En liten oppdatering:)

En ting jeg fort la merke til ved Salvador, er at folk er veldig religiøse. Her er det grafitti hvor det står Jesus Christo, store skilt med det samme innprintet og utallige kirker rundt om i hele byen. Ansvarlig på Hotel Oceanico, Gisele, ble påkjørt en gang, og måtte streve hardt for å overbevise mannen som satt bak rattet i den andre bilen om at dette var ikke Guds vilje, som han påsto. Alt er opp til Gud. Hvis du sier "Sees i morgen" til en brasilianer, kan du risikere å få "hvis Gud vil det" til svar.

Tid er også noe som bare kan kalles begrep her nede. Ikke bare kan vi ikke gå med klokke og ikke selv vite hvordan ting ligger an, alt her er forsinket. Sier du 10 min., så betyr det om en stund, snart, kanskje i morgen. Hvis man mener faktisk 10 min., så må du peke på klokken for å passe på at ting er på lag. Brasilianerne jobber vel og hardt, men tar livet som det kommer dag for dag. På sightseeingturen fikk vi se en dame som ble påkjørt av en annen buss, og ble liggende på asfalten. Guiden vår sa "Det går bra med henne, slikt skjer hele tiden. Hun har sikkert bare brukket en arm." Jeg kan faktisk tro at slikt skjer hele tiden også. Trafikken her er ikke helt stødig. Eneste reglene utenom lyskryss (av og til) er tut og kjør!

Vi har nå rukket å bli litt bedre kjent med nabolaget. Ikke langt fra skolen ligger det en liten, shabby dagligvarebutikk, som vi akter å ikke gå på mer ettersom vi har funnet en større, bedre, rensligere litt lenger bort i gata. Vi har også en plastisk kirurgisk klinikk i samme gata, viss vi skulle få noe av den typen innfall. Apropos, så er faktisk det vanligste plastiske inngrepet i Brasil rumpeimplantat. Og det er heller ikke tull alle ryktene vi hører om brasilianere. 80% av jentene på min alder har det en kan kalle "perfekte former" hjemme i Norge. Det vet de jammen å vise fram også! Flaks jeg hadde med meg et par bikinier hjemmefra, for her nede er det ikke mange bikiniene som er særlig større enn en g-streng. Føler ikke helt det store motet der nede på stranda alltid.

På lørdag reiste vi til stranden Praia do Flamengo, der ventet en restaurant full av langbord med et brasiliansk koldtbord. Maten tok sin tid å få ("10 min"), men imens fikk vi se hvallek ute i havet. Det var fantastisk! Først trodde vi bare det var delfiner (hehe; "bare"), men etter hvert så vi en tydelig stor hvalhale stå opp over overflaten. Ellers ble jeg veldig trøtt av en hel dag på stranden, og også tydelig irritert over at huden min ikke viste noen tegn til å ha ligget til pynt i sola en hel dag. Solfaktor 18 er oppskrytt.

På kvelden reiste vi ut på en reggaebar, etter vorspiel på Farrol Barra Flat, hvor en del av studentene bor og som er nærmere sentrum. Nå skal jeg ikke skryte på meg at de spilte noe reggae der, men det var et liveband som spilte en del ikke så verst musikk. Og i køen inn ble klokka midnatt, og vi slo til med Hurra for Marte som fyller 19 år! Fikk et par blikk... Brasilianere har tydeligvis ikke så lett for å oppfatte navnet mitt, for da jeg fikk billetten min som dama i inngangen hadde rablet på, sto mitt navn oppført som Luna. Veldig kjekk kveld uansett, og de av brasilianerne som kunne litt engelsk var ikke sene om å sette i gang en samtale. Søndagen døste vi hele dagen og gikk ut på byens finere yachtklubber på kvelden. The Lafayette er en restaurant som har terrasse over sjøen, hvor vi satt og fikk servert mat på linje med Big Horn Steak House hjemme. En veeldig fin måte å feire Marte på:)

Vi snakkes!

Hvis Gud vil det... ;) Nei uff!!:p