Jeg er bekymret. Veldig bekymret, faktisk. Til å begynne med var det litt interessant, kanskje til og med litt spennende til tider.. Jeg fikk opplæring i det, og prøvde alt det jeg kunne å forstå. Men fotball er enda et aldri så lite mysterium for meg, og så lenge jeg ikke klarer å engasjere meg for annet enn de svette, muskuløse, mandige fotballårene som sprinter rundt på den grønne matta, er jeg redd for hvordan jeg vil klare meg i Brasil. Jeg har, uvilkårlig, fotball som et av hovedfagene mine.
Det er ikke det at jeg er helt blank på det, jeg fikk Stian til å lære meg det meste av det grunnleggende, til og med off-sideregelen (en meget komplisert regel, sa Stian, da jeg ikke helt forsto til å begynne med. Jeg nikket og svarte akkurat.). Min oppfatning av fotball er i grunnen ganske misforstått. En liten feilaktig uttalelse, og BANG! -merket for livet. Men hvem kunne egentlig klandre meg uansett? Hadde det vært bedre om jeg hadde forholdt meg taus videre, og resten, av kampen? Ville ikke min egentlige fascinasjon over fotballsporten kommet fram for en dag?
For to uker kjøpte jeg til og med mitt aller første par med fotballsko. Jeg trippet inn på XXL i mitt mest femi antrekk, og latet alt jeg kunne som om jeg hadde greie på det jeg skulle der. Fotballsko, fotballsko... Hva kjennetegner fotballsko.... Der! Et stort grønt skilt hvor det sto skrevet FOTBALLSKO i store svarte bokstaver. Ahh.. Da var det jo bare å velge!
10 minutter senere trippet jeg stolt ut igjen med mine nye, marineblå fotballsko. Jeg hadde allerede lagt bak meg fotballskoekspeditøren som i noen lange sekund hadde hvilt blikket sitt på utringningen min idet jeg spurte ham hvor treningsbehåene hang. Kombinasjonen Nora + Fotball kan ikke ha plaget ham stort.
Noen av kompisene mine spiller fotball stadig vekk, og spør meg hjertelig om jeg vil ta del i sportsgleden fra tid til annen. Selvsagt, svarer jeg som oftest. Det er bare det at når jeg spiller med dem, så er det ikke det at jeg er for løssluppen i toppen, det er det at de leser meg bedre ved at de er raske i kjeften. Straffe! roper de, og så stopper jeg opp når jeg omsider har fått foten på ballen, bare for at de skal kunne drible den fra meg igjen. Trodde du det var straffe? Hah! Alltid er det et eller annet. Er det keepers ball så roper de corner. Er det hands så roper de straffe. Er det corner så roper de hands. Og det bare for min del, er det ikke søtt?
Og jeg spør nå: Hvordan skal en allerede forvirret utenforstående som meg klare å skjelne mellom alle disse reglene når jeg ikke en gang får med meg alle tilfellene selv? Jeg er ikke så kvikk, OK?? Slutt å takle meg mens jeg er eneste jenta på banen! Slutt å klappe meg på skulderen og si bra innsats, neste gang treffer du helt sikkert ballen, og løpe videre. Jeg er lei av å bli mobbet for å kommentere at ballen er (stygg refleks-)gul i stedenfor svart og hvit. Ha litt tålmodighet med meg, så kanskje jeg kommer meg gjennom faget FOTBALL i Brasil om tre måneder.
På forhånd takk.
(Obs! For andre utenforståere; å drible er når en spiller bruker foten til å ta ballen fra en annen spiller. Å Takle betyr å ta den med makt.)
Kulerund mage!:)
Nora: Du, klarer du å gå opp i bro?
I april 2008 skapte hun derfor stor oppstandelse da hun, kontra de eventyrlige og barnevennlige fotografiene i Disneykampanjen, fotograferte Disney's mest populære hovedrolle, Hannah Montana, toppløs. Femtenårige Miley Cyrus ble fotografert naturlig med lite sminke, og et helt annet uttrykk kom fram enn som vist på Disney Channel-programmet Hannah Montana. Det eneste som dekker henne er et sengelaken, og ryggen er bar. Etter at dette bildet ble trykket i Vanity Fair, sank seertallet på Hannah Montana drastisk. Selv synes jeg at bildet er et naturlig og vakkert portrett. Hva mener du?
