I drømmeland

Nora har kastet ullundertøyet! Jeg vet - det høres veldig eksotisk ut, men ikke la dere lure. Det er rett og slett bare det faktum at vårt kjære vestland endelig har tenkt å følge trenden for årstiden, og sette opp temperaturen noen hakk. I dag da jeg gikk ut regnet det til og med! Det var akkurat som om Bergen kom tilbake til meg slik Bergen virkelig er, akkurat som om byen har ligget i dvale hele vinteren og endelig tør å vise seg i sin skinnende, våte prakt etter den lange vinterens herredømme. Jeg tuller ikke når jeg sier jeg faktisk ble litt nostalgisk - hvis en kan kalle å tenke tilbake fire måneder i tid for nostalgisk - da jeg plukket med meg paraplyen i veska ("Hm, så koselig, akkurat sånn som jeg pleide å gjøre i høst") på vei til demonstrasjon.

Demonstrasjon, ja. Studentene i Bergen, eller i alle fall en bitteliten del av dem, samlet seg i dag nede på torgallmenningen for å protestere mot regjeringens brutte løfter om 11 måneders studiestøtte. Det er jo ikke så lett å være student og prestere bra på eksamen, når en samtidig må jobbe for å tjene inn til en ekstra husleie i tillegg til å lese. Og tro meg, lesing tar tid... Nå er det bare seks dager igjen til min eksamen, og jeg klarer bare ikke å ta meg sammen og lese effektivt. Jeg mangler den strukturen og målbevisstheten som jeg satte meg opp da det nærmet seg konteeksamen. Nå går jeg bare rundt i en boble og kjenner på hvordan det nærmer seg, og hvor langt etter jeg er. Tiden går så altfor fort!

Dette er antagelig ikke på toppen av listen over det dere ønsker å lese om her, det beklager jeg gjerne. En ting som kanskje faller mer i smak er at jeg og jentene dro for å se Alice in Wonderland på kino i går! Å, for en nydelig og magisk film! Noen synes Johnny Depp har utspilt sin rolle som gal, men her må jeg si han beviste det motsatte, selv om jeg gjerne hadde sett litt flere ´gale´ replikker i filmen sånn generelt. Når jeg tenker meg om er det ikke rart jeg aldri likte denne filmen som barn, den er jo litt skremmende på en klaustrofobisk måte. Krymper her, vokser der, skapninger som er litt her og litt "hjemme bra -bortevekk" der, alle disse tingene som ikke skal gå an. Peter Pan var mer min stil, hvor de eneste store forvandlingene var at de fikk til å fly og kanskje aldri bli voksen. Men det er det da ikke noe skremmende ved, jeg ville heller aldri bli voksen da jeg var barn. I tillegg til at han reddet Wendy på særdeles heltedådig vis opptil flere ganger.
Uansett, nå når jeg faktisk forstår hva Alice i Eventyrland handler om, fikk jeg lyst til å lese hele boka. Jeg har snoket litt rundt etter kjente sitat derifra, og den virker så søt! Den fineste scenen i filmen, etter min mening, var i teselskapet, hvor den ene etter den andre levde i ekstase inni sin egen mentale boble. Jeg elsker at Tim Burton har fanget en drøm - eller et mareritt - akkurat slik det kunne utspilt seg i ekte drømmer, hvor alt som er bisart likevel er så ekte. Og så fortryllende. Jeg ville ikke nølt med å hoppe inn i kinosalen for en andre omgang, så jeg synes i allefall at dere som ikke har sett den i det hele tatt burde lette på dere med det samme og forberede dere for en visuell reise avgårde til Wonderland.

Alice: But I don't want to go among mad people.
The Cat: Oh, you can't help that. We're all mad here. I'm mad. You're mad.
Alice: How do you know I'm mad?
The Cat: You must be. Or you wouldn't have come here.
Alice: And how do you know that you're mad?
The Cat: To begin with, a dog's not mad. You grant that?
Alice: I suppose so,
The Cat: Well, then, you see, a dog growls when it's angry, and wags its tail when it's pleased. Now I growl when I'm pleased, and wag my tail when I'm angry. Therefore I'm mad.