er så vakkert, regn. Legger en demper på alt mas, roer alt ned; helt til det ultimale. Trekker tankene mine til side og skyller bort alt som er uønsket, alt som er vondt. Det er som et beroligende, narkotisk middel som demper alt. Og likevel, glinsende i solstråler som så vidt tør å titte fram fra gjemmestedet sitt, får det hele himmelen til å skinne opp.

Jeg står på knærne i gresset, som raskt forvandler seg til gjørme. Kjolen min er champagnehvit og brun. Der borte ligger den, brudebuketten. Bordet den lå på må ha blitt veltet. Alle blomstene som en gang hadde vært samlet ligger nå sprikende til alle kanter. Den hadde vært så fin, med sine mørke blodrøde roser, praktfullt pakket sammen. Kjærlighetens blomst. Og nå ligger den bare der og blir dryppende våt.
To sterke hender tar tak i meg i siden. Storebroren din løfter meg opp og ser på meg, møter blikket mitt. Tankene mine flykter idet leppene hans kysser meg ømt og forsiktig på munnen. Jeg husker hvordan jeg sammenlignet ham. Ham og regn. Han som var mitt ødeleggende narkotiske middel, min beroligende bedøvelse. Han som var som en ren, forfriskende kilde. Lukten av ham var som om han alltid var nyvasket. Likevel fikk han meg til å føle meg skitnere enn noen gang. Og med det rene vannet silende nedover ansiktene våre klarer han det igjen. Forestillingen er endelig ferdig.

Skrevet av Nora F. Lerstøl, høsten -07