Bursdagsblogg

.

En aldri så liten blokkering har dukket opp i hodet mitt den siste uka. Skrivesperre, kalles det vel på moderne. 

Godt at noen telys på bordet, fisteppet om beina og en varm kopp med grønn te i hånda hjelper på konsentrasjonen. Jeg nyter at det har vært opphold i Bergen i nesten halvannen uke i strekk, mens temperaturen gradvis har sunket nedover gradestokken og inntatt sin faste plass hos denne årstiden, sammen med den uovervinnelige høstforkjølelsen. Anne Marit springer rundt og pakker til en uke med ferie i London, mens jeg hører på en egenkomponert cd med noe vakker og sær musikk som jeg har fått av Helene. Jeg koser meg i min egen lille høstharmoni.

Og jeg har jo alltid likt høsten. Blant annet fordi høsten er bursdagstid, og, bursdagsmennesket som jeg er, gledet jeg meg lengre tider til dette. Og som en feiring av å være ferdig med siste eksamen for oktober, hoppet jeg på flyet hjem tre timer etterpå, for å feire dagen min med familien. Hele lørdag sto mor og jeg og bakte kaker og kokte supper, som vi serverte til 20 gjester på søndag. Herlig å se alle igjen, da spesielt mine små søsken fra Tau.

Det er også en nødvendighet å nevne en herlig mandag på Tjetland, da jeg faktisk gikk 1,3 mil for å komme dit, og tilbragte ettermiddagen med Line som sang og tente lys for mine 20 år.

Tirsdag 13. oktober sto jeg opp til ferdig frokost i stua, med egg, salat og kaffe mocca a´la Anne Marit! Fantastisk start på dagen, og jeg fikk også servert en liten kokebok med 500 forskjellige muffinsoppskrifter. Her snakker vi litteratur for Nora! Videre møttes Anne Marit, Pernille, Mia, Helene, jeg og ikke minst Kaja, på Cafe Opera for et kveldsmåltid, et par runder med altfor avansert quiz og et par inspeksjonsrunder på Bergens natteliv. Alt i alt en meget bra bursdag, og jeg fikk til og med et par postkort i postkassen min; tusen takk for det!

Det var en liten oppdatering, nå må jeg springe avgårde til filmkveld med kostymegruppa på SV-revyen!

Snakkes, godtfolk!

Eksamenspilsen!

Serious business med quiz

Vil gjerne benytte anledningen til å takke mor for at jeg fikk ha med meg drillen til Bergen. Den har kommet godt til nytte!

1 down, 3 to go.

.
Første eksamen gikk av stabelen sist fredag, og er nå et unevnelig samtaletema fram til resultatene dukker opp - en nokså herlig følelse! Den ble feiret på riktig vis; en hyttetur med sv-revyen, som jeg selv er med i, og samfunnslogen. I en hytte med ekte NHH stil i alt utenom den mindre flatterende utedoen, stablet 80 studenter seg inn for helgen. Her ventet nye ansikter, badstue, rebus-løp, badestamp, revy-inspirert lørdagsunderholdning - skapt av ingen ringere enn oss selv, kortspill og joggeklær i gjennomført hytteturstil. At jeg på mirakuløst vis klarte å sove bort 12,5 timer av det første døgnet må jo bare være et bevis på en relativt avslappende helg. 


Så var det i gang med eksamenslesing, nok en gang. Regional etnografi: Oseania, førstkommende fredag. Nok en gang galskap av meg å bruke tiden på å blogge, men når sant skal sies: hadde jeg ikke spist opp lese-smashen min sist uke, så hadde jeg spist den i dag! Så da må det være lov. Heldigvis er dette faget litt mer interessant enn Stat, kultur & identitet. En nedtur finnes det likevel, og det er at det nye faget som overtar etter Stat, kultur & identitet begynte i dag. Det er vanskeligere, og det er ikke bare pensum som er på engelsk, forelesningene også. Med mitt ordforråd på engelske faguttrykk må jeg si jeg ligger litt dårlig an allerede. Dette er en skikkelig energisuger. Trøsten er at 26. november er fjerde og siste eksamen unnagjort, og jeg har juleferie (så sant det ikke blir kontelesing-ferie). Og det er jo bare en og en halv måned til. 


Som kanskje noen har fått med seg (litt for mange ganger), så har jeg bursdag om en uke. Bursdagsangsten min er borte vekk (20 år? Lett!), og nå gleder jeg meg bare til å reise hjem for helgen og spise kake i selskap av min kjære familie! Skal bli så bra å se alle igjen. Og smake litt lørdagsgrøt igjen, ikke minst. Og hvis det skulle være noen der ute som lurer på hva jeg ønsker meg mest av alt til bursdagen, så er svaret enkelt: en bursdagshilsen via postkassen (halvkannesmauet 2, 5011 bergen, *kremt!*)! Ingenting hadde gjort meg gladere enn en varm tanke. Og nå som jeg, etter to og en 
halv uke, endelig har klart å finne nøkkelen til postkassen igjen, kommer jeg til å sjekke den med sommerfugler i magen neste tirsdag! 


Da stuper jeg nedi de oppfunnede fortidene og antropologien igjen, og håper og ber om at det vil klistre seg på øverst i bakhodet og klamre seg fast der til fredag klokken ett. 

 

Øving med RF´s jenteband; OMG

Manna.

.
Publisert i ren lengsel etter en pils; RF´s drikkevise.

Hva er som manna i Egyptens land?
Hei tim timelim tim tim
Hei tim timelim tim tim
Hva er som morgendugg på ørkensand?
Hei tim timelim tim tim
Vårt øl! Vårt øl! Vårt øl!
Øl, øl, øl.

Hill deg, dronning bland væsker
Du som svaler og lesker
Skjenk oss av
Din gyldne flom
For nå er seidelen tom!
Tommelom tom tom!

Hva skyller sorger og bekymring vekk?
Hei tim timelim tim tim
Hei tim timelim tim tim
Hva er som balsam på den tørre flekk?
Hei tim timelim tim tim
Vårt øl! Vårt øl! Vårt øl!
Øl, øl, øl.

Hill deg, du som forfrisker
Som du klunker og vrisker
Skjenk KUN av
Din gyldne flom
For nå er min seidel tom!
Tommelom tom tom!

Motivasjon.

Da var dagens tredje kanne med te satt på, og klokka er ikke halv tre en gang. Og verst av alt, midt oppi hektisk eksamenslesing, får jeg en plutselig trang til å blogge. Galskap, galskap... Nå har jeg brukt ca 7 timer på å komme meg gjennom en artikkel om the politics of multiculturalism, en av få artikler som faktisk er mer interessante blant pensumutvalget for faget Stat, Kultur og Identitet. Nå er artikkelen på 20 sider, og grunnet fagtekst som er akkurat litt for avansert for meg, blir jeg sittende og analysere hvert eneste avsnitt for å forstå hva det egentlig er Will Kymlicka skriver. Det er mindre enn åtte dager til eksamen, og jeg har begynt å få mareritt som i teorien skal bety at jeg har mangel på selvrespekt. Vet ikke hvilken konsekvens det kan ha for eksamen, men.

Hardt er det uansett, når eg ikke har tilgang til en leseplass på rommet utenom senga (og vi vet jo alle at det er et prosjekt som er dømt til å mislykkes), og ikke eier konsentrasjon eller selvdisiplin nok til å ha macen oppe med diverse ordbøker på nett, uten at facebook skal poppe opp (fra intet?? Hvorfor?? Slemme facebook..) - hele tiden. Og det er ikke minst like vanskelig å akseptere at jeg må sitte inne og lese når det er noe så sjelden som en solskinnsdag i Bergen. Eneste plassen jeg finner lesero er på biblioteket, og de eneste gangene jeg kommer meg opp dit er på ettermiddagene, og biblioteket stenger 19.00. Dessuten er dobåsene på biblioteket så små og smale at du fort kan føle at du tisser sidemannen i skoene.

Siden jeg bor med dronningen av selvdisiplin og planlegging, har jeg uansett en liten opptur i sikte. På tirsdag kom nemlig Anne Marit hjem fra handletur med en overraskelse til meg i posen. En smashbar! I og med at jeg de siste ukene har hatt et nærmest begjærlig behov for smash, passet dette meg ypperlig. Men saken er at det var ikke en hvilken som helst smash. Det var ikke bare en vanlig smash på hylla. Det var en lesemotivasjons-smash. Dette betyr at når jeg selv føler jeg har lest meg verdig til en smash, først da kan jeg nyte den. Smashen får rett og slett personlighet.

Dette forhindrer meg også i å kjøpe andre sjokolader eller oppkvikkere, om du vil, i mellomtiden. For Smashen er der jo ennå.

Jeg ville ha spist den i går. Men siden det er så mye som ligger bak denne lille, yndige sjokoladen, visste jeg at jeg ikke en gang kunne ta en liten bit. Den villle sett på meg med først uskyldige ikke spis meg-øyne, så med et hardere Nora, dette har du ikke gjort deg fortjent til-blikk, og for så å sette ut klørne og klore for hva livet var verdt på samvittigheten min. Og hvem vil vel risikere kloremerker og arr på samvittigheten?

Anne Marit er ondskapsfull genial.

Slutten?

Etter å ha ligget syk en uke (teorien var bihulebetennelse, men ikke vet jeg), fant jeg ut at det var på tide å komme seg litt ut. Lørdag morgen hev jeg meg derfor på ekspressbussen til Sogndal! Skal jeg stole på min egen hukommelse, så har jeg aldri vært så langt nord i Norge før. Eller så langt nord i det hele tatt. Jeg ble derfor veldig posititvt overrasket over at jeg hver gang jeg åpnet øynene hadde problemer med å lukke dem igjen. Landskapet var helt fantastisk! Vel framme i Sogndal møtte Ida meg på bussholdeplassen, før vi ruslet til en koselig kafe som lå rett i nærheten. Ida ble 20 år på lørdag, og dette ble feiret med blant annet grilling i den varme høstsola nede ved elva. Herlig! Utpå kvelden ble det marsipankake og nattklubb. En skikkelig koselig helg, med andre ord.

Selv har jeg jo gått og gledet meg til min egen 20årsdag i snart to måneder. Men i går ble jeg med ett grepet av en angstfylt tanke; 13. oktober vil jeg være ferdig med tenårene. Et nytt tiår, det tiåret som etter mine beregninger skal være det mest spennende, og jeg føler jeg ikke er kommet i gang med alle opplevelsene ennå. Ikke planleggingen av alle opplevelsene en gang.

For hva vil jeg egentlig? Jeg går årsstudium i sosialantropologi, men etter det? For selv om sosialantropologi er spennende så vet jeg ikke om det er sosialantropolog jeg vil bli. Skal jeg bli værende i Norge, eller gripe sjansen til å reise og bo utenlands mens jeg har den? Oppleve verden. Visst trives jeg i Bergen, men det vil jeg sikkert gjøre mange andre plasser i verden også. Så mange plasser, så lite tid. Jeg kjenner jeg blir fylt av en indre uro hver gang jeg tenker på det. 13. oktober føles nå som en pangstart på en tid som kommer til å fyke forbi meg i rekordfart. Ett år her og ett år der, og plutselig er jeg blitt 30. Hvor vil jeg være da? Og hva vil jeg være?

Skrik.

Liten bildespesial fra Sogndal.

Før / Etter

Litt bilder av kjøkkenet. De tremalte dørene har vi nå malt hvite, men det viser ikke på noen av de siste bildene jeg har tatt. 

Før...

...og etter.

Før...

..etter. Her ser dere også at kontorstolen som ikke fikk plass på rommet mitt har fått status som godstolen i stua. Hvis dere ser de hvite stolene som er alternativet, så forstår dere hva jeg mener.

Taking Woodstock

Jeg vil gjerne utbringe en takk og to.

Jeg vil først og fremst takke Eirik, som hjelpte meg med å forstå pensum og strukturere min første innlevering om nasjonalisme.

Jeg vil også takke Helene, som motiverte meg over facebook-chat til å ikke gå og legge meg før jeg hadde skrevet oppgaven noenlunde ferdig, selv om det innebar at jeg ble sittende oppe til klokken fem om morgenen. Og ferdig ble jeg!

Jeg vil gjerne takke Ellen for god te, gode smil og en herlig avslappende fredagskveld.

Jeg vil takke mor, for å renske opp i helgeplanene for minstedattera som kom hjem på en liten visitt. Hadde ikke trodd det skulle bli så herlig å ta meg en svipptur til hjemlige trakter, men det er utrolig hva litt lørdagsgrøt gjør med sjelen. En ekstra takk for å dra meg med på en firetimers søndagstur uten å finne fjelltoppen som var dagens mål, og som resulterte i et selskap med store tuer og busker med store, modne blåbær som bare ventet på å bli plukket opp av oss.

Takk til Mathilde for nydelig kjole fra Thailand, og for at jeg fikk min egen tilbake;)

Takk til Jane som ble fornøyd med bryllupsbildene! Nå kan jeg endelig puste lettet ut.

Takk til Gunhild, for en skikkelig koselig bursdagsfest på lørdag! Og gratulerer med dagen, håper du hadde det like gøy som jeg hadde det:)

Jeg vil også takke Steinar og Asgaut for noen heftige swingrunder på dansegulvet, og som nå har lagt igjen minner i form av et antall blåmerker på beina mine. Selv om jeg ikke kan legge noe av skylden for de på dere, er det slettes ikke verst;)

Takk til min kiropraktor Trygve, som rettet opp i konsekvensene av nasjonalismen som hadde slått seg til ro i ryggen og nakken min.

Jeg vil til og med takke min huseier, Tove, som i sist uke utfylte våre behov for et sitteareal i stua! Ord kan ikke beskrive hvor herlig det er å slippe å spise alle måltider på soverommet hver eneste dag.

Jeg må jo innrømme at litt typisk er det. Jeg kan huske en dag, en dag i løpet av de siste tre-fire ukene, da det ikke regnet i det hele tatt. Og med en gang jeg reiser hjem, titter sola fram og smiler på det bredeste, helt til jeg dukker opp i Bergen igjen. Da fikk jeg gleden av å kunne gå gjennom sentrum uten å måtte slå opp paraplyen, men for så å våkne opp til tunge skyer klokken syv i dag morges. Skjebnens ironi, kalles det.

Uansett, etter en lang dag med tett nese og hode og et heller intimt forhold til sofaen, har jeg i kveld hatt gleden av å oppleve Bergen kino for første gang. Valget falt på Taking Woodstock, en film som omhandler mannen som var vert for Woodstock-festivalens crew og tilhengere, og om hans familie.

En og en halv time siden filmslutt, og jeg sitter ennå litt bedøvet av hippietidens rus. Stemningen, meningene, alt gir en surrealistisk mening. Nå har jeg alltid vært litt betatt av hippienes frie tanker, og jeg vil ikke bare anbefale denne filmen til alle som vil ut på en nostalgisk reise tilbake til tiåret jeg egentlig skulle levd, men til alle som setter pris på to timers riktig skjønn underholdning.

For det er det, og det har dere mitt ord på.