Så var vi russ...

Chickelacke, chickelacke, show, show, show!

Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow!

Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh!

Julekake, julekake, hjembakt brød!

Snodig? Jepp. Det er faktisk et gammelt, danskt speidervers som idag blir brukt som russens russerop. For i går begynte årets russefeiring for fullt, - og jeg var med.

Gjennom hele min oppvekst har russen vært det største tegnet på at nå er det vår. Festivalen i kongeparken har i alle år laget liv og støy helt opp til huset mitt, som ligger oppe på knausen rett over dalen. Derfor har jeg alltid sett fram til den dagen jeg kunne ta på meg min egen røde russebukse, og vandre nedover mot det store feiringsmidtpunket og endelig føle at jeg faktisk har kommet et stykke på vei.

For det har jeg jo. Jeg har gått tretten år sammenhengende på skole, og er for så vidt drittlei også. Jeg er bare redd at gjennom alle disse årene med russen som en naturlig del av oppveksten min, så har mine egne forventninger blitt så høye at selve russefeiringen blir en nedtur. Det er min egen feil, det vet jeg, for jeg har alltid tenkt at ”snart er jeg russ, da får jeg leve litt, da ordner alt seg, for det blir bare så bra. Det må bli bra”.

Og i går da jeg gikk hjem fra årets kick-off kro kunne jeg ikke la være å tenke; Var det dette jeg hadde gledet meg sånn til? Var egentlig dette så spesielt? Jeg følte meg egentlig ikke som det jeg hadde trodd at russ føltes som. I går var på en måte bare som en vanlig fest, men med et par nye bukser.

Ikke misforstå, kvelden var kanonkjekk! Jeg hadde vorspiel på terrassen hjemme med grilling, kveldssol og ikke minst fantastisk musikk (hehe), og plassen strømmet over av gode folk. Men de nye buksene hadde egenlig ikke større effekt enn at de ga meg gnagsår (jepp, på innsiden av lårene, - saggemote vet du..), og var ganske like alle de andre sine bukser.

Jeg satser på at disse tankene er midlertidige, for i går var jo bare en kveld. Nå begynner tross alt moroa, med knutetaking og arrangementer og konserter (Jim Stärk, Magnet, Kaizers), og jeg tror det vil bli bra - ikke perfekt! Jeg har roet ned entusiasmen for min egen del, og velger heller å ta ting som det kommer (selv om jeg vet at postgirobyggetkonserten neste helg vil bli fantastisk).

Russ 2008 blir en helt fin tid:)

Krystallhjerte

Noe merkelig skjedde på skolen på torsdag. Vi fikk igjen stilene fra forrige uke. Forrige uke var forresten veldig hektisk, noe som førte til at jeg måtte skrive stilen sene nattetimer etter jobb. Det gikk visst ikke så dårlig likevel.



Krystallhjerte.

Det blåste mildt den tidlige februarettermiddagen. Han gikk og tuslet alene langs vannkanten, og pakket frakken så godt om seg som han kunne. Været de siste dagene hadde vært håpløst, og enda han var av typen som trosset vær og vind, hadde han måttet gi etter og holde seg inne i skoghytten sin en tid. Dette var første gang på tre dager at han gikk turen sin rundt vannet. Han kjente hvordan hele kroppen hans hadde lengtet etter naturen. På vannet var det så vidt begynt å fryse til med is, og den friske, norske vinden i ansiktet gjorde underverker for en ellers sliten mann.
I dag gikk han ikke den vanlige ruten sin. I stedet gikk han lenger innover i vika, der hvor fiskerne holdt til om sommeren. Plassen lå helt øde nå, og en enkel brygge og et par båter på land var alt som fantes av tegn på sivilisasjon. Ingen pleide å gå ut her utenom han. Han gikk nervøst, men i en bestemt retning. Han visste nøyaktig hvor han skulle. Helt nede ved vannkanten fant han en bred stein. Han hadde sittet der for tre dager siden også. Nå satt han og så ned i vannet en lang stund. Av og til strakte han hånden ned og berørte overflaten der isen enda ikke hadde frosset til. Det var som om han var forelsket i bevegelsene som vannet gjorde.

Folkene i landsbyen så på ham som et orakel når det kom til naturen. Ingen visste mer om alle de forskjellige fuglerasene som holdt til i skogen enn han, eller hvor de pleide å hekke eller hvilke typer trær som fantes i området. Å ansette ham som skogvokter var det lureste kommunen kunne gjort for nærmiljøet. Ofte var han å se vandrende i skogen om våren med en fløyte i munnen, og med den fikk han dirigert opp det flotteste fuglekor. I dag var det overskyet, og tåken lå tungt over vannet. Han satt der enda litt til, før han kikket seg forsiktig rundt og tok den vanlige ruten sin hjemover. Så drog han fram fløyten sin igjen, og spilte for vannet.

Den andre dagen var det blitt enda kaldere i været, og det var bare noen få deler av vannet som ikke var dekket av is. Igjen tok han turen inn til vika, og satte seg ned på den samme steinen. Han var en mann av få ord, men overraskende lidenskapelig hvis en først ble kjent med ham. Dessverre gjorde hans beboelse oppe ved skogen det slik at det ikke var mange som kjente ham personlig, for nede i landsbyen var han sjelden å se. Skulle det være at han hadde noen ærend der nede, så gikk han den turen og lot det gå lenge til neste gang. Ingen klandret ham for at han foretrakk å gå. Noen ville nok gjerne karakterisere ham som ensom, men de fleste godtok at i naturen fantes det beste selskapet for ham.
Snøen dalte tett nedover i store flak, og gjorde ham rastløs. Sikten var dårlig. Han lente seg framover og tilbake igjen, framover og tilbake igjen, helt til han reiste seg opp og sto og så ned i vannet. Det var ikke gjennomsiktig lenger. Snøen og isen gjorde overflaten uklar, og han tålte ikke tanken på at han ikke fikk sett mer. Han så opp og rundt seg, men det var ingenting som klarte å fange blikket hans. Enda et blikk kastet han rundt seg. Raskt drog han fløyta opp til munnen og satte i å spille den lystigste vise, og gikk med raske skritt innover i skogen.

Den tredje dagen hadde han bestemt seg. Han måtte inn til vika en siste gang. Nå hadde isen lagt seg, og den speilblanke flaten reflekterte sola på et stort område, midt utpå vannet. Han satte seg ned på steinen sin. Beundret vannet. Og så gråt han. Tåre etter tåre trillet nedover skinnene hans, og øynene ble røde og blodskutte. Kulden grep tak i veiene som tåredråpene hadde banet, og fikk det til å gå kaldt til hodet på ham. Han så ned på vannet. Med en hardhudet finger tegnet han opp et hjerte i snøen på isen. Han oppdaget det praktfulle krystallet som naturen hadde laget til ham. Det fikk han til å smile. Han satt der til leppene var blitt blåe av kulde, satt der og bare beundret. Dette skulle være hans siste besøk.

Den fjerde dagen var det blå himmel og sol. Snøen hadde lagt seg over natta, og over alt skinte det i snøkrystaller. Han hadde begynt å gå den vanlige turruta rundt vannet igjen, og fant flere spor i snøen som han ikke hadde ventet å se enda. Hvert skritt han tok lagde lyd i den kramme snøen, og han åpnet ørene for mer. Da hørte han det. Det kom fra vika. Hjertet banket raskere. Han begynte å springe bortover. Var det barnelatter han hørte? Da han kom seg rundt berget som lukket inne vika, så han dem. Tre barn skøytet rundt på isen i vill fart og lo. Beina hans begynte å løpe helt av seg selv. Han viftet med armene og hoiet på dem. ”Nei! Ikke trygt! Ikke trygt!”
Men barna enset ham nesten ikke, og fortsatte å leke på isen, hvor snøen ble mer og mer skjøvet bort. Plutselig forandret barnelatteren lyd, og et skjærende skrik sto over vannet. Den ene gutten sto på alle fire og så som paralysert ned i vannet. De andre to guttene stormet til og trakk pusten, før den ene skrek: ”En dame! Det er en dame i vannet! Det er en dame under isen!”

Noen timer senere var vika hans overstrødd av menn i politiuniform, og den øde roen var langt å se etter. Han hadde fått en stol og et ullteppe å ha rundt seg, og satt og så ned i bakken. Et stykke unna sto politikonstablene Tveit og Hanssen og pratet lavt med hverandre, det var ikke ofte noe slikt skjedde i den lille landsbygda deres. ”Merkelig at han ikke merket henne før”, syntes Tveit.”Han har ikke vært seg selv siden kona og sønnen døde i den bilulykka for to år siden, stakkar”, svarte Hanssen. ”Nei, gudene vet hvor vanskelig det må være å komme over. Fant dere noe brev hjemme hos jenta? Noe i det hele tatt?””Bare et par uadresserte kjærlighetsbrev. Hun var virkelig miserabel, denne jenta. Ga alle tilgang til hjertet sitt, og fikk ingenting igjen. Hvis du tenker over det var det ikke så rart at hun druknet seg.”, sa Hanssen i en trist tone.”Nei, det var vel ikke det”, svarte Tveit.

Skrevet av Nora Fjeldheim Lerstøl, vår 2008