Nora synger om manna igjen

På fredag pakket Anne Marit sakene sine og flyttet et hakk lenger ned i gata. Det var veldig trist. Hun flyttet inn i et rom hos en jusstudine, og jeg forstår det veldig godt. Jeg hadde heller ikke villet bo i halvkannesmauet vårt hvis jeg hadde planer om å bo i Bergen i fem år til. (Og jeg sier det nok en gang til deg: jeg tar det ikke personlig!) Jeg savner henne litt allerede, kjenner jeg. Men så har hun lovet at jeg kan komme på besøk så mye jeg vil, og hun kan komme masse til oss.

Jeg var og så på den nye leiligheten hennes da vi flyttet ned senga og diverse andre ting, og jeg kjente et stikk av misunnelse da jeg fikk the grand tour. De har en gang der det er plass til flere enn to personer, et helt eget rom til kjøkkenet, badet hadde ingen ekle vinduer andre leilighetskompleks kunne kikke rett inn gjennom, og for ikke å snakke om stuen, som var over dobbelt så stor som kjøkkenet/stua i halvkannesmauet. Jeg tror nok hun får det bra der ja!

På fredag flyttet altså en ny inn til oss, Marit fra Fusa. Hun er 22 år, massasjeterapeut, og jeg og Eirik har allerede luftet muligheten om å ta husvasken for henne hvis hun gir oss litt massasje i gjengjeld. Tror dette kan bli et godt samboerskap.

I går ble 21 årsdagen til Kaja feiret i Bergen by. En kjempekjekk kveld, og som for min del endte opp på nachspiel på villaen til studentorganisasjonene. Jeg vil tro det var rundt 20 gamle og nye RFere som var samlet inne på det lille kontoret til Bergen Realistforening, og hyllet byens gyldne manna, vin og sang. Så kjekt å treffe alle sammen igjen etter jul! I dag hadde vi semesterets generalforsamling, som varte i ufattelige 6,5 timer. Nå blir det bare gøy framover.

Peter, Bjorn & John er tre svensker som har laget sangen som forøvrig har erobret hjertet mitt. Skulle ønske jeg kunne plystre slik som de gjør. Jeg sliter ennå en del med å få til flere toner i stedet for bare en plystrelyd. Og de plystrer så fint! Bare se på musikkvideoen, hvor koselig de har det når de sitter og plystrer for hverandre. Harmoni.

Back in Bergen

.
Det har seg altså slik at jeg fikk meg en liten overraskelse på fredag, da jeg kom hjem etter en uventet treningsøkt opp bakken fra båten (noen gang tenkt over at trillekoffert og slush-snø ikke kommer så godt overens?), og skulle innom nettbanken for å sjekke om stipendet mitt hadde tikket inn på konto. Der var det jammen ikke mye i pluss. Heldig var det at Eirik var hjemme og kunne informere meg om at jeg må betale semesteravgiften før lånekassen kan slippe sine engler i form av tall dalende ned til bergensstudenten. Så, om jeg var heldig kunne friheten være innen rekkevidde i løpet av en uke.

Foretaket ble å tømme fryseren og tørrvareskapet for det det var verdt, og lene meg aldri så lite på Helene. Alt ordner seg! Alltid. Og jammen tror du ikke det ordnet seg på allerede i dag. Utrolig at det går an å føle seg så bra bare ved å få stipend! Nå er husleie for to måneder forhåndsbetalt, gjeld nedbetalt, regninger betalt, støttepenger telefonbetalt og pensumpenger lagt av. Og jeg har bakt noen egenkomponerte, sunne og faktisk ganske så gode blåbærmuffins.

I dag var første skikkelige dag tilbake i forelesningssalen, med faget "Sosialt liv, globalt perspektiv". Jepp, om du legger godviljen til så rimer det til og med. Det var faktisk ganske ok! Siden det bare var første forelesning gikk vi ikke så dypt i det, men generelt tror jeg ikke det faget behøver å være så gale. Og foreleseren var også flink. Jeg begynner tidlig (som alltid) å legge planer for å få med meg flest mulig seminarer i år, med start i morgen. Det er jo veldig anbefalt, selv om en ikke snakker flytende fagspråk.

Det er en liten oppgave å klare å snu om døgnet etter nesten to måneder hvor jeg sto opp akkurat når det passet meg. I tillegg har det blitt litt ymse med nattesøvnen da mitt uisolerte rom ikke har varmeovn, og selv om jeg har lagt meg med ullundertøy fra topp til tå og joggedress over, vekker min innstallerte frysepinne meg opp til flere ganger om natta. I går fant jeg en midlertidig løsning, og vendte likegreit min fremdeles pakkede koffert over senga. Nå sover jeg godt og varmt, med en haug med klær over meg. Det er som jeg sa, alt ordner seg! Nå skal jeg lirke meg under dyna for et nytt forsøk på å komme meg opp igjen før fuglene fiser. God natt!

Glemte å vanne paprikaplanten min mens jeg var borte i jula, så når jeg kom hjem hadde paprikaen akkurat falt av i det den begynte å modne. Hadde antagelig bare et par uker igjen på kvisten sin, stakkar. Jeg skal gjøre en bedre jobb neste gang, jeg lover. *Lots of love*

Bang!! - en ny oppdatering..

Jeg tar tilbake forbannelsen min over winterwonderland i forrige innlegg, om det er mulig.

Jeg krasjet, på Oanes. Det var ekkelt. Jeg orker egentlig ikke å skrive så mye om det, jeg er bare glad for at ingen ble skadet. Veien der var så glatt at jeg hadde litt problemer bare med å holde meg på beina. Ettersom bilen havnet i motsatt kjørebane og ferjekøen kom rett etter vi hadde kommet oss ut av bilen, er jeg sjeleglad. Det kunne blitt fatalt.

Jeg vil gjerne takke redningsmennene våre, Leif Magne og Kristoffer, som kjørte av ferja i to følgebiler. De dirigerte trafikken og ringte bergingsbil og politiet, og mens jeg og Elin satt inni en av følgebilene og fikk i oss varmen og roet nervene, ordnet de alt. Etterhvert kom far også, og hjelpte oss med å rydde ut av bilen til Siri, og kjørte oss trygt tilbake til Tjøstheim for natta.

Det som nesten var verst, var at på bare fem dager mottok far tre nødtelefoner, alle med utfall som kunne gått så mye verre. Først tok sentralstøvsugeren fyr i kjelleren til farmor, så farmor ringte fra legevakten og spurte om ikke far kunne reise og lukke vinduene slik at det ikke ble så kaldt etter utluftingen. Dagen etterpå ringte Kirsti og trengte hjelp, hesten hadde sklidd på isen og falt over henne. Heldigvis gikk det bare utover beina hennes, og det ble bare kraftig klemskade. På søndag kveld snakket vi om at vi ikke ville ha bruk for mer flaks nå, nå fikk det være nok uhell.
                                                                                                              
Tre timer senere ringer altså Elin og forteller at vi har hatt en bilulykke. Jeg mistet kontrollen da bilen var på vei ut av en sving på vei til ferjekaien. Vi skrenset på det glatte føre over i motsatt kjørebane til bilen traff brøytekanten inn til en utkikkspost, og videre opp på autovernet hvor vi stoppet opp. Far og Elin gikk og lyste ned fra utkikksposten for å se hvordan det kunne gått, og la oss bare være enige om at vi hadde englevakt. Og at jeg har en far som er verdens beste til å ordne opp i ting - tusen takk!!

Nå har jeg vært på tre besøk hos min gode venn, kiropraktoren, som har sagt at jeg ikke har blitt helt god ennå, men bedre i nakken og hodet etter uhellet. Så siden jeg reiser tilbake til gode, gamle, ekstremt forurensede Bergen i morgen, så skulle jeg bare ta kontakt når jeg var på hjemmevisitt igjen, så han kunne rette opp skadene i hodet mitt skikkelig. Om det går an å fikse med kiropraktikk da, hehe.

Jeg gleder meg masse til å komme hjem til Bergen igjen. På en måte skal det bli godt å få uhellet og alt stresset som fulgte med litt på avstand, om enn bare fysisk. Hverdagen kaller etter nesten to måneder med juleferie, og det skal bli godt å komme i gang igjen. I går kveld fikk jeg opp energinivået mitt, som har vært skremmende lavt siden søndag, ved hjelp av avkobling via swingdansing. Siste dagen min hjemme har vært herlig og avlappet, jeg var på kjempekoselig besøk hos farmor. Nå holder mor på med forberedelsene til pinnekjøttet, som jeg hadde satt på middagsønskelisten min. Og det lukter salt pinnekjøtt og kålrabi i hele andre etasje.

Hvis dere vil lese hva strandbuen hadde å si om uhellet mitt, så trykk dere inn på denne linken www.strandbuen.no

I dag er jeg litt irritert på winterwonderland som har inntatt Norge den siste måneden. Min nye iPod touch skulle vært hos meg i går, men på grunn av været - antar jeg - sitter den nå fast på østlandet et sted. Langt, langt borte fra meg. Har også en mistanke om at det er de 20 minusgradene som gjør lysenettet vårt til et rot, men dette er for øvrig bare random spekulasjoner.

Gratulerer med 3 årsdagen som var på torsdag til lille knuppen min, Karina!

Thank you for visiting, and I expect to see you back here soon, Michael Paul. If not, you can always buy a ticket for me to visit you in Australia. Need to check out those aussie-utes, ya know.

Nå er julen kastet ut av barnålveien 12. Jeg har tørket tårene og bestemt meg for å begynne å se framover og glede meg til neste jul i stedenfor. Noen bilder til ære for juletreet vårt, som jeg synes ble veldig fint pyntet i år. Credit til mor og Elin.

Nora og Elin baker boller. Sånn er det med ferie i to måneder, da

tyr en til alle slags fritidsaktiviteter. Som å bake og å lage middag.

Nora tester fotostativ!

Godt nyttår fra søstrene Fjeldheim-Lerstøl!

Javel, godt nyttår!

Oj, nå var det jammen lenge siden. Skulle gjerne sagt at det ikkje har skjedd så mye, men det har jo vært jul, så selvsagt har det skjedd mye.

Hadde en kjempekoselig julaften hos far på Tjøstheim i år. Far hadde til og med slaktet en sau for anledningen, og bedre pinnekjøtt tror jeg faktisk ikke jeg har smakt. I tillegg så smaker det litt ekstra godt når det ligger ekstra mye arbeid i det enn ellers. Og vi spiste og spiste, og 1. juledag sto far opp og var utslitt etter all bearbeidingen magen hadde bedrevet den natten.

Det som måtte skeie ut fra de tradisjonelle juletradisjonene i år må være mandelen i grøten, som ble - på grunn av allergi - byttet ut med en klinkekule i riskremen. Spenningen steg da hver enkelt prøvde å lytte til en liten lyd av glass mot skei da vi forsynte oss, men ble like fort ødelagt da lille Karina satt med fingeren oppi skålen sin og lurte på hva i all verden den glasskula var der for. Så mye for den store gjetteleken om hvem som skjulte den store premiekilden under tunga! På sett og vis var det vel egentlig heldig at Karina fikk premien, ettersom hun allerede to timer før hadde vært i skapet til mor og slukt i seg halve premiegrisen før middagen i det hele tatt begynte.

Jeg fikk fotostativ til jul! Selv om jeg hadde vært med og valgt det ut selv på forhånd, var det likevel spennende å endelig ha det liggende innpakket i hendene. Dermed ble det oppstilling foran juletreet med hele den slitne og mette gjengen, for å få et bilde av hele familien Lerstøl. Nedenfor ser du hvordan det ble.

Jul er jul, og det blir mye farting fram og tilbake i jule- og middagsselskaper, både sør og nordover. Folk klager på den hektiske førjulstida, men jeg må jo si at selv synes jeg romjula er mye mer hektisk. Og all den maten du må spise! En står opp, har en lang god frokost -siden en tross alt har fri uansett, kler seg, reiser på besøk og spiser en lang god middag, tar en runde rundt juletreet, og småspiser kaker og drikker kaffe resten av kvelden. Utslitende! Men også veldig koselig da. Spesielt når jeg ikke får sett slekta så mye ellers.

Legger ut noen glimt fra jula, og noen svangerskapsbilder jeg nettopp tok av Maiken. To fotooppdrag på en jul er jammen ikke verst!

Og (et litt forsinket) GODT NYTTÅR til dere alle!

Frokostbordet julaften

Karina har funnet premien til grøten...

Jone

 "Ka gjør den i desserten min..?"

Siri

Nissens lille hjelper...

Den opplagte familien Lerstøl!

Til minne om Sverre Lerstøl, 12.07.31. - 23.12.08

Til de sjelene der ute som har tid til å lese på blogger på lille julaften, publiserer en tekst jeg skrev første nyttårsdag i år. Endelig har jeg fått motet til å publisere den.

Surrealistisk var det eneste passende ordet jeg kunne finne, da jeg gikk hjemover fra nachspiel klokka ti på fem, første januar 2009. Et nachspiel som var, etter omstendighetene, veldig spesielt for meg, fordi det fant plass i et hus jeg tilbragte store deler av min barndom i, og som nå var blitt forvandlet nesten til det ugjenkjennelige. Et reir hvor ungdom i tjueårene samles, uten det familiekjære, store middagsbordet hvor jeg lærte meg å like brokkoli. Da jeg gikk hjemover den morgenen, traskende over utbrente stjerneskudd og kinaputter, fikk jeg for første gang følelsen av at tida hadde gått meg forbi, lurt seg unna uten å etterlate et spor av ettertenksomhet. Sist gang jeg vandret under Ålgårds dempede gatelykter en sen nyttårsaften, må ha vært når jeg var rundt 12 år, da jeg ennå var ung nok til å tilbringe nyttårsaften med foreldrene mine, men likevel gammel nok til å lengte etter en høyere og mer selvstendig alder. Gatene lå øde da jeg med mine altfor høye sko, som jeg hadde hatt på altfor lenge og danset altfor lenge med, tenkte over hvor ufattelig kaldt det egentlig er i Norge. Ikke bare fordi jeg for litt over to uker siden kom hjem fra tre måneder med 35 varmegrader som den typiske hverdagstemperatur, men også fordi jeg gikk i en silkekjole som for tretti år siden kun ville blitt praktisert som nattkjole. Idiotisk klesvalg for en slik vinterkveld, - det er jammen lett å være etterpåklok. Noe jeg helt sikkert ikke ville tatt hensyn til uansett, til neste gang jeg skulle ut i kulden. Nå er jeg nitten år. Seks år er jammen en god stund som har fløyet forbi.

Da jeg var 12 år, husker jeg, hadde jeg min første store forelskelse. Jeg gikk ennå i sjuende klasse, og var helt fortapt i den beskjedne gutten i parallellklassen. Tenk at jeg kom meg gjennom ungdomsskolen og klarte å velge en retning jeg ville videre inn på på videregående. Tenk at jeg klarte å velge riktig! Medielinja var som å treffe blink: jeg fant min lidenskap innen fotografering og formidling, og jeg fikk utfordre mine kreative egenskaper. Det var nytt, og det var mitt. Min egenskap som jeg likte. Tre videregående år senere, og jeg er så takknemlig for alt jeg har lært. Alt som har vært med på å forme meg, og peile meg inn på rett spor. Selv om jeg var til de grader lei av det meste rundt meg, klar for å komme meg til helsikkens bort fra Ålgård og klar for å gi slipp på de tyngende allmennfagene som krevde sitt, ser jeg tilbake på det som en positiv del av livet mitt. Jeg har lært så mye om meg selv bare det siste året.

Etter sommeren 2008 reiste jeg av gårde på egenhånd, til andre siden av jorda. Helt til Brasil, for å være nøyaktig (noe dere kanskje vet). På dagen en måned før jeg reiste fikk farfar diagnosen kreft, med en voksende svulst på hjernen. Jeg så ham uken før jeg reiste, og da hadde han allerede begynnende problemer med koordinasjonen. Han satt i den røde sofaen sin i den varme og lune stua på Ganddal, og siktet med konsentrasjon på kaffekoppen som sto på bordet. Til slutt fikk han grep om den. Han satt stille og sa veldig lite mens jeg hadde en studiesamtale med farmor, noe som hendte ofte. Farmor er nok en av dem som har brydd seg mest om min utdanning og mine valg, mer enn de fleste. Det har aldri hendt at hun ikke har vært interessert i å høre på mine siste skolespekulasjoner. Den torsdagen var intet unntak. Det var siste gang jeg virkelig så farfar, slik som farfar alltid har vært for meg.

Neste gang jeg så han var etter endt studieopphold i Brasil, på sykehuset i Stavanger. Der lå han i senga si, tynnere enn noen gang og med mange av de fine krøllene sine mistet i cellegiftbehandling. Jeg var innstilt på det, jeg visste det ikke ville være farfaren min som jeg reiste fra som ville ligge der. Likevel ble sjokket og medfølelsen så stor og overveldende, at fra det øyeblikket jeg steppet inn i rommet var øynene mine fylt med tårer jeg ikke kunne holde tilbake. Ustoppelige tårer, som fortsatte å fylles opp og pile nedover kinnene mine uansett hvor mye jeg prøvde å ta meg sammen. Stakkar farfar, tenkte jeg, hver gang jeg så bort på den gamle mannen som lå og vred seg i sengen med ukontrollerte bevegelser av smerte. Det var som venninnen min sa i kveld; du kan se en person gå fra 70 til 90 år på to uker, og det er skremmende. Søsteren min, som har gått to år på sykepleien og er vant til å håndtere situasjoner som denne, gikk bort og snakket til ham. Kjente han henne igjen? Hun hadde også vært bortreist siden sommeren. Og han smilte. Det var som om han lo over at hun kunne finne på å spørre om noe slikt. Han holdt blikket hennes og begynte å snakke; langsomme, uforståelige ord, og selv om ordene ikke kom i forståelige mengder, var betydningen av dem ikke til å ta feil av. Jeg klarte ikke å gå bort til ham ved senga og hilse på, ville ikke at han skulle se hvor lei meg jeg var, hvor sørgelig det var å se min egen farfar ha det så vondt.

Neste dag bestemte jeg meg for å prøve på ny, og reiste ut alene. Da hadde han blitt overført til en smertelindrende avdeling på Åseheimen, og ble stelt av to spesialsykepleiere når jeg kom. Farfar var litt dårligere denne dagen, men hadde fått smertelindrende og lå og sov, men med korte pustepauser med jevne mellomrom. En slik pustepause oppsto, mens farmor snakket i telefonen og farfar ble stelt om. Men denne pustepausen var lang, og jeg kunne se sykepleierfingrer måle puls og blikk veksles. Å nei, tenkte jeg. Han kan ikke dø nå, ikke nå mens farmor snakker i telefonen. Men han tok til pusten igjen, og en flombølge av lettelse og fortvilelse over hele situasjonen slo opp i øynene på meg. Da turde jeg å gå bort til ham, holde farfar litt i hånden. Stryke ham litt over armen mens farmor trøstet meg med en hånd på skulderen min. Så rart, tenkte jeg da, det er jo jeg som skal trøste henne. Farmor har vært en enormt sterk person denne tida, og den styrken ser jeg opp til. Litt roligere reiste jeg hjem.

Neste dag, lille julaften, hadde jeg laget en huskeliste over alt eg skulle gjøre for dagen. På den sto det:

- Frisøren

- Ta sol

- Kjøpe juletre

- Handle siste julegave

- Besøke farfar

- Kjøpe ullgenser i Oltedal til Onkel Severin

Jeg hadde Elin med meg, og vi hadde funnet et nydelig tre som vi brukte lang tid på å få inn i bilen. Etter det skulle vi levere visakortet til mor på jobb, og så besøke farfar. Vi ringte på forhånd, for å høre at det var greit vi kom, og da var vi allerede rett utenfor. Da jeg kom inn i rommet hans så jeg farmor stå bøyd over ham, og ansiktsuttrykket hennes da vil jeg aldri glemme. Det var som en blanding av redsel og manglende tilstedeværelse. Så kom sykepleierne og ba oss vente utenfor, og vi visste det hadde skjedd.

Farfar gikk bort 23.12.08, klokken 14.15.

Jeg er så glad for at farmor ikke var alene den første halvtimen før barna hennes kom. Jeg er så glad for at jeg, for en gangs skyld, kunne trøste henne tilbake, og være der for henne. Og jeg er så uendelig glad for at jeg turde å gå bort til farfar dagen i forveien, og holde hånden hans og kjenne pulseringen fra de ujevne hjerteslagene, og jeg håper så inderlig han visste jeg var der.

Jeg kan på ingen måte si at eg har fått noen julestemning i år. Det som har vært virkelig fint, er at familien har hatt ekstra tid til å være sammen. På fredag, 2. nyttårsdag, sier vi farvel for siste gang.

Jeg vet at i dag er en ganske spesiell dag for veldig mange, det er dagen Eli Bakken Idland, som druknet i sommer, skulle blitt 23 år. Jeg synes det er viktig at folk ikke bare tar inn julestress og julekaker, men også tar seg tid til å minnes de som ikke er her lenger. 

Så dette er til deg, Farfar, til minne om den fantastiske personen du var.