I dag opplevde jeg noe som jeg tror vil forandre dette oppholdet her i Brasil til noe helt spesielt. Og det var en mann som forandret det. Han løftet taket av alle forventninger, han fikk omverdenen til å svinne hen. Jeg ble sittende stum, jeg kjente gåsehuden sitre på hele kroppen, og tårene piple øyekrokene. Fingrene hans danset over de spente strengene, han spilte gitar som en Gud. Han satt foroverbøyd med det halvlange håret hengende ned i det aldrende, brasilianske ansiktet, og minnet på en måte om en eldre og mildere versjon av Severus Slur. En kunstner-Slur som visste å yte og nyte god musikk, høre strengene klimpre, og å oppleve de små og store gledene i livet. En Slur som spilte Girl from Ipanema slik at den fikk en ny betydning.
Hvorfor han forandret hele oppholdet? Fordi han skal lære meg å spille gitar. Jeg og to andre gutter fra kurset skal reise til ham en gang i uka, og betale 80kr hver for halvannen time med gitarundervisning. Det er jo så å si gratis. Å, men det var vemodig å se fingertuppene mine mykne opp, og steg for steg gå tilbake til sin opprinnelige myke tilstand. Jeg har savnet den vakre lille lyden av en gitarstreng. Savnet hvordan den lille lyden fyller opp rommet og gjør det mykere, helere. Varmere.
Og i morgen, en måned på forskudd, reiser jeg og kjøper meg min bursdagsgave fra mor: min første gitar. Det kribler!
Bildet er av Gunnar, tatt i Aksdal i sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar