Å eta eit landskap

På tirsdag skal jeg holde en presentasjon om arbeidet mitt, hvor jeg skal ta med inspirasjonsskilder og referanser fra alt som kan ha hatt en påvirkning på arbeidet mitt. Det er ikke lett å prøve å finne ut, definere, hva det egentlig er jeg fotograferer, sette ord på hva det er som har fått meg til å trykke på avtrekkeren på akkurat disse øyeblikkene.

Noen ting har jeg likevel funnet ut; det er landskapet og minner som har tatt mer og mer kontroll over det fotografiske i meg, naturen i kontakt med det nostalgiske. Jeg begynte å kikke gjennom en bok jeg fikk låne av farmor i sommer, som heter "Å eta eit landskap". Her er det Sigrid Bø Grønstøl som har skrevet om sine tolkninger av ryfylke-naturen, akkompagnert av Børge Kalvig sine fotografiske oppfatninger av samme sted. Det er en absolutt nydelig bok, og skrevet på nynorsk i tillegg. I kapittelet 'Naustet' var det et spesielt poetisk avsnitt som fanget oppmerksomheten min, som vakkert skildrer naturens krefter, minner og tapet av noen som er kjær.


På Grønland har dei ein urgammal song om den store fangstmannen. Det er han som får storfangsten av laks og lodde, ærfudl og alke, klappmyss og kvalross, rein og moskusokse. Kvinna hans syng om det herlege han kjem heim med, det gilde viltet og den gode maten. Ho syng om si øre lykke og den vesle sonen sin som ein dag skal bli ein stor og berømt fangstmann lik far sin.


Storfangaren er modig og sterk, lynsnar og var, smidig og vakker. Vinden syng i blodet hans, fuglar flyktar i blikket hans og bylgjene slår i kroppen hans. Han er ein trufast eventyrar. Han kjem alltid tilbake. Det er fordi han elska deg. Bare livets og dødens makter, stormen og mørkret, kan ta han frå deg.


Ein dag kjem han aldri meir. Kvinna står på stranda og ventar, ho ventar heile natta og neste dag og alle nettene og alle dagane deretter. Ho står og ser ut over havet og ventar, heile det tunge livet ut. Ein gong fanga ho den store fangstmannen. No har havet tatt han.