På fanget mitt.

Akkurat nå ligger jeg alene på sofaen i stua, og ute er det mørkt. Her inne er det bare en gammel lampe som gir litt lys i fra seg, som mor en gang arvet av en gammel tante. På bordet ved siden av sofaen står det to kopper med te, hvorav den ene er min. Der står det også et stearinlys, som kunne vært påtent. Sofaen er behagelig som aldri før, og jeg begynner sent på skolen i morgen.

Hadde det ikke vært for at noe vesentlig manglet, så hadde det vært riktig så koselig! For jeg er ikke egentlig alene. Gjett hva det er som ligger på fanget mitt! PC-en min. En overfylt og treig Packard Bell. En PC er i prinsippet en ganske fin oppfinnelse, men jeg har funnet ut at det er mange kvaliteter den enda ikke har fått tildelt av sin maker.

Blant andre:

1: Den kan ikke massere.
2: Den stryker meg aldri i håret.
3: Den kiler meg aldri til jeg ler så jeg gråter.
4: Den snakker ikke.
5: Den er ikke myk å ta på.
6: Den bærer meg aldri opp til senga mi om kvelden (tvert om; den holder meg oppe til langt på natt, og sørger for at nattesøvnen min går utover skolearbeidet dagen derpå).
7: Og ikke synger den godnattsang til meg heller.

Hvis vi ser på disse egenskapene, så er den eneste egenskapen som min PC har (som er sammenlignbare), at den varmer lårene mine. Til de blir helt røde. På den negative måten.

Kanskje jeg burde kjøpe meg en Mac.