Jeg er en ganske annen enn du tror..

Jeg tar deg til min ektemann. Du smiler. Jeg smiler. Symbolet for troskap og kjærlighet plasserer du på fingeren min. Den kjennes tung. Dette båndet skal holde oss sammen til døden skiller oss ad. Hele kirken er fullsatt av vitner, familiene våre er store. De gleder seg på våre vegne. Det er varmt og klamt i kirken. Presten snakker om kjærlighet og ekteskap, vakre ord som får oss til å glede oss til rollene vi skal innta.

Festen er stor. Alt er stort, det hadde du bestemt. Et stort telt i hagen, det passer så fint nå når det er sommer. Barn springer rundt føttene mine og leker tikken. Damene har på seg lette kjoler for å utnytte sola best mulig. Smokingen din kler deg. Kroppen din kler alt. Alt passer inn i stykket vårt, hver eneste lille detalj er perfekt. Rosen i brystlommen din er lik rosene i brudebuketten min. Kjolen min er fasongsydd og champagnehvit, den samme fargen som skjorta di. Jeg har tiara med slør, som en ekte prinsesse. Du sier jeg ser ut som en prinsesse også, som din prinsesse. Vi smiler. Sola varmer, rammer inn ansiktene våre, du ser lykkelig ut. Du håper det ikke vil begynne å regne senere. Alltid skal du bekymre deg.
Folk kommer og gratulerer oss, gavene vi har fått er flotte og dyre. Alle skal gratulere. Noen damer kommer bort og skryter av kjolen min. Jeg løfter hodet for å se helt til de to figurene på toppen av bryllupskaken, som er nesten høyere enn oss selv der den står på bordet. De ligner ikke på oss.

Etter middagen blir det holdt taler. Storebroren din reiser seg. Alle synes det er spesielt, men på en fin måte, at han er forloveren din. Talen hans er lang og rørende, alle de fine ordene han sier om deg. Han snakker om samhold og kjærlighet, gir deg og oss råd for framtiden. Det han henvender seg med direkte til meg er mer begrenset. Det er din tur, og du reiser deg for å holde talen din. Ordene har alltid kommet lett til deg, det er som om de danser en lekende lett ballett på leppene dine. Hjertet ditt er fylt med godhet. Øynene mine er blanke. Munnen min blir preget av min egen taushet.
Alle servitørene kommer og bærer bort tallerkenene og restene etter maten. Plutselig er bordene rene og hvite igjen. Det er snart tid for kaffen, men toastmasteren sier at først må brudeparet danse. Du gruer deg fordi jeg vet at du har øvd. Likevel får du nok en gang sjansen til å vise familien din at du er villig til å ofre for noe ditt hjerte brenner for. Du får vise at du er en hederlig mann som kjenner sine prioriteter. Å danse er tross alt noe du hater, en av de store ulikhetene mellom oss.

Du geleider meg ut på gulvet under den åpne himmelen, og ser meg dypt inn i øynene mens du venter på musikken. Grepet om meg er stramt og klamt, men perfekt. Bare jeg merker på de svette hendene dine at du er nervøs. Gnisten i øynene dine gløder alltid opp når du for et par sekunder glemmer omstendighetene og bare ser på meg. Du er forelsket i øynene mine, i min nette kropp.
Musikken begynner. Langsomt beveger du meg mot deg idet du trekker bakover et steg, og så flyter vi over gulvet. Sola skinner ned på kjolen min som får meg til å ligne en svane, men kroppen min virker likevel liten og bøyelig under din. Rundt oss flyr alle gjestene rundt og rundt. Ansiktene deres er rare og drømmende. De flyter de også.
Et ansikt skiller seg ut. Jeg kan se storebroren din. Han ser på meg, glaner, men dette er vår dans. Din og min. Jeg overser ham. Mot slutten av dansen begynner skyene å titte fram. Fingrene mine leker med nakken din, jeg fortjener deg ikke. Dansen tar slutt, og publikum klapper. De er stolte av deg, og du er ganske stolt selv også. Ingen kan se det utenom jeg; i øynene dine.
Idet toastmasteren informerer om at det er tid for å sprette bryllupskaken, braker det på himmelen. Du våkner til med et fortvilet uttrykk i ansiktet. Tårene mine begynner å renne, de ødelegger porselenansiktet mitt. Himmelen begynner også å gråte. Store dråper faller ned på bryllupsfesten vår, setter fart på folk, som hylende springer hit og dit for å finne ly.

Andpusten blir jeg stående. Så knuser jeg; orker ikke mer.

Det er så vakkert, regn. Legger en demper på alt mas, roer alt ned; helt til det ultimale. Trekker tankene mine til side og skyller bort alt som er uønsket, alt som er vondt. Det er som et beroligende, narkotisk middel som demper alt. Og likevel, glinsende i solstråler som så vidt tør å titte fram fra gjemmestedet sitt, får det hele himmelen til å skinne opp.

Jeg står på knærne i gresset, som raskt forvandler seg til gjørme. Kjolen min er champagnehvit og brun. Der borte ligger den, brudebuketten. Bordet den lå på må ha blitt veltet. Alle blomstene som en gang hadde vært samlet ligger nå sprikende til alle kanter. Den hadde vært så fin, med sine mørke blodrøde roser, praktfullt pakket sammen. Kjærlighetens blomst. Og nå ligger den bare der og blir dryppende våt.
To sterke hender tar tak i meg i siden. Storebroren din løfter meg opp og ser på meg, møter blikket mitt. Tankene mine flykter idet leppene hans kysser meg ømt og forsiktig på munnen. Jeg husker hvordan jeg sammenlignet ham. Ham og regn. Han som var mitt ødeleggende narkotiske middel, min beroligende bedøvelse. Han som var som en ren, forfriskende kilde. Lukten av ham var som om han alltid var nyvasket. Likevel fikk han meg til å føle meg skitnere enn noen gang. Og med det rene vannet silende nedover ansiktene våre klarer han det igjen. Forestillingen er endelig ferdig.

Skrevet av Nora F. Lerstøl, høsten -07