Det er nesten umulig å laste opp bilder på bloggen, men hvis dere går inn på denne linken så får dere et par glimt fra livet her i Salvador.
http://www.facebook.com/album.php?aid=165951&l=fe84f&id=796860021
Enjoy!:)
torsdag, oktober 23, 2008
tirsdag, oktober 21, 2008
For en herlig helg det har vært! Det ble arrangert tur til Barra Grande, og cirka 30 studenter fra Oceanico reiste dit. Det betyr at vi 14 som var igjen fikk hotellet for oss selv hele helgen. I tillegg fikk jeg bursdagskort fra Hege i posten, noe som var helt ubeskrivelig for meg. Tusen, tusen takk, Hege!
På fredag var planen å gå ut med danselæreren vår og de tre guttene fra danseklassen som også hadde blitt igjen, men jeg var ikke helt i form så jeg droppet det. Da jeg fortalte guttene at jeg var blitt ”ringe i håve” fikk jeg bare ”Hæh? Har du fått en ring i hodet?” som svar. På sladdergruppa til Paradise Hotel på facebook sto det på søndag uttrykt en viss forvirring over ringen Nora hadde fått i hodet, og hvordan den hadde havnet der. Skal ikke være lett å være fra nord-jæren på en plass full av bergensere og andre utenforstående! Så ble det en avslappende filmkveld i stedetfor.
Lørdag reiste jeg og en liten gjeng fra Farol til gamlebyen på marked. Der tok vi heis ned fra Pelourinho ned til Bahia Marina, hvor markedet er. Artig opplevelse, men nede på markedet hendte det noe enda artigere. Mens vi satt og spiste lønsj, gjenkjente vi et ansikt et par bord bortenfor oss. Han må ha lagt merke til det, for ikke lenge etter kom han bort og spurte ”Are you Norwegians?”. Har jeg nevnt hvor lite turisme det er i Salvador (vi regner med det er derfor alle glor på oss som aliens)? Langt mindre norske turister (det er derfor vi glor som som på aliens når vi først ser noen)? Og når vi først treffer på en, så er det påske- og julenøttmannen på NRK. Jada, vi hadde truffet på selveste Roald Øyen med TV-crew på slep i Salvador. De tok seg tid til en liten prat med oss før han klappet oss på skulderen og la skøyerslig til ”Da vet dere i alle fall svaret på den ene julenøtta!”, før de tuslet videre. Det var vel noe av det mer urealistiske som kunne skjedd der og da. Jeg fordøyer det ennå. Etterpå tok vi heisen opp igjen, og så den nydeligste solnedgangen fra høyden. Vakkert.
Jeg fikk også prøvd ut den brasilianske kinoen på søndag, det var sjarm det! For det første så hørte vi lyden av en vifte eller noe lignende samtidig som lyden på filmen var nokså lav, så det var ikke like greit å få med seg alt alltid. Filmen på lerretet var også brent litt i kantene, så det fikk et litt gammeldags, vintage preg over seg. Og med i billetten, som kostet 30 kr, fulgte en pose popcorn med. Gull!
Ellers så er ikke personalet på Hotel Oceanico særlig glade i disse norske, bortskjemte studentene som bor der, og får vist det nå og da. Sist uke begynte de å pusse opp i tredje etasje, noe som medførte hamring som hørtes gjennom hele hotellet fra klokken syv om morgenen. Ettersom avtalen med hotellet var at de fikk bygge utenfor, og at vi på grunn av støy fikk gratis frokost med i prisen, ble senterlederen vår en smule hissig da hun hørte om dette. Dette medførte en hissig telefonsamtale, noe som igjen medførte at hotellpersonalet ble enda mer irriterte på oss, og som igjen medførte at de for å ”straffe” oss bestemte seg for å fjerne påleggsfatet med skinke, smør og ost under frokosten. Skikkelig morsomt! Alle studentene ble meget fornøyde når de så påleggsfatet tilbake på bordet igjen på mandag.
Har også fått etterspørsler etter vær og temperatur oppdateringer, og jeg er redd det har blitt en vane med regn på tirsdager når jeg planlegger å gå ut på samba. Ellers er det stort sett strålende varm sol, med temperaturen på jevnt over 30 grader. Akkurat passe temperatur til å ta en liten dukkert i havet før skolen begynner.
Så lurer jeg jo selvsagt på hvordan været og temperaturen er hjemme?
På fredag var planen å gå ut med danselæreren vår og de tre guttene fra danseklassen som også hadde blitt igjen, men jeg var ikke helt i form så jeg droppet det. Da jeg fortalte guttene at jeg var blitt ”ringe i håve” fikk jeg bare ”Hæh? Har du fått en ring i hodet?” som svar. På sladdergruppa til Paradise Hotel på facebook sto det på søndag uttrykt en viss forvirring over ringen Nora hadde fått i hodet, og hvordan den hadde havnet der. Skal ikke være lett å være fra nord-jæren på en plass full av bergensere og andre utenforstående! Så ble det en avslappende filmkveld i stedetfor.
Lørdag reiste jeg og en liten gjeng fra Farol til gamlebyen på marked. Der tok vi heis ned fra Pelourinho ned til Bahia Marina, hvor markedet er. Artig opplevelse, men nede på markedet hendte det noe enda artigere. Mens vi satt og spiste lønsj, gjenkjente vi et ansikt et par bord bortenfor oss. Han må ha lagt merke til det, for ikke lenge etter kom han bort og spurte ”Are you Norwegians?”. Har jeg nevnt hvor lite turisme det er i Salvador (vi regner med det er derfor alle glor på oss som aliens)? Langt mindre norske turister (det er derfor vi glor som som på aliens når vi først ser noen)? Og når vi først treffer på en, så er det påske- og julenøttmannen på NRK. Jada, vi hadde truffet på selveste Roald Øyen med TV-crew på slep i Salvador. De tok seg tid til en liten prat med oss før han klappet oss på skulderen og la skøyerslig til ”Da vet dere i alle fall svaret på den ene julenøtta!”, før de tuslet videre. Det var vel noe av det mer urealistiske som kunne skjedd der og da. Jeg fordøyer det ennå. Etterpå tok vi heisen opp igjen, og så den nydeligste solnedgangen fra høyden. Vakkert.
Jeg fikk også prøvd ut den brasilianske kinoen på søndag, det var sjarm det! For det første så hørte vi lyden av en vifte eller noe lignende samtidig som lyden på filmen var nokså lav, så det var ikke like greit å få med seg alt alltid. Filmen på lerretet var også brent litt i kantene, så det fikk et litt gammeldags, vintage preg over seg. Og med i billetten, som kostet 30 kr, fulgte en pose popcorn med. Gull!
Ellers så er ikke personalet på Hotel Oceanico særlig glade i disse norske, bortskjemte studentene som bor der, og får vist det nå og da. Sist uke begynte de å pusse opp i tredje etasje, noe som medførte hamring som hørtes gjennom hele hotellet fra klokken syv om morgenen. Ettersom avtalen med hotellet var at de fikk bygge utenfor, og at vi på grunn av støy fikk gratis frokost med i prisen, ble senterlederen vår en smule hissig da hun hørte om dette. Dette medførte en hissig telefonsamtale, noe som igjen medførte at hotellpersonalet ble enda mer irriterte på oss, og som igjen medførte at de for å ”straffe” oss bestemte seg for å fjerne påleggsfatet med skinke, smør og ost under frokosten. Skikkelig morsomt! Alle studentene ble meget fornøyde når de så påleggsfatet tilbake på bordet igjen på mandag.
Har også fått etterspørsler etter vær og temperatur oppdateringer, og jeg er redd det har blitt en vane med regn på tirsdager når jeg planlegger å gå ut på samba. Ellers er det stort sett strålende varm sol, med temperaturen på jevnt over 30 grader. Akkurat passe temperatur til å ta en liten dukkert i havet før skolen begynner.
Så lurer jeg jo selvsagt på hvordan været og temperaturen er hjemme?
torsdag, oktober 16, 2008
Danseklassen på danseshow!
Tusen takk for alle gratulasjoner! Så uvant det var å feire bursdagen min i Sør-Amerika, - nitten år og det føltes ikke slik i det hele tatt! Jeg hadde det veldig fint helt fra morgenen av, da Susanne vekket meg med en lystigere tone (thomas tog) enn den vanlige vekkerklokka vår. Søtt! På kvelden gikk jentene på Oceanico ut og spiste i Bahia Marina, det finere området i Salvador, på Fiona Pizzeria. Også veldig koselig! Jeg hadde egentlig lovet å lage kake på kvelden, men da alle jentene spiste seg kvalme på sjokolademousse på Fiona, og ting ikke gikk helt som det skulle, utsatte vi den noen dager. Satser på at det blir ny kake i helgen!
I går kveld var danseklassen på danseshow i Pelourinho, og jeg var utslitt etter to lange og harde dager. Men samme kan det være, for det gikk ikke an å være trøtt på det showet! Her danset gudene og gudinnene seg inn på scenen til afrikanske rytmer, i de mest fargerike kostymene og med de villeste hylene. Vi fikk oppleve havgudinnen, ildgudinnen, saltvannsgudinnen, medisinguden og flere krigsguder. En av danserne hadde noen særdeles rare øyne, og Heidi fortalte meg de stammet fra en ”stamme” fra Bahia. De kalte det olhos de mel, altså honningfargede øyne. Å se de så lysebrune øynene i det ellers mørkfargede ansiktet var nesten skummelt. Den stakkars, utrolig dyktige danseren med det brede smilet så dyrisk ond ut! Skulle ønske jeg kunne fotografert dem, men det var selvsagt ikke lov.
Det mest spektakulære tror jeg må være når det kom en danser inn på scenen med en stor krukke levende ild balanserende på hodet, samt to mindre i hendene. Og han danset! Fort, høyt, lavt, overalt, - og ennå med disse ildbegerene flagrende som store ildfluer rundt ham. Alle vi som satt på første rad fikk kjenne en vag smakebit av denne intense varmen fra ilden som han langsomt gned mot den bare huden sin.
Jeg kan ikke unnlate å nevne en av krigsdansene, med flere mannlige dansere på scenen. De var kledd i intet annet enn et lite tørkle foran og bak, og med hoppspark og vind i showet tenkte vi ikke annet enn; hvem trenger vel å gå på mannlig strippeklubb? Artig!
Mot slutten av showet fikk vi se nok en capoeiraoppvisning, og etter å ha trent idretten selv i noen uker klarte jeg faktisk å kjenne igjen noen av bevegelsene de gjorde. Disse oppviserne var likevel mer akrobatiske og mer rytmiske i sporten enn hva jeg har sett så langt. Det var veldig motiverende å se ekte afrikansk dans før vi skal ha show i det selv, allerede neste uke. Jeg gruer meg litt…
I går kveld var danseklassen på danseshow i Pelourinho, og jeg var utslitt etter to lange og harde dager. Men samme kan det være, for det gikk ikke an å være trøtt på det showet! Her danset gudene og gudinnene seg inn på scenen til afrikanske rytmer, i de mest fargerike kostymene og med de villeste hylene. Vi fikk oppleve havgudinnen, ildgudinnen, saltvannsgudinnen, medisinguden og flere krigsguder. En av danserne hadde noen særdeles rare øyne, og Heidi fortalte meg de stammet fra en ”stamme” fra Bahia. De kalte det olhos de mel, altså honningfargede øyne. Å se de så lysebrune øynene i det ellers mørkfargede ansiktet var nesten skummelt. Den stakkars, utrolig dyktige danseren med det brede smilet så dyrisk ond ut! Skulle ønske jeg kunne fotografert dem, men det var selvsagt ikke lov.
Det mest spektakulære tror jeg må være når det kom en danser inn på scenen med en stor krukke levende ild balanserende på hodet, samt to mindre i hendene. Og han danset! Fort, høyt, lavt, overalt, - og ennå med disse ildbegerene flagrende som store ildfluer rundt ham. Alle vi som satt på første rad fikk kjenne en vag smakebit av denne intense varmen fra ilden som han langsomt gned mot den bare huden sin.
Jeg kan ikke unnlate å nevne en av krigsdansene, med flere mannlige dansere på scenen. De var kledd i intet annet enn et lite tørkle foran og bak, og med hoppspark og vind i showet tenkte vi ikke annet enn; hvem trenger vel å gå på mannlig strippeklubb? Artig!
Mot slutten av showet fikk vi se nok en capoeiraoppvisning, og etter å ha trent idretten selv i noen uker klarte jeg faktisk å kjenne igjen noen av bevegelsene de gjorde. Disse oppviserne var likevel mer akrobatiske og mer rytmiske i sporten enn hva jeg har sett så langt. Det var veldig motiverende å se ekte afrikansk dans før vi skal ha show i det selv, allerede neste uke. Jeg gruer meg litt…
søndag, oktober 12, 2008
Wee!
Jeg fikk til å laste opp et bilde! Det er fra tredje kvelden her nede, da vi var ute på et fort og fikk se en capoeira oppvisning. En veldig koselig kveld:)
mandag, oktober 06, 2008
Oppdatering fra våren i Bahia
Tiden flyr! Hva mer kan jeg si? Den siste uka har det skjedd så mye! Sist tirsdag hadde vi egentlig tenkt oss på samba i gatene i Pelourinho, men så fikk vi høre rykter om Beatleskveld på ene pizzaplassen i Rio Vermelho (der hvor pousadaen ligger). Og en Beatleskveld i Sør-Amerika er ikke ofte! Så dette måtte vi få med oss, og med litt konsentrasjon så klarte en faktisk å skjelne teksten. Ikke verst! Det som er gale er at nå har jeg vært her i over en måned, og enda ikke klart å få med meg en tirsdagssamba i Pelourinho.
Sist uke ble vi altså ferdige med sandvolleyball, som vi hadde holdt på med i to uker. Tror jeg med sikkerhet kan si at dette faget er en av mine topp to favoritter. Vegard Høidalen var trener, og jeg tror faktisk jeg forbedret meg litt i løpet av de to ukene. Lørdag var tiden inne for volleyballturnering, og selv om Ida og jeg ikke var, heh, blant de aller flinkeste, så ble vi med likevel! Deltakelse er viktig! Det ble altså en lang dag å sitte i sola, og resulterte i en del solbrente kropper som tuslet hjemover i to-tiden.
Da var altså sandvolleyball og capoeira over, og det mest spennende faget av alle sto for tur; fotball. Rinaldo, fagansvarlig på gateway college Salvador, er da mesteren på området. Vi har allerede hatt to timer med fotball, og jeg føler ikke på nåværende tidspunkt at Rinaldo og jeg kommer til å bli særlig venner.
Som erstatter for Vegard, kom Eivind, vår nye treningslære- og grunntreningslærer. Han er fra Nedstrand, av alle plasser, og har allerede klart å gi de fleste studentene kraftig gangsperr etter sine siste tre treningsøkter (3000m, makspuls-test, 45 min. joggetur på sone 3). Jeg har ikke fått deltatt på noe av dette enda, da mine nye, blå fotballsko ga meg såpass store sår på føttene at jeg ikke klarer å gå med sko.
På mandag bestemte jeg meg for å være litt veldedig, og slengte meg på et av forslagene til senterledelsen. Jeg sto opp tidlig og tok buss til bydelen Amaralina, ti minutter utenfor Ondina. Her hoppet jeg av ved en sko som het Centro Municipal de Arte-educacao e Cultura Mario Gusmao, hvor Scott fra New York, Raol fra India og Nathan fra Perth møtte meg. Veldig greit at det var noen til å oversette for meg der. Opplegget var i forbindelse med Barnas Måned, og etterhvert kom det tuslende inn eleve brasilianske barn i klasserommet. Her hjalp jeg dem med å lage drage, som alle dekorerte med farger og lagde haler til. På hver sin drage skrev alle barna på et ønske, og etterpå gikk vi ut på stranda for å fly med dem, og på den måten sende ønskene til himmelen. Mange av barna hadde skrevet på "paz". Nathan fortalte meg at det betyr peace. Etterpå gikk vi opp i dansesalen, og Raol lærte barna (og meg) den improvisatoriske rytmens gleder. I dansesalen hang det forresten en kopi av bildet "Livets dans", av Edvard Munch. Det var tydelig at ungene syntes det var stas med en fra Norge på besøk, det fortalte flere på slutten av dagen satte vi oss i en stor ring og snakket om hvilke inntrykk vi hadde fått. En veldig vakker opplevelse.
Senere samme kveld skulle hele danseklassen, dvs alle 7 studentene som har dans, på danseshow i forbindelse med kurset. Dette showet hadde blitt avlyst uten at gateway hadde fått beskjed om det, så i stedetfor spanderte gateway middag på alle på fiona pizza, i det finere strøket Bahia Marina. Veldig trivelig kveld! I går var vi og tok mål til dansekostymene som skal sys til showet vårt, blir spennende å danse hele koreografien i rett antrekk! Jeg gleder meg!
Til nå har jeg også hatt to gitartimer, og det går bra selv om Remy og Erlend, som jeg tar timer med, er på et helt annet nivå enn meg. Oskar i klassen min er også veldig dyktig på gitaren, og har gått med på å lære meg et par triks, og det er alltid gøy! Hvis det er noen som savner bilder her ifra, så skal jeg prøve å laste opp noen en dag nettet er på sitt beste, men til da kan dere jo gå inn på gateways hjemmesides nyhetsarkiv, hvor det legges ut oppdateringer og bilder med jevne mellomrom.
http://www.gatewaycollege.no/
Idrettsjentene måtte jo også få utfordre Brasil, og sist fredag vant vi en overlegen seier mot noen hissige små damer! 8-1 ble stillingen til slutt. Jeg spilte selvfølgelig ikke, så det var en vel fortjent seier!
Sist uke ble vi altså ferdige med sandvolleyball, som vi hadde holdt på med i to uker. Tror jeg med sikkerhet kan si at dette faget er en av mine topp to favoritter. Vegard Høidalen var trener, og jeg tror faktisk jeg forbedret meg litt i løpet av de to ukene. Lørdag var tiden inne for volleyballturnering, og selv om Ida og jeg ikke var, heh, blant de aller flinkeste, så ble vi med likevel! Deltakelse er viktig! Det ble altså en lang dag å sitte i sola, og resulterte i en del solbrente kropper som tuslet hjemover i to-tiden.
Da var altså sandvolleyball og capoeira over, og det mest spennende faget av alle sto for tur; fotball. Rinaldo, fagansvarlig på gateway college Salvador, er da mesteren på området. Vi har allerede hatt to timer med fotball, og jeg føler ikke på nåværende tidspunkt at Rinaldo og jeg kommer til å bli særlig venner.
Som erstatter for Vegard, kom Eivind, vår nye treningslære- og grunntreningslærer. Han er fra Nedstrand, av alle plasser, og har allerede klart å gi de fleste studentene kraftig gangsperr etter sine siste tre treningsøkter (3000m, makspuls-test, 45 min. joggetur på sone 3). Jeg har ikke fått deltatt på noe av dette enda, da mine nye, blå fotballsko ga meg såpass store sår på føttene at jeg ikke klarer å gå med sko.
På mandag bestemte jeg meg for å være litt veldedig, og slengte meg på et av forslagene til senterledelsen. Jeg sto opp tidlig og tok buss til bydelen Amaralina, ti minutter utenfor Ondina. Her hoppet jeg av ved en sko som het Centro Municipal de Arte-educacao e Cultura Mario Gusmao, hvor Scott fra New York, Raol fra India og Nathan fra Perth møtte meg. Veldig greit at det var noen til å oversette for meg der. Opplegget var i forbindelse med Barnas Måned, og etterhvert kom det tuslende inn eleve brasilianske barn i klasserommet. Her hjalp jeg dem med å lage drage, som alle dekorerte med farger og lagde haler til. På hver sin drage skrev alle barna på et ønske, og etterpå gikk vi ut på stranda for å fly med dem, og på den måten sende ønskene til himmelen. Mange av barna hadde skrevet på "paz". Nathan fortalte meg at det betyr peace. Etterpå gikk vi opp i dansesalen, og Raol lærte barna (og meg) den improvisatoriske rytmens gleder. I dansesalen hang det forresten en kopi av bildet "Livets dans", av Edvard Munch. Det var tydelig at ungene syntes det var stas med en fra Norge på besøk, det fortalte flere på slutten av dagen satte vi oss i en stor ring og snakket om hvilke inntrykk vi hadde fått. En veldig vakker opplevelse.
Senere samme kveld skulle hele danseklassen, dvs alle 7 studentene som har dans, på danseshow i forbindelse med kurset. Dette showet hadde blitt avlyst uten at gateway hadde fått beskjed om det, så i stedetfor spanderte gateway middag på alle på fiona pizza, i det finere strøket Bahia Marina. Veldig trivelig kveld! I går var vi og tok mål til dansekostymene som skal sys til showet vårt, blir spennende å danse hele koreografien i rett antrekk! Jeg gleder meg!
Til nå har jeg også hatt to gitartimer, og det går bra selv om Remy og Erlend, som jeg tar timer med, er på et helt annet nivå enn meg. Oskar i klassen min er også veldig dyktig på gitaren, og har gått med på å lære meg et par triks, og det er alltid gøy! Hvis det er noen som savner bilder her ifra, så skal jeg prøve å laste opp noen en dag nettet er på sitt beste, men til da kan dere jo gå inn på gateways hjemmesides nyhetsarkiv, hvor det legges ut oppdateringer og bilder med jevne mellomrom.
http://www.gatewaycollege.no/
fredag, september 26, 2008
22 dager.
.
I dag er jeg i Brasil på 22. dagen.
Jeg har ikke brukt sokker på 22 dager.
Her nede jogger menn forbi deg i bare speedoen, selv om klokka er ni om kvelden og sola borte for tre timer siden.
Her måtte vi vennes av med å hive dopapiret i do, og heller anvende oss til søppelbøtta ved siden av.
Her går det menn på gata, kledd opp i små ballerinaskjørt mens de rister opp og ned på hoftene slik at skjørtet får vind, og viser ubeskjedent fram den brasilianske tangatrusen med matchende hofteholdere under.
Vi var forresten på Gay Parade her for et par uker siden, det er noe av det mest intense jeg noen gang har vært med på. Disse "typene" var så femi at selv Paris Hilton ville sett ut som en tomboy i forhold. Hele Campo Grande, parken i gamlebyen, var stappfull av dansende homser og transvesitter. Skulle ønske jeg hadde våget å ta med kameraet, så kunne dere fått sett selv.
Tenk at neste uke er det allerede oktober. Det er nå bare 17 dager til jeg fyller 19 år, her nede i Bahia. For første gang i mitt liv har jeg bursdag på våren, og får ikke oppleve de mørke, norske høstkveldene. Da skal jeg lage muffins. Jeg har funnet ut at jeg har det ganske greit, siden jeg kan bare avtale med studentene på Pousadaen, leilighetskompleks 5 minutter med buss fra hotellet, og så får jeg komme der og lage egen mat.
Jeg koser meg!
I dag spilte guttene kamp mot et lokalt brasiliansk fotballag, og nesten hele gateway var der for å se på. Jeg var der, satt på heiabenkene og så faktisk på hele kampen, mens Charlotte prøvde å lære meg hva som var bra spill og ikke. Men dette har vi snakket om før, så det trenger vi ikke gå mer inn på.
Derfor satt jeg heller og fotograferte et par glimt fra kampen, som vi tapte: 8-5. Etterpå samlet fotballtrener Rinaldo oss, og informerte om tyvene som var gamle kjenninger av politiet, og som hadde stått og sett ned på halve kampen. Stått og sett på alle de rike, norske studentene. Rinaldo fortalte at de nå lå der oppe og ventet, så vi burde gå i større grupper, eller ta taxi rett tilbake til hotellet. Jeg, med mitt kamera til 8500 kroner i en plastikkbærepose fra spar, skal ærlig si jeg følte meg en smule utsatt.
Er ikke det litt sprøtt? Når læreren din sier at tyver står klare til å ta dere med en gang dere går ut, så det kanskje er tryggest å gå samlet flokk?
Til nå har vi allerede hatt flere tilfeller av ran og svindling blant studentene.
Brasil er sprøtt.
Brasil er et eneste stort kultursjokk.
I dag er jeg i Brasil på 22. dagen.
Jeg har ikke brukt sokker på 22 dager.
Her nede jogger menn forbi deg i bare speedoen, selv om klokka er ni om kvelden og sola borte for tre timer siden.
Her måtte vi vennes av med å hive dopapiret i do, og heller anvende oss til søppelbøtta ved siden av.
Her går det menn på gata, kledd opp i små ballerinaskjørt mens de rister opp og ned på hoftene slik at skjørtet får vind, og viser ubeskjedent fram den brasilianske tangatrusen med matchende hofteholdere under.
Vi var forresten på Gay Parade her for et par uker siden, det er noe av det mest intense jeg noen gang har vært med på. Disse "typene" var så femi at selv Paris Hilton ville sett ut som en tomboy i forhold. Hele Campo Grande, parken i gamlebyen, var stappfull av dansende homser og transvesitter. Skulle ønske jeg hadde våget å ta med kameraet, så kunne dere fått sett selv.
Tenk at neste uke er det allerede oktober. Det er nå bare 17 dager til jeg fyller 19 år, her nede i Bahia. For første gang i mitt liv har jeg bursdag på våren, og får ikke oppleve de mørke, norske høstkveldene. Da skal jeg lage muffins. Jeg har funnet ut at jeg har det ganske greit, siden jeg kan bare avtale med studentene på Pousadaen, leilighetskompleks 5 minutter med buss fra hotellet, og så får jeg komme der og lage egen mat.
Jeg koser meg!
I dag spilte guttene kamp mot et lokalt brasiliansk fotballag, og nesten hele gateway var der for å se på. Jeg var der, satt på heiabenkene og så faktisk på hele kampen, mens Charlotte prøvde å lære meg hva som var bra spill og ikke. Men dette har vi snakket om før, så det trenger vi ikke gå mer inn på.
Derfor satt jeg heller og fotograferte et par glimt fra kampen, som vi tapte: 8-5. Etterpå samlet fotballtrener Rinaldo oss, og informerte om tyvene som var gamle kjenninger av politiet, og som hadde stått og sett ned på halve kampen. Stått og sett på alle de rike, norske studentene. Rinaldo fortalte at de nå lå der oppe og ventet, så vi burde gå i større grupper, eller ta taxi rett tilbake til hotellet. Jeg, med mitt kamera til 8500 kroner i en plastikkbærepose fra spar, skal ærlig si jeg følte meg en smule utsatt.
Er ikke det litt sprøtt? Når læreren din sier at tyver står klare til å ta dere med en gang dere går ut, så det kanskje er tryggest å gå samlet flokk?
Til nå har vi allerede hatt flere tilfeller av ran og svindling blant studentene.
Brasil er sprøtt.
Brasil er et eneste stort kultursjokk.
mandag, september 22, 2008
Da var det en stund siden sist!
.
Har ikke hatt tid eller nett til å oppdatere, men her får dere en grundig en.
Jeg har kjøpt meg gitar! Jeg, Remy og Erlend reiste inn til gamlebyen, Pelhorinho, og kjøpte hver vår inne på en liten blå butikk som heter Prima Vera. Min er svart og kjempevakker. Det var herlig å få spille litt igjen, og få øvd meg litt mer. Vi holder ennå på å avtale når vi skal ha vår første gitartime, det er så vanskelig å få kommunisert når vi ikke har mobiler og alle bor på hver sin plass og ingen går i samme klasse.
Å slippe å tenke på mobilen er egentlig ganske befriende! Jeg har lurt litt på hvordan det vil bli når jeg kommer hjem igjen, om jeg rett og slett vil glemme å ta med meg mobilen rundtforbi, og om jeg enda automatisk vil legge pengene i behåen i stedetfor lommeboka. Blir spennende å se... Forresten så klarer jeg nå å lade mobilen igjen, så dere kan nå meg på mitt gamle, norske nummer.
Samme dagen som jeg kjøpte meg gitar, skulle vi på spa. Men spaen var fullbooket de neste fire dagene, så vi spurte resepsjonen til råd, praiet oss en taxi og kjørte avgårde mot det uventede. Taxien stoppet utenfor en park full av massasjebord og parasoller, og som lå mellom stranda og veien. Her fikk vi massasje for hele kroppen i en time til 90kr. Helt greit, hadde det ikke gjort så forferdelig vondt! Massøren min fant knuter til og med på armene mine!
I helgen fant vi ut det var på tide med en aldri så liten utflukt. Vi fikk ordnet tur til det mer eksklusive (iiiik) Praia do Forte. Her sov vi en natt på et eksotisk hotell, og bare det var verdt hele turen, som tok 1,5 time med bil. Planen var hvalsafari, men med en del uflaks og værgudene i mot oss så ble ikke det noe av. Buhu. I stedetfor hoppet vi på en annen tur som innebar 20 minutters gåing gjennom regnskogen (ups; er ikke like spennende som det høres ut!), for så å padle med hendene bortover et vann i noen små raftingbåter. Ikke så vittig nei, ble rett og slett sliten! Men notert som egentrening. Etter det slengte vi oss i tau over hele vannet, det var litt mer spennende. Cirka alle jentene mistet bikinitrusa da de landet i vannet på andre siden. Jammen bra det sto en macho brasilianer der til redning!
Praia do Forte var en herlig liten plass, med en del mer turister enn vi er vant med. Så utrolig å kunne gå med kameraet framme, og slippe å tenke på hvem som følger etter oss litt lenger bak. Etter middagen på kvelden gikk vi hjem og slappet av, helt til neste morgen. Jeg og Elin gjorde i det minste det, Susanne, Marte og Kimo kom seg ut blant de lokale. Søndagen fikk vi se på skilpadder, fisker og haier i en liten skilpaddepark, og det var gøy det. Vi var hjemme rundt halv sju, alle kjempetrøtte. Koselig tur!
Når det gjelder skolen, så har vi til nå hatt tre idretter: dans, capoeira og sandvolleyball. Jeg kan si det med en gang; capoeira er noe dritt. Heldigvis er vi snart ferdige med det. Vi så en oppvisning med det den første uka, og da så det virkelig kult ut. Problemet er at jeg ikke er noen akrobat! Jeg klarer å snurre kråke, men noe mer avansert funker bare ikke for meg. Dansen, derimot, er kjempegøy! Danselæreren vår er en energiball, og når hun viser afrodansen for oss så kan jeg lett se for meg henne danse rundt et bål i det villeste Afrika. Jeg skal begynne å ta ekstra dansetimer to ganger i uka.
I dag hadde vi altså vår første sandvolleyballtrening med Vegard Høydalen som trener. Det var hardt, men kjempegøy. Herlig å stupe rett uti havet etterpå. Vi skal ha sandvolleyball som fag i to uker framover nå, og begynner med treningsteori først i oktober. Og når vi først snakker om oktober, - det er jo da jeg har bursdag! Da skulle jeg ønske jeg hadde hatt et kjøkken til å lage bursdagsmuffins i! På min egen måte... Det er ganske dumt å ikke kunne lage min egen mat, det er noe av det jeg kommer til å savne mest tror jeg. Men jeg hører rykte om at de på Pousadaen har stekeovn, så jeg tenkte jeg kunne snylte iltt på dem. Ting vil alltids ordne seg!
Hvordan går det hjemme? Vær så snill hold meg oppdatert, det er jo ikke alle dere som har blogg som jeg kan gå å lure på... Jeg dør av nysgjerrighet! Og hvis dere først er her inne, så skader det ikke å legge igjen en liten kommentar, det er ikke så avansert. Så vet jeg i allefall om noen gidder å lese her inne en gang i blant:) Savner dere hjemme!
Har ikke hatt tid eller nett til å oppdatere, men her får dere en grundig en.
Jeg har kjøpt meg gitar! Jeg, Remy og Erlend reiste inn til gamlebyen, Pelhorinho, og kjøpte hver vår inne på en liten blå butikk som heter Prima Vera. Min er svart og kjempevakker. Det var herlig å få spille litt igjen, og få øvd meg litt mer. Vi holder ennå på å avtale når vi skal ha vår første gitartime, det er så vanskelig å få kommunisert når vi ikke har mobiler og alle bor på hver sin plass og ingen går i samme klasse.
Å slippe å tenke på mobilen er egentlig ganske befriende! Jeg har lurt litt på hvordan det vil bli når jeg kommer hjem igjen, om jeg rett og slett vil glemme å ta med meg mobilen rundtforbi, og om jeg enda automatisk vil legge pengene i behåen i stedetfor lommeboka. Blir spennende å se... Forresten så klarer jeg nå å lade mobilen igjen, så dere kan nå meg på mitt gamle, norske nummer.
Samme dagen som jeg kjøpte meg gitar, skulle vi på spa. Men spaen var fullbooket de neste fire dagene, så vi spurte resepsjonen til råd, praiet oss en taxi og kjørte avgårde mot det uventede. Taxien stoppet utenfor en park full av massasjebord og parasoller, og som lå mellom stranda og veien. Her fikk vi massasje for hele kroppen i en time til 90kr. Helt greit, hadde det ikke gjort så forferdelig vondt! Massøren min fant knuter til og med på armene mine!
I helgen fant vi ut det var på tide med en aldri så liten utflukt. Vi fikk ordnet tur til det mer eksklusive (iiiik) Praia do Forte. Her sov vi en natt på et eksotisk hotell, og bare det var verdt hele turen, som tok 1,5 time med bil. Planen var hvalsafari, men med en del uflaks og værgudene i mot oss så ble ikke det noe av. Buhu. I stedetfor hoppet vi på en annen tur som innebar 20 minutters gåing gjennom regnskogen (ups; er ikke like spennende som det høres ut!), for så å padle med hendene bortover et vann i noen små raftingbåter. Ikke så vittig nei, ble rett og slett sliten! Men notert som egentrening. Etter det slengte vi oss i tau over hele vannet, det var litt mer spennende. Cirka alle jentene mistet bikinitrusa da de landet i vannet på andre siden. Jammen bra det sto en macho brasilianer der til redning!
Praia do Forte var en herlig liten plass, med en del mer turister enn vi er vant med. Så utrolig å kunne gå med kameraet framme, og slippe å tenke på hvem som følger etter oss litt lenger bak. Etter middagen på kvelden gikk vi hjem og slappet av, helt til neste morgen. Jeg og Elin gjorde i det minste det, Susanne, Marte og Kimo kom seg ut blant de lokale. Søndagen fikk vi se på skilpadder, fisker og haier i en liten skilpaddepark, og det var gøy det. Vi var hjemme rundt halv sju, alle kjempetrøtte. Koselig tur!
Når det gjelder skolen, så har vi til nå hatt tre idretter: dans, capoeira og sandvolleyball. Jeg kan si det med en gang; capoeira er noe dritt. Heldigvis er vi snart ferdige med det. Vi så en oppvisning med det den første uka, og da så det virkelig kult ut. Problemet er at jeg ikke er noen akrobat! Jeg klarer å snurre kråke, men noe mer avansert funker bare ikke for meg. Dansen, derimot, er kjempegøy! Danselæreren vår er en energiball, og når hun viser afrodansen for oss så kan jeg lett se for meg henne danse rundt et bål i det villeste Afrika. Jeg skal begynne å ta ekstra dansetimer to ganger i uka.
I dag hadde vi altså vår første sandvolleyballtrening med Vegard Høydalen som trener. Det var hardt, men kjempegøy. Herlig å stupe rett uti havet etterpå. Vi skal ha sandvolleyball som fag i to uker framover nå, og begynner med treningsteori først i oktober. Og når vi først snakker om oktober, - det er jo da jeg har bursdag! Da skulle jeg ønske jeg hadde hatt et kjøkken til å lage bursdagsmuffins i! På min egen måte... Det er ganske dumt å ikke kunne lage min egen mat, det er noe av det jeg kommer til å savne mest tror jeg. Men jeg hører rykte om at de på Pousadaen har stekeovn, så jeg tenkte jeg kunne snylte iltt på dem. Ting vil alltids ordne seg!
Hvordan går det hjemme? Vær så snill hold meg oppdatert, det er jo ikke alle dere som har blogg som jeg kan gå å lure på... Jeg dør av nysgjerrighet! Og hvis dere først er her inne, så skader det ikke å legge igjen en liten kommentar, det er ikke så avansert. Så vet jeg i allefall om noen gidder å lese her inne en gang i blant:) Savner dere hjemme!
Abonner på:
Innlegg (Atom)