Tilbake i sola i Swanners!

Takk til alle for en fantastisk påskeferie hjemme i Norge! De tre ukene har gått rasfort, kanskje ikke så rart heller med tanke på at jeg bare tilbragte fem netter hjemme på Ålgård, etter ferie i Oslo, Bergen, Haugesund, Stavanger og Tau. Har vært herlig å være hjemme, det er det jo alltid, men skal bli godt å komme i gang igjen i Swansea også. Her var det sol og godvær når jeg gikk av toget i kveld, noe som var flaks for jeg la igjen vinterjakken hjemme og pakket kofferten med litt ekstra sommerklær denne gangen! Nå er det ut på et glass rødt med jentene for å ta igjen det tapte fra de siste tre ukene.

Norwegian dinner @ Mari's: 

Mari og jeg fant ut at rømmegrøt med spekemat er noe Swansea-studentene i Oslo burde få sjansen til å prøve, med vafler med brunost til dessert! Utrolig koselig kveld med god mat, kubbespill og rødvin.

En liten tur til Holmenkollen hvor det foregikk litt gøyale sprell:

Liten svipp innom tante hipp i Aksdal:

Besøk hos farmor på hytta i Naustvik:

På Tau har huset tatt en god del form siden sist. Og torven på taket er på god vei:

 Ut på 'jogge'tur til Stølen:

Fikk ri litt på Lorden, den fem-årige hingsten til far:

Inga 22 år!

Dylan Thomas Halls ble tømt i god tid før påske, og vår kjære Inga hadde bursdag. Vi feiret med å slå ut håret med levende lys laksemiddag på kjøkken C! Til og med ikke Snowman-Jimmy hadde hjerte til å blåse ut lysene og hive oss ut ved midnatt. 

Påskeferie for en litt sliten UK-student

Har vært en god del å gjøre de siste ukene, ja. Teorifaget har krevd sitt av lange ettermiddager i dårlig ventilerte klasserom, fagblogger og oppgaver. I tillegg har vi to prosjekter gående samtidig, personlig prosjekt og Photograph as document part 2, og visual diary med referanser, teorier og framgang til begge prosjektene så klart. Jammen flaks at alt av skolearbeidet er interessant! Jeg har begynt å planlegge litt nye prosjekter, men det er jammen heller ikke lett å sortere, prioritere og ikke minst realisere alle ideene. Det var egentlig bare herlig å være ferdig med det forrige prosjektet, Photograph as document, som ble mitt hat-prosjekt. Ikke likte jeg oppgaven, ikke likte jeg ideene jeg fikk ut av det, og resultatet - som handlet om uavhengigheten vi ikke ser mye til her i Halls, som jeg har nevnt tidligere - ble jeg heller ikke fornøyd med. Når en fotograferer noe en virkelig misliker, hvordan kan en da like utfallet av bildene? Tilbakemeldingene ble heldigvis bedre enn forventet, nå legger jeg det prosjektet langt bak meg.

Men nå er essayet innlevert, og i dag hadde vi en siste siste mini-critique på ongoing personal work, og så var det jammen påskeferie gitt! Herlig - i og med at det er siste dag med lent også. Nå skal jeg bare slappe av i Swansea med jentene min i noen dager, samt få unngjort så mye skolearbeid som jeg kan, før jeg reiser til Oslo fredag neste uke. Det gleder jeg meg til, treffe kjente og kjære og i tillegg har jeg fått ordnet meg billett til Kaizers Orchestra konserten! Alt ordner seg med finn.no. 

Crit'en for det personlige prosjektet i dag gikk ok, jeg må bare pønske ut et skikkelig konkret konsept med bildene mine. De har jeg forresten tatt med Bilora boxen min fra 1930-tallet. Spennende kamera å eksperimentere med i grunn, jeg er ennå ikke helt sikker på det. Har fått resultater med skraper langs negativene og er rett og slett ikke sikker på om det behandler filmene mine så godt som det burde! Likevel fant jeg at det ga et litt interessant uttrykk til bildene jeg tok med det, som i utgangspunktet var veldig melankolske, og som jeg har tatt på plasser som jeg strengt tatt ikke syntes noe om. Uforutsigbart og vanskelig å sikte med er det også. Spennende!

Gledelig pannekakedag

Litt på etterskudd, men her i Storbritannia klarte de altså å overgå kvinnedagen 2011 med et tradisjon som er så banal og enkel at 8. mars kun blant minoriteten ble assosiert med feminisme og kvinneundertrykking, nemlig Pancake Day. Som eks-antropologistudent og generelt kulturinteressert måtte jeg jo omfavne denne artige tradisjonen, som egentlig er begynnelsen på fasten og en periode hvor en lar være å spise en selvbestemt type mat. Siden den kristelige tradisjonen om faste ikke appellerte så mye til oss, spiste vi heller pannekaker for alle verdens kvinner.

Selv ikke-kristne briter holder likevel ofte et løfte til fasten, eller lent, om å kutte ut en type mat. Vi fant ut vi skulle omfavne denne tradisjonen også vi, og innførte - bare for the heck of it - forbud mot hvete og sjokolade! I dag er niende dagen, og jeg har allerede tjent 20 pund på at Helene spiste weetabix til frokost på lørdag, lykkelig uviss om næringsinnholdet helt til jeg av gammel frokostvane begynte å lese bak på pakken.

Vi har også funnet ut at egentlig så trenger man ikke hvete så lenge man har havre. Det går egentlig an å lage det meste med havregryn, som sveler (eller havrepanetter som jeg kaller det - havresnitzel i følge Inga) og muffins, og på fredag lagte vi til og med pizza med havrebunn. Det var fantastisk for meg, som ikke hadde sett lyset i enden av pizzatunnellen siden gjærallergien slo til for fullt for et år siden. Vi innså nokså tidlig at vi alle tre var på vei inn i en havregrøt-epoke. Min kanelforbruk, som er i følge wikipedia fire ganger så høy som gjennomsnittsnordmannen, blir ikke lenger gjort narr av og nå står kanelskyen høyt over i allefall to av skålene rundt frokost-, middags- eller kveldsbordet (vi prøver å kutte ned havregrøten til et måltid om dagen). Den beste kanelen som er å få tak i her i Wales er forresten ceylonkanelen, som kommer fra Sri Lanka. Den vanlige kassiakanelen vi får i Skandinavia har jeg hatt intet hell i å finne ennå.

Søtsuget har vi funnet ut at går veldig fint an å ta kverken på så lenge en har rosiner og brunost, gjerne kombinert ved å rulle rosiner inn i en skive brunost (et tips til deg Far, som rullet de rundeste brunostkulene til meg i mine yngre dager). Killer combination. Vil gjerne med det samme utlyse en takk til Inga's kjære, søte, snille mor, som sendte to store pakker med brunost i posten og som Inga har delt hjertelig med alle rundt seg. Inga, du er en meget uselvisk person, og du vet vi elsker deg for det. I morgen kommer det ny forsyning med brunost bestilt fra Karianne som var hjemme i helgen. Vi gleder oss alle sammen til det, og ser dermed med positive øyne på at vi skal klare å holde fasten vår fram til 1. april.
Da skal jeg feire med å bake gjærfrie kanelboller. Mohaha.

Litt flere bilder fra St. Davids Day

 Streite brownies, brownies med toffee og brownies med bringebær. Nomnom.

 Skal det være litt grillet struts? Villsvin? Kenguru? 

I watched her until she disappeared

En av lærerne ved kunstfotolinja på Swansea Met heter Paul Jeff. Han er mest med master- og doktorgradsstudentene, men en mandag for noen uker siden hadde han en liten forelesning for oss om arbeidet sitt. Det var utrolig inspirerende å se dokumentarfoto på en så kunstnerisk måte. I watched her until she disappeared er en serie bilder satt sammen til en film, og er en reaksjon på kidnappingen og myrdingen av unge kvinner i New Mexico. 

En uke i en fengselcelle, 7 døgn, 168 timer. Hver time tok Jeff bilde av Maria Sanchez Portillo i eksakt samme positur. Måten hun kunne påvirke bildene på var hennes egen bekledning, hvor hun kunne velge mellom en hvit kjole, en svart kjole, eller ingenting. Hun fikk også kritt til å dekorere veggen bak seg slik hun ville. 168 timer, 168 bilder. Dag og natt. Lite søvn kombinert med politisk frustrasjon, resultatet ble en ladet og sterk serie bilder. 

Som Paul Jeff skriver selv i sin blogg;

Touching on issues from physical violence to psychological terror, and the subjugation of women by the visual, this work examines the fragile relationship between the genders that can explode, like it has in Mexico, into what can only be described as a gender holocaust.

St Davids festival

Endelig fikk jeg julegaven fra Farmor i posten, som jeg bestilte for en måned siden: mitt nye Holga medium format kamera! Jeg har tatt litt bilder med det til den siste oppgaven vi har fått, det er utrolig lett å eksperimentere med. Lomography er gøy!

På lørdag begynte St. Davids festival, en festival som varer til i morgen tror jeg, 1. mars og St. Davids day. St. Davids day er Wales' nasjonaldag. I forbindelse med denne høytidsdagen farget de til og med vannet i fontenen rødt, det så noe grotesk ut spør du meg. Men det utgjorde da en interessant vri på lørdagen, sammen med mange forskjellige stands i Castle Square Garden, nystekte welshcakes, prisvinnende brownie, burgere laget av alt fra struts til kenguru, sjømat, internasjonal mat, brytende rugbymannfolk på storskjerm og ikke minst SOL! Og kombinert med 12 varmegrader funker det fint for en nordmann i februar det. 

I dag kom jeg hjem til liljer i melkekartong og den søteste lappen på kjøkkenbordet, hvor Carrie (ung dame med asbergers som bor i etasjen under men deler kjøkken med oss) inviterte oss med på St Davids supper i morgen klokken åtte. Det vil bli servert litt vin, welshcakes og noen yeast-free treats. Aaw:)

 Blondest, blondere, blond.

 Castle Square Garden